STØTTESPILLERE: John Roger Lund (til venstre) og Tor- Håkon Fegri (i midten) har sørget for at politioverbetjent Stig Tonsjø (til høyre) kan fortsette i 100 prosent jobb til tross for at han har blitt rammet av Alzheimer.
STØTTESPILLERE: John Roger Lund (til venstre) og Tor- Håkon Fegri (i midten) har sørget for at politioverbetjent Stig Tonsjø (til høyre) kan fortsette i 100 prosent jobb til tross for at han har blitt rammet av Alzheimer.

– Vi skal gå sammen med deg gjennom sykdommen

Politioverbetjent Stig Tonsjø fryktet å miste jobben i Oslo politidistrikt da han ble rammet av Alzheimer. Det viste seg å være en grunnløs bekymring.

Publisert Sist oppdatert

En medarbeidersamtale i slutten av april 2020 ble starten på en prosess som endret alt for politioverbetjent Stig Tonsjø. Denne vårdagen hadde han forberedt seg til et helt ordinært møte med sin nærmeste leder, Tor-Håkon Fegri, på Stovner politistasjon i Oslo.

– Da jeg kom inn i møterommet, fikk jeg beskjed om å legge til side notatene mine. Her var det åpenbart noe annet som var på agendaen, uten at jeg forsto hva det skulle være, sier Tonsjø i dag.

I medarbeidersamtalen ble han konfrontert med at andre kolleger hadde lagt merke til at han hadde forandret seg. Oppførselen var annerledes, og han ble opplevd som mer ustrukturert i oppgaveløsning og planlegging på jobben.

– Konfrontasjonen ble litt voldsom. Jeg kjente meg ikke igjen i det som ble beskrevet, og ble litt i villrede fordi det kom såpass bardust på. Jeg fikk beskjed om å ta en sjekk, men brukte litt tid på å fordøye det som ble sagt. Jeg fornektet det nok litt til å begynne med, sier 53-åringen.

På dette tidspunktet hadde koronapandemien rast i Norge i halvannen måned. Som kjøreinstruktør og fagansvarlig for trafikk på Oslo-politiets Enhet Øst hadde politioverbetjenten et stort ansvar i jobben, og han innså at han måtte ta meldingen fra ledelsen på alvor.

DANSELØVEN: Stig Tonsjø ble kjent over hele landet som «den dansende politimannen» da en video av ham som danset til Rihannas «Please don’t stop the music» gikk viralt i 2016.
DANSELØVEN: Stig Tonsjø ble kjent over hele landet som «den dansende politimannen» da en video av ham som danset til Rihannas «Please don’t stop the music» gikk viralt i 2016.

– Det som ble beskrevet var jo ikke normalt. Og jeg kunne ikke leve med å ha noe diffust over meg, da hadde jeg bare blitt usikker på jobben min. Det gikk ikke, sier Tonsjø.

De neste månedene gikk han gjennom en rekke tester og undersøkelser. Til å begynne med hadde han ingen mistanke om at noe var galt.

– Videoen er et bidrag for å vise at politiet er mennesker og positivitet er viktig, sa Tonsjø i et intervju til Politiforum i 2016.
– Videoen er et bidrag for å vise at politiet er mennesker og positivitet er viktig, sa Tonsjø i et intervju til Politiforum i 2016.

– Men noen tester fant jeg litt vanskelige. Det stoppet litt opp. Testene handlet om å memorere, finne løsninger, gjenskape figurer, slike ting. Det ble vanskelig, og da forsto jeg hva helsepersonellet mistenkte, fortsetter Tonsjø.

Det var en mistanke som etter hvert dessverre ble bekreftet. I en alder av 52 år hadde politioverbetjent Stig Tonsjø blitt rammet av Alzheimer.

Humørsprederen fra Stovner

Han vokste opp på Stovner i Oslo Øst, og begynte politikarrieren sin tidlig på 1990-tallet. Gjennom tre tiår i politiet, fra Vadsø i nord til Arendal i sør, har Tonsjø fått prøve seg på mange arenaer i etaten. Han har kjørt motorsykkel i mange år, vært kjøreinstruktør, assisterende operasjonsleder og hospitert som innsatsleder, og var i sin tid en av initiativtakerne bak Politiets dag.

