FØRSTE SJEF: For 45 år siden sa Torleiv Vika ja til å bli sjef for Beredskapstroppen. Han beskrives som en bauta av sine tidligere kolleger.
FØRSTE SJEF: For 45 år siden sa Torleiv Vika ja til å bli sjef for Beredskapstroppen. Han beskrives som en bauta av sine tidligere kolleger.

Beredskapstroppens far

Torleif Vika (83) var den første sjefen for Delta. Som leder var han alltid opptatt av å ivareta sine ansatte. Omsorgen for kollegene har han fortsatt.

Publisert Sist oppdatert

,En bauta som har satt sine tydelige spor i politihistorien. En mann med høy integritet, og et stort hjerte for politiet. En tydelig, men omtenksom leder. Sånn beskrives Torleiv Vika (83) av politimenn som kjenner ham.

I år er det 45 år siden Vika takket ja til å etablere Beredskapskapstroppen, og han høster mye av æren for at den spesialtrente innsatsstyrken er der den er i dag.

– I 1975 ble jeg forespurt om å bli leder av den nye Beredskapstroppen. Det var ikke så mye jeg visste den gang, rent bortsett fra at jeg skulle utdanne en spesialavdeling. Beredskapstroppen var ukjent for meg, men det hørtes interessant ut, og det var nok nysgjerrighet som gjorde at jeg sa ja til tilbudet, sier Vika.

SER TILBAKE: Torleiv Vika er nå 83 år gammel, og har fortsatt klare meninger om politiet. Foto: Thomas Haugersveen
SER TILBAKE: Torleiv Vika er nå 83 år gammel, og har fortsatt klare meninger om politiet. Foto: Thomas Haugersveen

Det høres kanskje litt pussig ut at Vika ikke kjente til den nye avdelingen som han skulle lede. Men i starten var alt hemmelig. Likevel svirret ryktene i Oslo politikammers daværende lokaler i Møllergata 19 om at noe var på gang.

Vika jobbet da i personalavdelingen og hadde ansvaret for trening og opplæring av polititjenestemenn ved politikammeret. Her gjennomførte han også, som den første eleven fra Norge, FBI National Academy. Interessen for instruksjon og opplæring av mannskaper, tok han med seg fra forsvaret.

– Det var nok tilfeldigheter som gjorde at jeg ble politi i 1960. Jeg var i Forsvaret og hadde et engasjement på Trandum. Da så jeg at det var anledning til å søke opptak hos politiet. Jeg møtte opp på Grønland politistasjon, som den gang var opptaksstedet for aspiranter, og ble tatt ut. Det har jeg aldri angret på. Jeg synes det har vært en kjempeopplevelse, og en tid som har vært veldig bra. Nå er jeg 83 år og har samme innstilling til det, sier Vika.

I flere år jobbet han som patruljerende konstabel på Grønland politistasjon. Vika forteller at det var her han lærte mest om mennesker, og menneskers måte å overleve på. Det har preget ham en del i ettertid.

Beredskapstroppen blir til

Beredskapstroppen ble etablert fordi regjeringen ønsket en spesialtrent innsatstyrke som skulle bekjempe terrorhandlinger på norsk jord. Bakteppet var studentopptøyer i Europa, Black September, München-massakren under De olympiske sommerlekene, samt drapet på Ahmed Bouchikhi på Lillehammer i 1973 og sikkerheten ved oljeutvinningen i Nordsjøen. Beredskapstroppens mandat var å yte «bistand i arbeidsoppgaver som hadde med bekjempelse av terrorhandlinger å gjøre».

VIKTIGST AV ALT: – En av de viktige arbeidsoppgavene fremover er å ta vare på hverandre, og ha en ærlighet og åpenhet i tjenesten, sier Vika. Foto: Thomas Haugersveen
VIKTIGST AV ALT: – En av de viktige arbeidsoppgavene fremover er å ta vare på hverandre, og ha en ærlighet og åpenhet i tjenesten, sier Vika. Foto: Thomas Haugersveen

De tre første årene tjenestestegjorde Beredskapstroppen ved Møllergata 19. Det var den gamle piketten som ble brukt som oppmøtested og undervisningslokaler. Mannskapet ble plukket ut av stasjonssjefen og divisjonsformenn. Samtlige måtte godkjennes av Politiets overvåkningstjeneste (POT), som Politiets Sikkerhetstjeneste het den gang. Rundt 20 tjenestemenn ble plukket ut til å begynne på grunnkursene. Senere ble det stilt krav til søkerne; både faglige, fysiske og psykiske.

