Politiet fortsetter å leke gjemsel

Politiet blir nytt. Kulturen skal endres. Medarbeiderplattformer slår fast at politifolk skal være «tett på», «helhetsorienterte» og andre floskler. Men respekt for åpenhet og at demokratiet skal ha innsyn i det politiet driver med, er en verdi som ennå ikke er funnet verdig nok blant de som styrer.

Innsynsretten er viktig for at journalister og hvermannsen skal kunne følge med på hva makthaverne bedriver. Retten til innsyn i offentlige dokumenter er hjemlet i offentlighetsloven. Politiet er intet unntak, og har plikt til både å føre postjournal og som hovedregel plikt til å lete fram tall og opplysninger som allmennheten ber om innsyn i.

For Politiforum er innsynsretten avgjørende. Da Politiforum for halvannet år siden viet 50 sider til å avdekke kritikkverdige forhold i Politidirektoratet, var innsynskrav vår viktigste arbeidsmetode. Vi bruker innsynsretten aktivt for å be om innsyn i postgang og referater, og til å be om sammenstillinger fra databaser. Hva tjente lederne i direktoratet? Hva ble avtalt som godtgjørelse for betjentene som reiste til sykkel-VM? Hvilke føringer blir gitt for hvordan de ansatte skal behandles i reformen?

Dessverre har vi flere eksempler på at respekt for åpenhet er mangelvare.

• Politidistriktene har aldri hatt søkbare journaler, der inngående og utgående korrespondanser logges. For å få vite hva distriktet driver med, må man aktivt be om å få oversendt postlistene, og de kommer i et lite søkbart i PDF-format. Da politiet både fikk færre distrikter og kjøpte seg nye nettsider, skulle man tro at de prioriterte å få på plass en innsynsmodul på nye politiet.no. Likevel er fortsatt status den samme for distriktenes journaler, også etter at en ny og moderne nettside er på plass.
• Hvem som helst kan be om å få tilsendt postjournalene fra politidistriktene. Men i landets største politidistrikt henger journalføringen skandaløst langt etter. Først i september kom postjournalen for uke 2 og uke 3 i 2017. Den siste utsendelsen av postjournalen kom 31. oktober, og inneholdt postjournalen fra uke 12. Hvordan man skal kunne følge med på hva som skjer i landets største distrikt, som forvalter svimlende 2,9 milliarder skattekroner, er en gåte. Journalføringa ligger jo opptil ni måneder bak skjema!
• Innsynskrav skal normalt behandles i løpet av tre virkedager. Men i politiet tar det som regel lenger tid. La meg sitere svar fra to ulike saksbehandlere jeg har vært i kontakt med den siste måneden: «Det er kapasitetsutfordringer hos oss. (…) Vi kan ikke prioritere dette nå». «Vår superbruker på statistikksiden er for tiden sykemeldt. Det kan derfor ta noe tid før vi kan gi en fullstendig tilbakemelding.». Det er lov å ha mye å gjøre og det er lov å være syk. Men rutiner som gjør et helt politidistrikt avhengig av enkeltpersoner, medfører også at distriktene bryter loven.

Politiet har opplysninger ingen skal ha innsyn i. Både av personvernhensyn og av hensyn til landets sikkerhet. Heldigvis finnes det lover som gjør at disse opplysningene er unntatt innsynsretten. Men de andre opplysningene har altså du og jeg rett til å få innsyn i.

Brudd på offentlighetsloven har ingen konsekvenser. Derfor er åpenhet og innsynsrett for mange enkelt å ta lett på, og det virker ofte som om politiet gjør nettopp det. Men det er med offentlighetsloven som med andre lover. Vi må kunne forvente at politiet følger den.