– Jeg har hatt en utrolig fin karriere. Jeg har vært med på det aller meste, sier Tonsjø.

Kolleger fra hele landet kjenner ham som en sosial og utadvendt type – en humørspreder. Tonsjø har ofte bidratt som både toastmaster og konferansier, og har satt spor etter seg som DJ på politiarrangementer i Oslo og omegn.

Med en far som spilte i Kringkastingsorkesteret, falt musikkinteressen seg naturlig for Tonsjø – i tillegg til en lidenskap for dans.

– Jeg var aktiv gatedanser som ung, med storhetstid på tidlig 1980-tall. Jeg dro ned til Oslo sentrum og viste meg fram. Det var helt nytt den gangen, og folk samla seg rundt meg, smiler Tonsjø.

Han var i sin tid også norgesmester i dansearten «electric boogie» i sin klasse. Og for mange år siden takket han nei til et tilbud om å bli med i Norske Talenter.

– Jeg har ikke et så stort repertoar, og synes det ble litt for snevert, sier Tonsjø.

Interessen for dans og musikk har også gjort ham kjent utenfor politietaten. Etter at en video av Tonsjø som danser til Rhiannas «Please don’t stop the music» gikk viralt i 2016, ble han kjent som «den dansende politimannen».

– Videoen er et bidrag for å vise at politiet er mennesker og positivitet er viktig, sa Tonsjø i et Politiforum-intervju for fem år siden.

Lite visste han da hvor stor betydning denne positiviteten skulle få for ham.

«Et vondt lodd å trekke»

Demens er en fellesbetegnelse på flere hjernesykdommer, hvorav Alzheimer er den vanligste av dem. I dag anslår Folkehelseinstituttet at litt i overkant av 100.000 nordmenn lever med demens. Kun 0,1 prosent av disse er i aldersgruppen 30-64 år.

– Det var et vondt lodd å trekke å få en slik alvorlig diagnose i ung alder. Det kom som et voldsomt sjokk på meg. Med en gang ble jeg veldig redd for å miste jobben og bli fratatt de mulighetene jeg hadde, sier han.

Rett før jul i fjor var det berammet et oppfølgingsmøte mellom Tonsjø og seksjonsleder Tor-Håkon Fegri. De to hadde kjent hverandre i mange år, og allerede under medarbeidersamtalen åtte måneder tidligere hadde Fegri en mistanke om hva dette kunne være.

– Jeg tok det første møtet med ham på bakgrunn av bekymringer fra kolleger, men også mine egne observasjoner. Samtalen handlet om å ivareta og vise omsorg for Stig som medarbeider, men også om å høre med ham om han kunne ha merket noe selv. Jeg må innrømme at jeg allerede innledningsvis tenkte at dette kunne være Alzheimer, ut ifra det jeg da visste om sykdommen. Samtidig var det umulig for oss å stille en diagnose, sier Fegri.

Demens

  • Demens skyldes sykdom i hjernen, og er ikke en naturlig del av å bli eldre.
  • De vanligste symptomene er dårligere hukommelse, problemer med språket og vanskeligheter med daglige gjøremål.
  • Alzheimers er den vanligste sykdommen som kan føre til demens.
  • Over 100.000 mennesker i Norge har demens i dag, og antallet vil trolig dobles innen 2050.
  • Det finnes ingen kur mot demens, men mye kan gjøres for å leve best mulig med sykdommen.

    Kilde: Nasjonalforeningen for Folkehelsen

I dag har han lest seg opp på sykdommen, og har blitt enda mer bevisst på kjennetegnene.

– Det er en snikende sykdom, og jeg ba Stig om å gå hjem og snakke med sine nærmeste for å se om de hadde merket endringer hos ham. Jeg vet at pårørende synes det var en litt vel direkte beskjed, men noen må ta initiativet. De har vært takknemlige i etterkant, sier seksjonslederen.

I oppfølgingsmøtet før jul i fjor, fikk han antakelsen sin bekreftet.

– Først og fremst ble jeg veldig lei meg på Stigs vegne. Det er en alvorlig diagnose, og jeg vet det er tungt for ham. Samtidig er det også en lettelse på den måten at Stig nå er ivaretatt medisinsk, sier Fegri.

Han er dypt imponert over hvordan Tonsjø taklet først medarbeidersamtalen og senere den alvorlige diagnosen han fikk.