– Allerede fra grunnkurset av måtte tjenestemennene velge samarbeidspartner. Dette paret jobbet sammen i tjenesten, både i det daglige og under spesielle oppdrag. De ble satt opp i samme bil og hadde de samme arbeidsoppgavene. Det medførte at dette paret opererte som en liten enhet. Det den ene ikke klarte, det klarte den andre, og motsatt. De utfylte hverandre. Når du vet hvordan kollegaen din reagerer er det en stor sikkerhet. For da er det lettere å beskytte hverandre, og det er kanskje noe av det viktigste når man er ute på vanlige oppdrag, fortsetter han.

Vika forteller at denne organisasjonsformen ble til stor nytte. Senere fikk den stor betydning ved oppbyggingen av det Beredskapstroppen kalte kamerathjelp, som nå er kollegastøtte.

– Det er mange grunner til at tjenestemenn ved Beredskapstroppen ble noen av de beste operative mannskaper det norske politi har hatt og har, sier Vika.

Han peker på utvelgelse og opplæring, planlegging og instruksjonsoppgaver, kreativiteten og handling, arbeidsoppgavene og ansvaret som noe av det som har vært med på å skape effektivitet og holdninger ved avdelingen.

I 1978 flyttet Beredskapstroppen inn i det nye politihuset på Grønland, og har siden hatt sitt tjenestested der. Beredskapstroppen gikk på de samme tjenestelistene som ordensavdelingen. At Beredskapstroppen er en integrert del av det operative politiarbeidet ved Oslo politidistrikt, mener Vika har avgjørende betydning for at spesialstyrken skal lykkes. Ikke bare for et nært samarbeid med andre kollegaer i det daglige politiarbeid, men også for miljø og holdninger ved Beredskapstroppen.

– Våre tjenestemenn er vant med å kunne gå inn i ulike situasjoner med ulik grad av spenning. Helt fra lavintensive oppdrag, til det mest ekstreme. Det gjør at de får en riktig holdning til å utføre oppgaven og ikke bruke mer makt enn det som er nødvendig. De er ikke der bare for å nedkjempe, men for å pågripe. Våre mannskaper er trente på å hele tiden vurdere hvor mye makt som er nødvendig for å gjøre jobben. Den filosofien er viktig å føre videre, sa Vika til Politiforum for fire år siden.

Vika forteller at det rådet i aller høyeste grad gjelder fortsatt.

Natten Norge mistet sin uskyld

Allerede i 1983 startet Vika med lederopplæring og virksomhetsplanleggingen i Beredskapstroppen.

– Som mange andre politifolk på den tiden hadde jeg gjennomført en befalsskole i forsvaret. Der ble du lært opp til å lede andre mannskaper i felten og mange av prinsippene for operativ ledelse var de samme, situasjonsbedømmelse og ordre. Ved FBI var et av hovedfagene lederopplæring, men det meste av denne opplæringen operativ ledelse i politiet kom gjennom lokale kurs ved politikammeret eller sentralt ved Politiskolen. Samtlige ved Beredskapstroppen fikk denne opplæringen gjennom interne kurs ved avdelingen, forklarer Vika om bakgrunnen for at lederopplæring var viktig for ham.

– Hva tror du blir viktigst for Beredskapstroppen framover?

HØYT AKTET: Da Torleiv Vika (til høyre) i 1986 måtte gå av som sjef for Beredskapstroppen, gikk hans nestkommanderende Asbjørn Myrind av i protest. Foto: NTB Scanpix
HØYT AKTET: Da Torleiv Vika (til høyre) i 1986 måtte gå av som sjef for Beredskapstroppen, gikk hans nestkommanderende Asbjørn Myrind av i protest. Foto: NTB Scanpix

– Å jobbe i lag med kolleger ved politikammeret er viktig for Beredskapstroppen fremover. Det samarbeidet er veldig viktig, ikke bare for tjenesten, men også for den enkelte som er ved Beredskapstroppen og politikammeret. En spesialavdeling bør ikke skyve andre kollegaer til side for å ta oppdraget selv. De bør ha en fin holdning til samarbeid, og det er helt nødvendig i en polititjeneste. Det er kanskje en av de viktigste delene en må tenke på fremover, men fortsatt så tror jeg det går veldig bra, mener han.

