
DEBATTINNLEGG
Kollegalojalitet eller ønske om en åpen og faktabasert debatt?
«Kongsberg-sakens» kjerne er etter mitt syn om slagene som ble utdelt, skjedde som en følge av at politimannen opplevde situasjonen som en nødvergesituasjon eller ikke.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Min intensjon med innlegget var langt ifra å stilne debatten, og utifra den omtalen innlegget har fått, vil jeg tørre å påstå at jeg heller har bidratt til å øke fokuset på temaer som medias dekning av politiet, politiledelse og politiets maktbruk.
Selv om jeg i mange sammenhenger er faglig uenig med Garthus, vil jeg berømme henne for at hun tør å stå frem offentlig med synspunkter selv om disse ikke alltid er i tråd med det «flertallet» i politietaten mener.
Garthus bidrar til debatt og diskusjon rundt viktige tema og jeg har derfor intet ønske om å stilne hennes stemme, men heller diskutere med henne på en saklig og fruktbar måte.
At det finnes ulike syn på arbeidsmetodikk internt i etaten på er naturlig og nødvendig. At politiansatte tør å fronte disse ulike synene offentlig er positivt og et gode for samfunnet.
At det finnes ulike syn på arbeidsmetodikk internt i etaten på er naturlig og nødvendig. At politiansatte tør å fronte disse ulike synene offentlig er positivt og et gode for samfunnet.
Politiet er i den unike situasjonen at vi er (eller burde vært) ute «på gata» og vi er trolig den etaten som raskest ser endringer i samfunnet og virkningene av den til enhver tid gjeldende politikken som føres av de folkevalgte.
Det er derfor viktig for samfunnet at politiansatte tør å ta en rolle i samfunnsdebatten, og dette skal Garthus ha ros for at hun gjør.
Garthus skriver i tilsvaret at: «De aller fleste som har sett og lest om Kongsberghendelsen og vet hvilke rammer som gjelder for politiets maktbruk forstår at det som skjer her ikke er innenfor det en politibetjent skal utsette en borger for.»
«Kongsberg-sakens» kjerne er etter mitt syn om slagene som ble utdelt, skjedde som en følge av at politimannen opplevde situasjonen som en nødvergesituasjon eller ikke.
Dette handler ikke om «kollegalojalitet», og jeg ville ment akkurat det samme om det var en vekter eller privatperson som sto i samme situasjon som politimannen på Kongsberg.
Slag og spark er nødvergeteknikker som er en del av pensumet i arrestasjonsteknikk.
Slike nødvergeteknikker vil jeg anta både PHS og politidistriktene fortsatt underviser i, og jeg ser ingen grunn til at man ikke skal være åpen om at dette er noe politiet tidvis må benytte seg av i situasjoner med høy trussel, der andre tiltak ikke fører fram.
At slag og spark kan bli brukt under gitte omstendigheter bør det derfor ikke være kontroversielt å mene, ei eller snakke åpent om.
At nødrett kan hjemle både slag og spark bør være velkjent blant «de fleste som kjenner rammene for politiets maktbruk».
Det jeg ofte savner i kritikken mot politiet i disse «politivoldsakene», er hva kritikerne konkret mener politiet faktisk burde ha gjort i situasjonen.
Det jeg ofte savner i kritikken mot politiet i disse «politivoldsakene», er hva kritikerne konkret mener politiet faktisk burde ha gjort i situasjonen.
Stiller man spørsmålet får man som regel til svar at «man burde ihvertfall ikke gjort... (fyll inn aktuell handling som kritiseres)».
Men sjelden hører man hva som burde vært gjort istedenfor.
Mener man at Kongsberg-saken ikke var en nødvergesituasjon og burde ha vært løst med vanlig arrestasjonsteknikk, hadde det for min egen del vært meget nyttig å få lære disse teknikkene som «burde» ha vært brukt istedenfor.
Jeg er meget lydhør for nye ideer og er når som helst villig til å stille opp som markør for å få dette demonstrert i både teori og praksis.
Det skal være et stort ytringsrom for å kritisere politiet, men skal vi forbedre oss og ta lærdom av kritikken, bør kritikerne også fremme konkrete forslag til hvordan ting kan forbedres.
Finnes det kritikere der ute som har gode innspill til teknikker eller triks som fungerer i vanskelige operative situasjoner, bør politiet absolutt lytte og ta til seg denne læringen.
Hittil har forbedringsforslagene latt vente på seg.
Å kaste folk under bussen er en dårlig løsning. Det fører ikke til læring eller utvikling, kun til usikkerhet og frustrasjon hos oss som ser på fra holdeplassen.
Vi skal derfor ikke kaste noen under bussen, ei heller Tania Garthus.