«Urimelighetene i pensjonsordningen for politiet»

Per var full av optimisme etter å ha levert søknaden om opptak til Politihøgskolen i 1995. Den ble den gang levert til en hyggelig politioverbetjent på en politistasjon nord i landet.

Politioverbetjenten fortalte ærlig at lønna ikke var den helt store men at den store gulroten, for dem som allikevel valgte politiet, var at man kunne gå av på 57 år. 

Selveste Høyesterett hadde opp igjennom åra avsagt dommer der de konkluderte med at for enkelte yrker så hang lønn og pensjon uløselig sammen. 

Politiyrket var ett av disse. 

Det var blant annet dette som fenget Per – i tillegg til en spennende og givende hverdag. Så fikk heller lønna være dårlig. 

«Deal», tenkte han.

Petter fullførte Politiskolen i 1991, og hadde en stabil og trygg økonomi under utdanning. Han mottok lønn som dekket både husleie og billån, noe som ga han en solid økonomisk plattform. 

Per, derimot, fullførte Politihøgskolen i 1999 og var avhengig av studielån gjennom disse tre åra samtidig som han jobbet deltid som vekter. 

Den økonomiske differansen mellom Per og Petter ut av skolen var da antakelig cirka en million kroner (renter på studielån ikke iberegnet).

Til slutt blir man pensjonist. Man er sliten av inntrykk og belastninger, og publikum fortjener heller ikke tilårskomne politifolk. 

Petter gikk av på 57 år uten inntektsbegrensninger. Omtrent samtidig fikk Per vite at han måtte stå 4 år ekstra. 

Den satt litt, for Per hadde allerede jobbet nesten 26 år i etaten, og trodde han hadde 5 år igjen. Nå ble det nesten doblet - til 9 år. 

Og når han til slutt når sin pensjonsalder og en skulle tro alt var i skjønneste orden, så er han ilagt en inntektsbegrensning på 2,7 G. 

Per kan jo tjene mer, men ethvert beløp over dette blir avkortet med fratrekk på 66 prosent av pensjonen. 

I praksis må Per jobbe for 1/3 timelønn, og det er det jo ikke mange som vil. 

Per syntes dette var rart. For han hadde jobbet turnus hele sitt liv, og gjort sin plikt helt til opptjent pensjonsalder. 

Urimelig, syntes Per. Særlig når en sammenligner med Petter, som ikke får fratrekk i pensjonen og til og med kan se frem til en økt alderspensjon. 

Per kom vel skjevt ut fra start, og enda verre ble det.

Disse forskjellene viser ikke bare til en økonomisk skjevhet mellom to generasjoner, men også et system som straffer de som har investert mer i utdannelsen sin og stått i jobben sin lengre. 

Med en urimelig kort overgangsperiode som medfører at politifolk ikke rekker å omstille seg i forhold til hva de for kort tid siden trodde var en etablert ordning, er det mange nå som må omstille seg uforholdsmessig fort. 

Planer en har lagt for kun kort tid siden ble veltet over natten. For i 2018 var det ingen som trodde at den nye pensjonsordningen ikke skulle være klar før juni 2025.

Per har tenkt på at dersom han hadde visst, den gang han satt med overbetjenten, at han måtte stå så lenge i et dårlig betalt yrke (med inntektsbegrensning etter at han har sluttet i det), så hadde han heller valgt å stå lenge i et godt betalt yrke. 

Det tenker nok flere. 

For rundt Per forlater kollegaer etaten i et tempo han aldri tidligere har sett.