Vika peker også på at det er svært viktig at kunnskapen og lærdommen om materiell, utstyr, og polititaktikk, teknikk, og gjennomføringen av oppgavene bringes videre til alle som jobber i operativ tjeneste.

– Hvis du ser tilbake på en lang karriere i politiet, hva husker du best?

– Jeg husker best dette med gjennomføringen av opplæringen av mannskapene. Det er kanskje det jeg synes er noe av det fineste. Også er det et par oppdrag som ble løst på en skikkelig fin måte, sier Vika.

Han sikter særlig til en sak, som i mediene kalles Hadelandsaken eller «natten da Norge mistet sin uskyld». Natt til søndag 22. februar 1981 er store politistyrker i beredskap. Politiet har fått tips om at våpen som nylig har blitt stjålet, skal selges til den beryktede og brutale terrororganisasjon IRA.

NEDKJEMPER «TERRORIST»: I 1983 fi kk pressen være med på slep under
Beredskapstroppens trening «terrorist og politi i realistisk øvelse».
NEDKJEMPER «TERRORIST»: I 1983 fi kk pressen være med på slep under Beredskapstroppens trening «terrorist og politi i realistisk øvelse».

Knappe to uker tidligere har 50 kilo dynamitt og 100 fenghetter blitt stjålet fra Statens vegvesens brakke i Mandal. Ved hjelp av dynamitt blir også panserdøra til Varden heimevernsleir på Nesodden sprengt bort noen dager senere. Innbruddstyvene får med seg 43 AG-3-gevær og én Schmeisser maskinpistol. Også stålhjelmer, gassmasker, bajonetter, samt to flasker som inneholder 10 kilo oksygen og like mye acetylen, blir tatt.

Det skal vise seg at det er den tidligere ransdømte Johnny Olsen som står bak. Han har sammen med kompisene John Charles Hoff og Espen Lund dannet den høyreekstreme grupperingen Norges Germanske Armé (NGA).

Innbruddstyven informerte

Under brekkene har Olsen med seg to innbruddstyver. Det får politiet vite av den ene innbruddstyven, som velger å informere dem om hva som har skjedd. Han forteller også at han om kort tid vil få betalt, nå som Olsen har funnet en kjøper til geværene. For å få pengene sine må innbruddstyvene være med Olsen når våpnene selges. Han vet ikke hvor, bare når det skal skje, og at han må kjøre de andre til møtet med IRA.

Det gjør at politiet kan følge etter i en sivil politibil, og ha patruljer stående ute på bilruter hvor kjøreturen kan tenkes å gå. Turen går inn på en skogsbilvei i Lunner kommune på Hadeland. Når de kommer til en blindvei, velger politiet å ikke følge etter. De frykter for hva som kan skje dersom de blir oppdaget.

Når personbilen noe tid etter dukker opp igjen, registrerer politiet at det kun sitter to personer i bilen, ikke fire som de var i utgangspunktet. De to er Olsen og Hoff, mens de to innbruddstyvene er borte.

Olsen og Hoff kjører tilbake til Oslo via Roa, før de oppdager at det er noen som følger etter dem. Olsen setter seg derfor i baksetet og tar frem maskinpistolen. Når de passerer Gjelleråsen ser de et større oppbud av politifolk med biler, og derfra blir de forfulgt av to uniformerte politibiler med blinkende blålys. I den bakerste sitter Vika.

Jeg ser lysglimtene fra skuddene som kommer ved Fossum-krysset. Ellers dreier alt seg om retningen han kjører, og varsling av politiet som er i nærheten om at de ikke må gripe inn.

Under forfølgelsen blir det avfyrt flere serier med skudd mot politibilene, som nå ligger mellom 40 til 50 meter bak. Politiet skyter tilbake.

– Jeg tenker løsning. Jeg ser politibilen foran meg, som en kollega fra Beredskapstroppen kjører. Jeg ser mest bilen hans, men også den forfulgte bilen foran ham igjen. Jeg ser lysglimtene fra skuddene som kommer ved Fossum-krysset. Ellers dreier alt seg om retningen han kjører, og varsling av politiet som er i nærheten om at de ikke må gripe inn, sier Vika.