– Han har stått som en påle hele veien. Makan til måte å håndtere dette på finnes ikke. Hele tiden har han vært lyttende og offensiv, sier Fegri.

For Tonsjø hadde diagnosen sendt ham inn i uvisshet om hvordan framtiden kom til å bli, men den umiddelbare støtten fra arbeidsgiveren løftet ham.

– «Vi skal gå sammen med deg», sa de til meg. Det ga meg en enorm lettelse rundt den situasjonen jeg hadde havnet i, forteller Tonsjø, og fortsetter:

MIKSMASTER: Stig Tonsjø har underholdt som DJ på utallige politiarrangementer i Oslo og omegn.
MIKSMASTER: Stig Tonsjø har underholdt som DJ på utallige politiarrangementer i Oslo og omegn.

– De hadde en oppriktig tanke om å gjøre det de kunne for å få meg i riktig modus igjen, slik at jeg kunne utføre de arbeidsoppgavene jeg er i stand til å gjøre. Å være sammen med kollegene mine og få høre de si at «her skal du fortsette » og «dette skal vi ordne sammen», har gitt meg en trygghet som vil være til stor hjelp for meg videre framover.

Tidlig tilrettelegging

Som kjøreinstruktør på både bil og motorsykkel, og fagansvarlig for trafikk, har Tonsjø blitt mye brukt både på Oslopolitiets Enhet øst, men også på andre enheter og på Politihøgskolen. Etter diagnosen innså han derfor tidlig at han trengte nye arbeidsoppgaver på jobb.

– Jeg forsto at jeg måtte avfinne meg med at jeg ikke var operativ lenger. Å bidra direkte med å bekjempe kriminalitet kan jeg ikke gjøre lenger, fordi jeg ikke er 100 prosent, sier han.

Fordi det er veldig få i hans aldersgruppe som blir rammet av demens, har det offentlige et begrenset tilbud for så unge pasienter. Det gjør at ansvaret for tilretteleggingen av arbeidssituasjonen i større grad faller på arbeidsgiver, noe Fegri ser på som en naturlig forpliktelse.

– Det er viktig at en arbeidsgiver, i hvert fall når arbeidsgiveren er Staten, så langt som mulig legger til rette for at arbeidstakerne kan få ivaretatt aktivitetsbehovet sitt. Også samfunnsøkonomisk er det åpenbart bra at Stig er i jobb, gjør seg til nytte og får betalt for det, istedenfor at han skulle gå uføretrygdet hjemme uten noe tilbud. Det er et veldig dårlig alternativ.

Denne tilretteleggingen begynte egentlig allerede før Tonsjø fikk diagnosen, forteller Fegri.

– Jeg og Stig har snakket fint sammen etter den første medarbeidersamtalen. Han har god selvinnsikt, og har overfor meg beskrevet flere eksempler på situasjoner hvor han følte det lugget litt. Hele veien har han vist en beundringsverdig åpenhet for det som har blitt sagt, og aldri gått i forsvar når han har fått høre noe som kan være ubehagelig. Sammen satte vi oss ned og gikk gjennom arbeidsoppgavene i stillingsbeskrivelsen, og ble enige om hvordan vi skulle tilrettelegge slik at han fikk arbeidsoppgaver han kunne mestre, sier Fegri.

Tonsjø er takknemlig for måten han har blitt møtt på av arbeidsgiveren. Han trekker fram oppfølgingen han har fått både fra bedriftshelsetjenesten, Fegri og enhetsleder John Roger Lund i Oslopolitiets Enhet Øst.

– Bedriftshelsetjenesten har strukket seg veldig langt for meg, mens Tor-Håkon har brukt veldig mye tid på å snakke med meg og få meg inn i en god modus. Han har fulgt meg opp tett hele veien. Stasjonssjefen er en person som ser alle og klarer å ivareta alle. Hvis noen faller litt utenfor, er han veldig tydelig på at vi skal stå sammen, understreker Tonsjø.

Han legger til:

SNIKENDE SYKDOM: Etter diagnosen innså Tonsjø at han trengte nye arbeidsoppgaver på jobb. – Jeg forsto at jeg måtte avfinne meg med at jeg ikke var operativ lenger, sier han.
SNIKENDE SYKDOM: Etter diagnosen innså Tonsjø at han trengte nye arbeidsoppgaver på jobb. – Jeg forsto at jeg måtte avfinne meg med at jeg ikke var operativ lenger, sier han.

