Kronikk
«Når soldaten blir politimann – og hva vi risikerer å miste»
Vernepliktige fra Forsvaret løser nå politioppdrag i Norge. Det fungerer i praksis, derfor må vi stille de prinsipielle spørsmålene før det blir normen.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
I dag løser vernepliktige fra Forsvaret politioppdrag i Norge. De har gjennomført intensiv opplæring og gjør en viktig innsats med vakthold ved den amerikanske ambassaden.
Det fungerer i praksis, derfor må vi stille de prinsipielle spørsmålene før det blir normen.
Sivil og militær makt
Politiet i Norge er det sivile maktapparatet. Det er beskrevet i grunnloven § 25 at militær makt ikke skal benyttes mot innbyggerne uten lov.
Politiets legitimitet hviler på nærhet til befolkningen, lav terskel for kontakt og et tydelig skille fra militær maktutøvelse.
Når soldater gjør politioppgaver, utfordres dette skillet, selv om oppdragene er avgrensede og godt planlagt.
Politiets opplæring baserer seg på å bruke så lite makt som mulig. Forsvarets utdanning bygger på andre prinsipper.
Politiets opplæring baserer seg på å bruke så lite makt som mulig. Forsvarets utdanning bygger på andre prinsipper, og de har i utgangspunktet ikke opplæring i sivil maktbruk.
Det gir større risiko for avvik og potensielt uhjemlet maktbruk.
Risikoen for dette er betydelig redusert gjennom relevant og effektiv opplæring av de soldatene som løser dette oppdraget i skrivende stund.
Bør være unntaket
Forsvarets bistand til politiet er ikke nytt, og i ekstraordinære situasjoner er den helt nødvendig. Men i fredstid bør det være unntaket, ikke løsningen på en vedvarende bemanningsutfordring.
Vi må også tørre å tenke noen skritt frem: Dersom vi i økende grad baserer oss på militær støtte til ordinære politioppgaver i dag, hva skjer den dagen vi virkelig trenger Forsvaret til det Forsvaret er satt til å gjøre?
I en krise eller krig vil deres ressurser naturlig være bundet til egne oppdrag. Hvem skal da støtte politiet?
Jeg mener at dette synliggjør et grunnleggende behov. Politiet må ha egne mobiliserbare ressurser. Mannskaper vi «eier» selv, som vi kan planlegge med og disponere også når krisen eskalerer.
Politiets beredskap bør ikke være avhengig av at andre sektorer har ledig kapasitet.
Politiets beredskap bør ikke være avhengig av at andre sektorer har ledig kapasitet.
En gylden mulighet
Nå sitter vi med en gylden mulighet.
Mannskapene fra Hans Majestet Kongens Garde som bistår Oslo politidistrikt har allerede fått politifaglig opplæring og operativ erfaring med å støtte politiet.
De representerer et potensial som kan tas videre. Ikke som en videreføring av militære løsninger, men som et grunnlag for noe sivilt.
Dette kan være starten på å gjenreise en sivil forsterkningsressurs for politiet, og vi kan etablere en moderne politireserve.
Politireserven ble avviklet i 2020, men behovet er større enn på lenge.
Politireserven ble avviklet i 2020, men behovet er større enn på lenge. Flere utredninger og fagmiljøer har siden pekt på behovet for en slik kapasitet igjen.
Poenget er ikke å erstatte utdannede politifolk, men å supplere dem i situasjoner der volum er avgjørende: vakthold, sikring, logistikk og støttefunksjoner.
Åpne for å tenke nytt
Vi må også være åpne for å tenke nytt om rekrutteringsgrunnlaget. Det finnes allerede sivile miljøer med relevant kompetanse som kan videreforedles.
Det kan være vektere, studenter under politiutdanning, tidligere politi eller andre med sikkerhetsfaglig erfaring.
Disse kan få målrettet tilleggsopplæring og inngå i en strukturert reserve. Det er ikke en «quick fix», men det er et realistisk og nødvendig supplement.
Politiet trenger fortsatt flere utdannede politifolk i den daglige driften.
La det være helt tydelig: Politiet trenger fortsatt flere utdannede politifolk i den daglige driften. En reserve er ikke en erstatning for grunnbemanning.
Men uten en egen forsterkningsressurs vil vi fortsette å lukke hullene midlertidig samtidig som vi risikerer å undergrave prinsippene vi er satt til å forsvare.
Vi står ved et veiskille. Enten vender vi oss gradvis til at militære løser flere av våre oppgaver. Eller så bruker vi anledningen til å styrke politiet som en sivil institusjon med egne reserver, egen kapasitet og tydelig rolleforståelse.
For spørsmålet er ikke bare hva som fungerer i dag. Spørsmålet er hvilket politi vi vil ha i morgen.