Han legger til: – Akkurat på det tidspunktet var det litt fare for andre i trafikken. Jeg prøvde da å rettlede andre politifolk og patruljebiler i nærheten, slik at de ikke kom inn i en komplisert situasjon. For dette var en hemmelig operasjon, og det hadde ikke gått ut meldinger på radio eller orientering til mannskapet ved Oslo politikammer. De var helt uforberedt når meldingene om å «holde dere vekk» kom over radioen. Løsningen kom da han kjørte av i en grøft på Romsås, sier Vika.

Så blir de pågrepet. Det skal vise seg at de to innbruddstyvene hadde blitt lokket inn i en felle, og at de nå er brutalt drept. Etter at Olsen hadde fortalt Hoff og Lund om innbruddene, fryktet han at de ville hevne seg eller gå til politiet, slik at Norges Germanske Armé ville bli rullet opp. De tre ble enige om at de to innbruddstyvene måtte tas av dage.

Kort tid etter tilståelsene aksjonerer politiet flere steder, og også Lund blir pågrepet. De tre blir senere dømt for drap og medvirkning til drap. Olsen blir også dømt for innbruddene.

– Situasjonen forandret seg totalt. Fra å gjennomføre en pågripelse på et ukjent sted, endte det opp i en biljakt med skuddveksling. Tankene under en slik operasjon er vanskelig å beskrive, men frykten for at det kan gå galt er der. Tanken om å finne en løsning vil alltid være tilstede og da han kjørte av til Romsås hadde vi muligheten for å stenge han inne. Utkjøringen fra Romsås ble sperret, sier Vika.

– Hva er du mest stolt over å ha fått til?

– Det jeg er stolt over er at en blir akseptert og respektert i miljøet du er i. At du føler på deg at det er riktig det du har gjort. Og at du ikke bare tror det selv, men at det er andre som forteller deg at dette var bra, sier Vika.

– Du høster mye ros for din lederstil, hva skal til for å bli en god leder i politiet?

– Du må være politimann og kjenne yrket ditt. Du må ha kunnskap og kjennskap til det du skal drive med, og hvilke taktikker og teknikker du skal bruke i de enkelte sammenhenger. Det er i hvert fall slik at når det er en spesialavdeling, så må du enkelte ganger være autoritær, og si: «Jeg vil, du skal». Kanskje ikke akkurat med de ordene, men at det du bestemmer i en situasjon, det må gjøres, sier Vika.

Han presiserer at du må kunne samarbeide og ha evnen til å lede andre.

DELTA-TOPPENE: Da Beredskapstroppen fylte 40 år, stilte de tidligere sjefene opp. Her i den rekkefølgen de har vært sjefer: Torleiv Vika, Jørgen Flood, Gunnar Tveit, Jon Birger Berntsen, Bjørn Jensseter, Johan Fredriksen, Anders Snortheimsmoen og Helge Mehus, som den gang ledet Delta.
DELTA-TOPPENE: Da Beredskapstroppen fylte 40 år, stilte de tidligere sjefene opp. Her i den rekkefølgen de har vært sjefer: Torleiv Vika, Jørgen Flood, Gunnar Tveit, Jon Birger Berntsen, Bjørn Jensseter, Johan Fredriksen, Anders Snortheimsmoen og Helge Mehus, som den gang ledet Delta.

Tror på beredskapssenteret

I september skal det splitter nye Beredskapssenteret etter planen stå klart. Prislappen for prestisjeprosjektet er 2,6 milliarder kroner.

– Det er jeg veldig positiv til. Det skulle bare mangle, så mye penger som legges ned til bygging av dette her. Det er ikke bare for troppen, men også et beredskapssenter som skal fange opp det meste og som kan bli et sted som er til glede for hele politietaten. Det tror jeg det kommer til å bli. Det er fantastisk, sier Vika.

Han legger til at det som blir kanskje blir borte er mannskapets fantasi og interessen for å skape noe.

