«Overvekt av kvinnelige politiledere: Kjønnsbalanse er tydeligvis på vei ut»

Politiforum publiserte ved nyttårsskiftet en tilsynelatende gladmelding: «Rekordmange kvinnelige politimestere: - Hyggelig at pendelen har svingt». 

Av artikkelen gikk det frem at kvinnedominansen blant politimestrene nå var gått opp fra et lite flertall kvinner (7 av 12) til et stort flertall kvinner (9 av 12), og var et resultat av målrettet likestillingsarbeid i politiet (!).

Det mest interessante ved artikkelen er imidlertid hvordan den samtidig belyser et paradigmeskifte i definisjonen av likestilling, ikke bare i politiet, men i hele statlig sektor.

Kjønnsbalanse er tydeligvis på vei ut.

Politiet var historisk en mannsbastion som etter femti års aktiv likestillingspolitikk og aktiv kvinnesatsing har oppnådd kjønnsbalanse blant alle ansatte, men ennå ikke på mellomledernivå. 

Politihøgskolen har i mange år tatt inn flere kvinnelige enn mannlige studenter. Kvinnesatsingen har tydeligvis også gitt resultater også på øverste ledernivå. 

Og tilsvarende i nærliggende etater på justis, sikkerhets- og beredskapsområdet: Politihøgskolen, Kripos, PST, Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), Tolletaten og Høyesterett. 

Også Politiets Fellesforbund har kvinnelig leder. I mediebildet er kvinnedominansen blant politijuristene godt synlig. De fem siste årene har vi hatt tre kvinnelige Justisministere på rad. 

Stopper ikke ved kjønnsbalanse

Kvinnedominansen på toppledernivå er ikke spesiell for justissektoren. Den er tilsvarende i store deler av statlig sektor, hvor mannlige ledere over tid er blitt skiftet ut med kvinnelige ledere og ledergrupper med kvinneflertall. 

Eksempler på dette er blant annet Forskningsrådet, Helsedirektoratet, og Universitetet i Bergen, hvor både rektor og samtlige åtte dekaner er kvinner. 

Utskiftingen skyldes neppe at menn plutselig er blitt mindre kompetente og kvalifiserte til ledende stillinger enn før. En årsak er at det er blitt flere kompetente og kvalifiserte kvinnelige lederkandidater. 

Men det er ikke hele forklaringen. Når statens preferanse for kvinnelige ledere er blitt så gjennomgående, er det også et resultat av en villet «likestillings»-politikk.

Statens likestillingspolitikk bygger naturlig nok på Likestillingsloven, som i motsetning til hva de fleste av oss forventer, faktisk favoriserer et kjønn foran det andre. 

Favoriseringen er hjemlet allerede i lovens formålsparagraf § 1, ledd 3, der det heter: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners…. stilling». 

For 48 år siden var det en naturlig favorisering, ettersom mannsdominansen i samfunnet, og ikke minst i ledende stillinger, gjorde det ønskelig med positiv særbehandling av kvinner for å oppnå kjønnsbalanse og likestilling med menn. 

Problemet oppstår først når den positive særbehandlingen av kvinner ikke stopper opp ved oppnådd kjønnsbalanse, men fortsetter også etter at kvinner er (kommet) i økende flertall, som nå er tilfelle i størstedelen av offentlig sektor. 

Patriarkatet er dødt, mens matriarkatet fremstår som stadig mer aktuelt, hvis ikke Likestillingsloven gjøres kjønnsnøytral. 

Synkende tillit

Men hva er så problemet? Kvinnelige ledere viser seg jo å være like dyktige som mannlige. 

På den annen side er de heller ikke nødvendigvis dyktigere enn menn. 

Når en av de kvinnelige politimestrene synes det er hyggelig at pendelen har svingt til et stort flertall kvinner, er det muligens fordi politimesterrollen i mange år har vært mannsdominert. 

Det kan imidlertid lett (mis-)tolkes som at nå er det kvinnenes tur, og at likestilling ikke lenger dreier seg om kjønnsbalanse, men om kvinnedominans, i like mange år som den tidligere mannsdominansen. 

Det er et ikke helt uvanlig feministisk argument i likestillingsdiskursen.

En viktig konsekvens er mange menns synkende tillit til berettigelsen av den femti år gamle kvinnefavoriserende likestillingspolitikken, likestillingsapparatet og den statlige ideologien som ligger bak: «Statsfeminismen». 

Begrepet ble lansert av tidligere professor i statsvitenskap Helga Hernes, som en beskrivelse av behovet for, og mulighetene ved en «kvinnevennlig stat» som virkemiddel i likestillingspolitikken. 

Statsfeminismen må sies å ha vært en suksess for både kvinner og kjønnsbalanse på mannsdominerte områder, som for eksempel i politiet. 

Men den har vært en katastrofe for kjønnsbalanse på kvinnedominerte områder som blant annet oppvekstsektoren, skole, utdanning og helse. 

Her er kvinnedominansen bare blitt større for hvert år, og den øker fortsatt. Det går ikke upåaktet hen hos mange (unge) menn, som benytter seg av stemmeretten, og i sin protest mot statsfeminismen stemmer på det eneste stortingspartiet som vil skrote hele likestillingsloven.

Vi lever i et demokratisk land, og folk må få stemme som de vil, men det er mange som er bekymret for de uheldige konsekvensene av den økende politiske avstanden mellom kvinner og menn. 

Som en av samfunnets viktigste statsbærende institusjoner burde det også bekymre politiet.