– For min del handler det om å gi meg en trygghet i at de skal finne jobb til meg framover så lenge jeg er arbeidsfør.

Kompromissløs åpenhet

For enhetsleder Lund i Oslo-politiets Enhet Øst er det viktig å kunne gi Tonsjø trygge og gode rammer og arbeidsoppgaver.

– Som arbeidsgiver ønsker jeg at Stig både skal ha anseelse og en viktig jobb i organisasjonen. Vi setter ham ikke arbeid bare for å ha jobb til ham, men gir ham helt nødvendige arbeidsoppgaver som han føler at han kan mestre, forteller Lund.

Enhetslederen peker på at Tonsjø i en årrekke har jobbet med trafikktjeneste, og faktisk var kjøreinstruktør sist gang Lund hadde utrykningskjøring. At Tonsjøs arbeidsoppgaver i dag blant annet innebærer kjøretøykontroll, er med andre ord ikke tilfeldig.

I dag jobber Tonsjø i full stilling på politifaglig stab i Oslo-politiets Enhet øst, i det han kaller for en ganske «fri rolle».

– Mitt ansvar er tilrettelegging for de operative som jobber skarpt ute, slik at logistikken går sin gang for dem. Det kan være alt fra å hente og bringe biler og utstyr, til å ordne smittevernutstyr og utføre oppgaver knyttet til politibyggene. Dette er også en viktig jobb, for hvis den ikke blir gjort, stopper logistikken opp, understreker politioverbetjenten.

Han sier det betyr mye å ha en arbeidshverdag med oppgaver han kan mestre.

– Da føler jeg at jeg gjør en god jobb, samtidig som jeg har muligheten til å roe ned hvis jeg er sliten eller det har vært mye en dag. Jeg har jo ikke den samme kapasiteten som tidligere.

Ledelsen og bedriftshelsetjenesten hjalp Tonsjø med å knytte seg til kontaktpersoner i NAV, og sørget for å få ham raskt inn i de ordningene han trengte. Samarbeidet mellom arbeidsgiver og NAV går sømløst, ifølge Tonsjø.

– Det har gitt meg ny energi igjen, fordi jeg stoler på det som er rundt meg. Det gjør at jeg ser lyst på fremtiden. Jeg skal ha det godt sammen med kollegene mine og være sosial som jeg alltid har vært. Å miste motet og trekke meg tilbake, er ingen god oppskrift. Jeg tror det hjelper meg veldig å være positiv, understreker han.

Gjennom alle disse årene i politiet har Tonsjø opparbeidet seg et enormt nettverk med venner og kolleger i etaten. Hvordan forteller man alle disse at man er rammet av en alvorlig sykdom? Svaret er åpenhet. Kompromissløs åpenhet.

– Jeg ønsker å være så ærlig og åpen som mulig, sier Tonsjø.

TOSPANN: Politioverbetjent Stig Tonsjø (til venstre) og hans nærmeste leder Tor-Håkon Fegri har kjent hverandre i mange år.
TOSPANN: Politioverbetjent Stig Tonsjø (til venstre) og hans nærmeste leder Tor-Håkon Fegri har kjent hverandre i mange år.

Han bestemte seg derfor for å ta til Facebook.

– Det var veldig spesielt å gjøre det på den tiden. Dette var rett før jul, og da å gå ut med noe som ikke var lystbetont, føltes veldig tøft. Jeg sparret litt med lederen min og forhørte meg om jeg kunne legge ut en slik melding. Jeg valgte å gjøre det, og fikk søsteren min til å se gjennom teksten.

Midt i julestria la han ut meldingen til sine langt over 1000 Facebook-venner:

«Det er med tungt hjerte å fortelle dere at jeg har fått en vanskelig og alvorlig diagnose.

Jeg har fått Alzheimer i tidlig alder! Jeg er i full jobb fremdeles og har tilrettelagte oppgaver noe jeg setter pris på. Jeg velger å være åpen med sykdommen og vil hjelpe andre i samme situasjon. Jeg ønsker dere ser meg som den gode gamle Stig. Jeg vil samtidig ønske dere alle en god jul. De beste ønsker for et godt og helserikt 2021 for alle.»