– Når vi snakket om taktikk i bygning i gamle dager, fikk vi tildelt et nedrivingsprosjekt fra kommunen. En bygård som stod for rivning. Der la vi opp til polititaktikk i forskjellige deler, som i trappoppgangen, gjennom dører, vinduer og rappeller. Da fikk vi ulike objekter fra dag til dag. Nå er det et mer proft opplegg og sentralisert på et sted, slik at kanskje noe av det med fantasien og planlegging for den enkelte blir mer borte, sier han.

Det var et miljø i bygda, som drev med motstandsarbeid. Vi ble også preget av dette vi ungene hjemme.

Vika betegner det som veldig rart at det fortsatt ikke er noen kvinner i Beredskapstroppen. Men han sier at det er noe som selvfølgelig kommer til å forandre seg med tiden.

«Samhold og hardt arbeid for å lykkes» og «ta vare på deg selv og ta vare på hverandre» har vært Vikas mottoer. Dette tok han med seg fra oppveksten på bygda Åkra, i Kvinnherad kommune i tidligere Hordaland fylke.

Det var et miljø i bygda, som drev med motstandsarbeid. Vi ble også preget av dette vi ungene hjemme.

– Jeg er født i 1937 og var åtte år da krigen slutta. Jeg husker en del fra den tiden, som har satt sitt preg på meg. Under krigen så ble vi isolert på Åkra. Det var kun båtforbindelse dit, et par ganger i uka. Ellers var du alene, og det kunne være bra på den tiden. Så hendte det at det kom tyske styrker som hadde utmarsj, eller som reiste dit for å kjøpe smør. Det var et miljø i bygda, som drev med motstandsarbeid. Vi ble også preget av dette vi ungene hjemme. Den eldste broren min hadde en follekniv, som han kastet etter en tysk offiser som en dag stod ute på tunet vårt. Jeg kan fortsatt huske hvordan den singla i grusen. Moren min reagerte momentant og stelte seg foran broren min for å beskytte ham. Så ser vi at tyskeren kikker ned og tar opp kniven. Så går han bort til moren min og leverer den tilbake. Det er en merkelig hendelse, og så spesiell at jeg har tatt med meg den videre i livet. Det kommer jeg aldri til å glemme, sier Vika.

Denne episoden kunne ha fått en helt annen avslutning, fordi motstand mot tyskerne ble straffet hardt. Vika har stilt seg spørsmål om kanskje tyskeren haddefamilie, og en sønn hjemme i Tyskland, og at det var derfor familien ikke fikk noen represalier.

Mannskapet står sin leder brast

I 1986 kom det frem i media at Vika ble presset ut som sjef for Beredskapstroppen. Vika var uredd og turte si ifra, noe som gjorde ham upopulær hos den nye politimesteren Willy Haugli. Bare to måneder etter at Haugli tiltrådte, kom beskjeden om at Vika skulle omplasseres.

RAMASKRIK: Torleiv Vikas mannskap på 50 menn ba alle om å få fratre sine stillinger, dersom Vika ikke fi kk komme tilbake til Beredskapstroppen. Til Aftenposten uttalte en tillitsmann at «før var vi kampberedt til å møte et hvert terrorangrep», men nå var de som «fuglemat» å regne.
RAMASKRIK: Torleiv Vikas mannskap på 50 menn ba alle om å få fratre sine stillinger, dersom Vika ikke fi kk komme tilbake til Beredskapstroppen. Til Aftenposten uttalte en tillitsmann at «før var vi kampberedt til å møte et hvert terrorangrep», men nå var de som «fuglemat» å regne.

Mannskapet hans på 50 menn ba alle om å få fratre sine stillinger dersom Vika ikke fikk komme tilbake. Til Aftenposten uttalte en tillitsmann at «før var vi kampberedt til å møte et hvert terrorangrep», men nå var de som «fuglemat» å regne.

– Det er historie, er alt Vika vil si om saken i dag.

Hans nestkommanderende gikk av i protest. Etter hvert var Vika på plass i sin nye jobb ved den daværende Politiskolen, og i 1987 var han en sentral aktør i etableringen av Utrykningsenheten (UEH).

– Jeg fikk ansvaret for beredskapsopplæringen på Politiskolen, deriblant for UEH. UEH var et motsvar til den store, stygge fienden Spetsnaz, som ble opprettet av KGB i det gamle Sovjetunionen. Vi har ikke noen oversikt eller fakta om at de har vært i Norge, men det ble fortalt at de hadde sovende elementer som kunne våkne opp og slå til når det var aktuelt i Norge, sier Vika.

