Kronikk
«Generalist-utdanningen bør bestå, men praksismodellen må forbedres»
Politiutdanningen lykkes ikke fullt ut med å gjøre etterforskningsfaget attraktivt, og rekruttere studenter som bevisst ønsker en etterforskerkarriere.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Jeg leste med stor interesse innlegget til Fashing og Rødsand i Politiforum, der de problematiserer dagens generalistutdanning ved Politihøgskolen, og etterlyser en tydeligere satsing på etterforskning.
Jeg deler mye av deres analyse, men vil samtidig argumentere for at norsk politi fortsatt trenger generalisten – og at det er praksismodellen som rommer det største forbedringspotensialet.
Signalene svekker etterforskningsfaget
Selv om etterforskning formelt er tildelt 65 av 180 studiepoeng i bachelorløpet, får studentene i B2 bare fem dedikerte uker ved en etterforskningsavdeling.
Enkelte steder er også etterforskning integrert i patruljetjenesten, noe som gjør det vanskelig å anslå hvor mye tid som faktisk er dedikert til etterforskningsfaget. Dette svekker opplevelsen av hva som faktisk «teller».
De resterende studiepoengene i etterforskning knyttes i stor grad til patruljetjeneste eller undervisning på campus i B1 og B3.
Dette skaper en sterk signaleffekt: Etterforskning fremstår som mindre viktig enn operativt politiarbeid.
Dette skaper en sterk signaleffekt: Etterforskning fremstår som mindre viktig enn operativt politiarbeid.
I tillegg får praksisveiledere i patruljen funksjonstillegg, mens fagveiledere i etterforskning ikke gjør det.
Dette forsterker inntrykket av at praksisen først og fremst er utformet for å utvikle operative ferdigheter – ikke etterforskningskompetanse.
Praksis må styrkes, ikke svekkes
Politi-praksisen er hjørnesteinen i hele bachelor-utdanningen.
Politipraksisen er hjørnesteinen i hele bachelorutdanningen. Det er her studentene utvikler ferdighetene sine, formes kulturelt, vurderes på egnethet, og opplever hva politiyrket faktisk er.
Kvaliteten på veiledningen er avgjørende for det endelige resultatet. Nettopp derfor er rammene for denne veiledningen avgjørende.
Politiutdanningen er et anliggende for hele politietaten, og distriktene må være dimensjonert for å bidra i denne utdanningen. PHS må vite at distriktene er i stand til å realisere de læringsmålene som er satt for studentene.
Utdanningensseksjonene ute i distriktene tilrettelegger så godt de kan for studentene, men de er avhengig av at det finnes veiledere som har tid til å gjøre den nødvendige jobben.
Utnytter ikke potensialet
Når PHS nå skal revidere utdanningen, så er det viktig at dette ikke går på bekostning av praksisen. Vi må ikke «skylle babyen ut med badevannet».
Praksismodellen er god – men potensialet i B2 utnyttes ikke godt nok i dag.
Studentene trenger flere uker med dedikert etterforskning, og de må følges opp av likeverdige veiledere uansett fagområde. Funksjonstillegget må følge studenten.
Rekrutteringsutfordringer
Etter 20 år ved PHS, og til sammen 12 kull som praksisansvarlig, ser jeg et tydelig mønster:
For svært mange studenter er politiyrket forbundet med operativt arbeid, noe som forsterkes av måten politiyrket markedsføres.
De fleste kommer ut i praksis med et klart ønske om patruljetjeneste. For svært mange studenter er politiyrket forbundet med operativt arbeid, noe som forsterkes av måten politiyrket markedsføres.
I tillegg blir de mange steder møtt av en praksis der det er liten tid til oppfølging av studentene på etterforskning.
Dersom man får dårlig oppfølging, og ikke opplever mestring, så forsterker dette også inntrykket av hva som «teller».
Mange ender likevel på etterforskning senere, ofte fordi de oppdager at de trives i faget – ikke fordi det var et mål fra starten av, eller fordi opplæringen var god.
Utdanningen lykkes dermed ikke fullt ut med å gjøre etterforskningsfaget attraktivt, og rekruttere studenter som bevisst ønsker en etterforskerkarriere.
Dette er et reelt problem hvis målet er å styrke etterforskningsfeltet i politiet.
Norge trenger fortsatt generalisten
Mange tjenestesteder i Norge er små og avhengige av ansatte som kan håndtere både operativt arbeid og grunnleggende etterforskning.
Generalisten vil derfor fortsatt være nødvendig i overskuelig fremtid.
Rammene for politi-utdanningen har vært tilnærmet uendret siden 1992, mens samfunnet og kravene til politiets kompetanse har endret seg betydelig.
Men rammene for politiutdanningen har vært tilnærmet uendret siden 1992, mens samfunnet og kravene til politiets kompetanse har endret seg betydelig.
I tillegg har vi fått et permanent bevæpnet politi, noe som påvirker både innhold og kompetansebehov.
Skal vi videreføre generalistmodellen, må praksisdelen moderniseres. Det innebærer: flere dedikerte uker i etterforskning, bedre balanse mellom fagfeltene, lik ressurssetting og anerkjennelse av veiledning i alle disipliner, og en praksis der kultur og profesjonsforståelse formes i tråd med politiets reelle behov.
Mye av dette avhenger av at distriktene har tilstrekkelige ressurser til å bidra med det PHS ønsker i utdanningen.
Med andre ord: Terrenget må stemme med kartet.