– Det ble en litt annerledes julehilsen, sier han med et skjevt smil.

– Men så fikk jeg bare god respons. Ingen kom med noe annet enn sympati og støtte, det var helt enormt. Tilbakemeldingene kom fra kolleger i hele Norge som jeg har hatt med å gjøre. Det var helt fantastisk, og ble et vendepunkt for meg. Det gjorde at jeg kom meg skikkelig i gang igjen og gikk jula litt lysere i møte, fortsetter han.

«Mitt lille samfunnsoppdrag»

Politioverbetjenten opplevde kun positive tilbakemeldinger på at han var åpen om diagnosen sin. Responsen ga ham en ny giv, og da han i januar ble kontaktet av TV2 som ønsket å lage en reportasje hvor Tonsjø frontet demenssaken, var han ikke i tvil.

– Jeg har ikke noe imot å eksponere meg selv. Og jeg har et stort ønske og behov for å fronte åpenhet, og ser for meg muligheten til å hjelpe andre i tilsvarende situasjon, forteller han.

I begynnelsen av februar stilte han opp i en reportasje på TV2-nyhetene. Dagen etterpå var han å se på God Morgen Norge.

– Det kosta meg en del, medgir Tonsjø.

– Samtidig var responsen helt vanvittig, og den kom fra mange. Alle de jeg har kjent i politiet sendte ikke bare en emoji, men heiet på meg og ønsket meg alt vel. Den empatien gjør meg utrolig godt. Den hjelper meg enormt. Både kjente og ukjente har tatt kontakt med meg i ettertid, fortsetter han.

ÅPENHET: – Jeg har et stort ønske og behov for å fronte åpenhet, og ser for meg muligheten til å hjelpe andre i tilsvarende situasjon, sier Tonsjø om hvorfor han fortalte sin historie på God Morgen Norge på TV2.
ÅPENHET: – Jeg har et stort ønske og behov for å fronte åpenhet, og ser for meg muligheten til å hjelpe andre i tilsvarende situasjon, sier Tonsjø om hvorfor han fortalte sin historie på God Morgen Norge på TV2.

Senere har han også stilt opp til intervju i både Avisa Oslo og ukebladet Hjemmet – for å nå enda bredere ut med budskapet sitt – og nå altså i Politiforum.

– Dette har vært mitt lille prosjekt, men nå kommer jeg nok til å trappe ned. Alt til sin tid. Nå skal mitt lille samfunnsoppdrag pakkes pent ned, og så kan jeg begynne å tenke på meg selv, sier Tonsjø.

Han understreker at han fortsatt gjerne er tilgjengelig for de som måtte ønske å kontakte ham.

– Det har kanskje vært et element av terapi i åpenheten også?

– Ja definitivt. Det har gitt meg fornyede krefter, svarer Tonsjø.

Åpenheten har også gjort arbeidshverdagen enklere.

– Jeg har blitt møtt på en veldig god måte av kollegene på politistasjonen. Alle er på hils, er omtenksomme og forstår situasjonen min. Når jeg har korte dager skjønner de at det ikke handler om at jeg ikke vil jobbe, men at jeg akkurat den dagen ikke har kapasitet, sier han.

Det samme peker enhetsleder John Roger Lund på.

– Stig har vært åpen og trygg på å informere kolleger og oss i ledelsen om hva slags sykdom han har fått påvist. Det gir oss muligheter til å tilrettelegge, og gir andre bedre forståelse dersom det er noe sykdommen gir utslag i når han er på jobb. Den åpenheten han har hatt rundt dette, setter jeg som arbeidsgiver veldig, veldig pris på, understreker Lund.

Tonsjøs nærmeste leder, Tor-Håkon Fegri, tror det er ubetinget positivt å være så åpen som Tonsjø har vært om sykdommen sin.

– Jeg synes åpenheten hans er beundringsverdig, understreker Fegri, og fortsetter:

– Jeg tror også det er en veldig bra måte å håndtere situasjonen på. Det gjør at han slipper å leve opp til urealistiske forventninger på jobb. Stig møter heller ingenting annet enn kjærlighet og omtanke. Nå vet han virkelig at folk bryr seg om ham.