Han viser til at Spetsnaz deltok under innovasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, og i Afghanistan i 1979-1989.

Vika hadde ansvaret for grunnopplæringen av UEH-styrken, som gikk over tre uker.

– Den regionale opplæringen kom senere, med egne kurs og instruktører i landsdelene. Det var et veldig stort løft for den operative polititjenesten på det tidspunktet. Mange av instruktørene kom fra Beredskapstroppen, som var den drivende kraft når det gjaldt kursgjennomføringene. Så det operative politimannskapet ble på en måte mer viktig, og bedre på sin måte til å utføre den operative tjenesten, forteller Vika.

Samtidig kom sikring av bestemte objekter inn for fullt i hele landet.

– Det ble gjennomført faste og årlige øvelser. Det er noe som er aktuelt den dag i dag. Fortsatt er nok Spetsnaz oppegående i Russland, men dette var under den gamle sovjetrepublikken, så det er sikkert gjort noen forandringer der, sier han.

Roser beredskapstroppen 22. juli

Vika jobbet på Politiskolen - senere Politihøgskolen - frem til han gikk av med pensjon, og rakk også å skrive stabshåndboka i politiet.

– Hva er det viktigste for norsk politi fremover?

– En av de viktige arbeidsoppgavene fremover er å ta vare på hverandre, og ha en ærlighet og åpenhet i tjenesten, sier Vika.

Han trekker frem at det å ta vare på hverandre i jobben har en lang tradisjon i Beredskapstroppen.

– Vi kalte dette i den spede begynnelse for kamerathjelp. Det handlet om å skape en positiv holdning mellom arbeidskamerater i den daglige tjenesten og verne om hverandre i vanskelige oppgaver. Mange av oss har opplevd tunge og triste hendelser i arbeidet som politifolk. Det er ikke alltid at de ytre skadene er de verste, men tankene, minnene, bildet av det du ser inne i deg kan bli en vond del av livet, sier han.

Vika ønsker at politiet får samme muligheten som Forsvaret til å sende folk på rehabilitering.

– Forsvaret har flere rehabiliteringssteder som tar seg av soldater som har fått psykiske problemer i tjenesten, og etter tjenesten. Det er også et ønske i politiet at de i fremtiden får samme mulighet, sier han.

I etterkant av intervjuet velger Vika å sende Politiforum et brev han sendte til daværende politidirektør Øystein Mæland etter 22. juli. I brevet betegner Vika saken som «en tragedie som mangler sidestykke i norsk historie». Men han gir sin fulle støtte til Beredskapstroppen (BT).

«For den operative politistyrken var dette en vanskelig oppgave. Håndtering av slike operasjoner i startfasen er kompliserte. Det vil ofte komme inn mye informasjon og tildels feil informasjon som gjør det vanskelig å fatte de riktige beslutningene. Selve pågripelsen på Utøya var ingen komplisert sak, men frykten var der, og opplevelsene de fikk på veien ut og da de gikk i land på øya må ha vært grusomme», skriver Vika.

Han legger til:

«Med dette som utgangspunkt og i etterpåklokskapens lys og letthet, er min mening at politiet og da spesielt BT gjorde det de kunne. Det kan med enkelhet ropes på helikopter, båter og mer til, men slik var ikke situasjonen der og da. […] Jeg har hørt at de politifolkene som gikk i land på Utøya regnet med å bli drept der ute. Dette er tanker som i seg selv er helt naturlige å tenke ut fra de meldingene som forelå. Med denne frykten og med disse tankene går de til pågripelse, sikrer området og setter i gang med livreddende førstehjelp. Dette er stort, og viser en holdning til menneskeverd og politiarbeid som er vanskelig å forstå for en utenforstående.»

Dette er ikke første gangen at Vika snakker ut. Han har også markert seg ved å si klart ifra i Monika-saken og si unnskyld til de homofile for måten politiet behandlet dem på 1960-og 70-tallet.

– Det var ikke noe nytt i måten Robin Schaefer ble behandlet på, for det har vært sånn ved flere anledninger tidligere i politiet. Men når det går så langt at en blir sykemeldt og må slutte i jobben, fordi man har sagt ifra, da når du et punkt hvor en ikke kan bare sitte og se på lenger, sier Vika.

Politiets Fellesforbund har tidligere frarådet politiet å varsle, fordi det kan få store konsekvenser å varsle.

– Hvis polititjenestemenn skal utføre jobben sin uten å komme med motforestillinger, er det mye som går tapt, av åpenhet og tiltro til de som bor i dette samfunnet. Det er veldig viktig at den som oppdager kritikkverdige forhold sier fra når det skjer, mener Vika.

Han legger til at når det kommer til de homofile, så ser han for seg tiden på 1960-tallet. Den gang var homofili forbudt.

– Jeg ser for meg den mørke, litt fuktige nedgangen og oppgangen på pissoarene i Oslo på den tiden. Her møttes de homofile i skjul, og de sprang da vi kom. Dette bildet forsterket seg da nevøen min, som er homofil, giftet seg. Det var biskop Atle Sommerfeldt som vigslet dem. Dette er to utrolige personer, som det er all grunn til å lytte til. Derfor skrev jeg om nevøen min og hans bryllup og at kjærleiken er det største, avslutter Vika.

I en alder av 83 år er Vika tilsynelatende fortsatt ikke redd for å si ifra om hva han mener.

Foto: Thomas Haugersveen
Foto: Thomas Haugersveen

Tre om Vika

Johan Fredriksen, Tidligere Delta-sjef

Johan Fredriksen,
Johan Fredriksen,

– Torleiv vokste opp i motbakke på en fjellgard. Ikke rart at han ble sta som ei geit. Spøk til side. Han var en bauta av sin tid. Torleiv skapte Beredskapstroppen i sitt bilde, og den etikk og de holdninger han forfektet preger enheten den dag i dag. Når Vika kremtet dypt fra brystet lyttet man. Det var en annen type respekt den gangen, men jeg kjenner ingen som har tatt skade av hans lederskap, tvert imot. Torleiv har bestandig tatt vare på alle rundt seg, og han har fortsatt et brennende engasjement for etaten. Hans meninger etterfølges ofte av et dikt eller en trall på munnspillet, og med sluttordene «ta vare på deg selv og ta vare på hverandre». Ta vare på deg selv du også, og takk for alt du har betydd.

Anders Snortheimsmoen, Tidligere Delta-sjef

Anders Snortheimsmoen.
Anders Snortheimsmoen.

– Jeg ble kjent med Torleiv i 1982 da jeg begynte i BT-gjengen. Vi hadde så stor respekt for ham, at vi nesten var litt redd for ham. Vi har hatt masse fine stunder sammen. Torleiv er en god, tydelig, rettferdig, omtenksom og omsorgsfull leder. En leder som du har full tillit til og som du går i krigen for. En av flaggsakene hans var at han ønsket at Beredskapstroppen skulle bidra til å utvikle den operative siden i politiet. Han var jordnær og støtta folka sine. Når du kom inn på kontoret hans etter å ha gjort noe som kanskje ikke var så bra eller var uheldig i tjenesten, da visste du at det kom klare meldinger på hva du hadde gjort feil, og hva han forventet at du gjorde i fremtiden. Men når du gikk ut døra så var vi ferdig med saken. Det var aldri sånn at det hang ved deg.

Helge MehusTidligere Delta-sjef

Helge Mehus.
Helge Mehus.

– Jeg har aldri jobbet under Torleiv, for han hadde sluttet før jeg begynte i Beredskapstroppen. Men helt i fra første dag på Beredskapstroppen har Torleiv vært viktig. Han var den første sjefen og det var han, sammen med mange andre, som bygget opp Beredskapstroppen da den ble etablert. Historien om ham er at han har vært en markant leder. Jeg ble godt kjent med ham da jeg kom opp i Beredskapstroppens ledelse, og jeg vil beskrive Torleiv som fortsatt svært engasjert, reflektert, og med et brennende hjerte for det operative politiarbeidet. Den viktigste egenskapen jeg ser i ham er at han har en utrolig høy integritet, en utrolig tilstedeværelse og troverdighet når han snakker. Han har alltid et mellommenneskelig gen. Han ser alle og er alltid opptatt av at folk skal ha det bra.