Ett nytt perspektiv

Å havne i en situasjon hvor han trengte oppfølging fra arbeidsgiver, har gitt Tonsjø et helt annet syn på arbeidsplassen og kollegene.

MIDT I TRAFIKKEN: Trafikktjeneste har stått Tonsjøs hjerte nært i mange år. Han har vært kjøreinstruktør på både bil og motorsykkel, og fagansvarlig for trafikk på Oslo-politiets Enhet øst.
MIDT I TRAFIKKEN: Trafikktjeneste har stått Tonsjøs hjerte nært i mange år. Han har vært kjøreinstruktør på både bil og motorsykkel, og fagansvarlig for trafikk på Oslo-politiets Enhet øst.

– Jeg har innsett at politiet er et veldig bra sted å være. Jeg tror de som jobber her skal være veldig glade for at de har en slik arbeidsgiver. Makan til fleksibilitet og raushet skal du lete lenge etter, sier han.

I SNØVÆRET: Stig Tonsjø har tilbrakt utallige arbeidstimer ute i trafikken.
I SNØVÆRET: Stig Tonsjø har tilbrakt utallige arbeidstimer ute i trafikken.

– Samtidig har jeg begynt å se menneskene rundt meg mer enn før, fordi jeg nå vet hvor skjørt alt kan være. Jeg har blitt veldig bevisst på det i hverdagen min, at jeg selv har lyst til å være raskt ute med å støtte kolleger som har skadet seg eller fått andre problemer. Jeg er et empatisk menneske, og vil gjerne prøve å gjøre hverdagen lysere for andre hvis jeg kan, fortsetter Tonsjø.

Han håper også å kunne bruke sin personlige erfaring til hjelp for andre som blir rammet av samme sykdom.

– Jeg er forespurt og har tenkt til å bli med i et erfaringspanel i regi av Nasjonalforeningen for folkehelse. Det handler om utveksling av erfaringer, hvor jeg kan bidra med det jeg har opplevd, forteller Tonsjø.

Da han hadde bursdag tidligere i år, samlet han også inn 20.000 til organisasjonen, med mål om å bidra til mer bevissthet om sykdommen.

– Demens er en sykdom som brer om seg. Det kommer til å bli mange flere demente i årene som kommer. Da er det viktig at politiet, vektere, helsepersonell og andre klarer å forstå hvordan en dement person kan te seg i det offentlige rom. En som oppfattes som aggressiv, kan kanskje ha en slik diagnose. Kanskje er det usikkerhet knyttet til sykdommen som gjør at vedkommende reagerer med sinne. Mer kunnskap kan gjøre at disse personene blir håndtert bedre, tror Tonsjø.

Han legger til:

– Kanskje kan det også skje at en kollega havner i samme situasjon som meg. Da har jeg lyst til å kunne være til hjelp.

Hans personlige fokus er nå å gjøre det han kan for å leve best mulig, så lenge som mulig.

– Det har mye med livsstil å gjøre, å tenke på helsa, men samtidig leve godt. Det innebærer å være bevisst på det man gjør. Jeg har kjøpt meg keyboard, for å spille er som terapi for meg. Jeg trener også mye, både styrke og kondis. Og jeg tenker kosthold, som jeg tror forebygger enormt.

– Gjør det at du kan holde sykdommen i sjakk?

– Ja, samtidig som jeg har en medisin som skal bremse effekten av Alzheimer. Og kommer det noe nytt, er jeg ikke fremmed for å bli med på prøveprosjekter. Jeg har jo ikke noe å tape på det, svarer Tonsjø.

Sentralt for å mestre tilværelsen med en alvorlig sykdom, er positiviteten.

– Å miste motet tror jeg vil gjøre at dette eskalerer. Det vil gå på det psykiske. Derfor velger jeg å se framover, og akter å følge drømmene mine. Jeg er en livsnyter som elsker å reise, og er ikke ferdig med å oppleve verden enda, smiler han.

– Når verden åpner opp igjen, hva blir ditt første reisemål?

– Jeg tror det blir et varmt og godt land sør i Europa. Jeg ser for meg Italia eller Hellas. Et sted hvor jeg får energi fra en varm sol. En ekte sør-europeisk sommer. Dit går turen min.

LES OGSÅ: Beredskapstroppens far