Enkelte politiske uenigheter er gode å ha, ikke bare fordi det aktuelle spørsmålet er viktig, men fordi selve debatten også er det. Spørsmålet om politiets maktmidler og bevæpning er en av disse. Selv om Frp for øyeblikket er det eneste partiet som støtter generell bevæpning av politiet, er det nyttig at vi stadig diskuterer det, fordi det gjør at flere av oss har et bevisst forhold til spenningen mellom våre rettigheter og behov for sikkerhet.

Nå håper jeg Politiets Fellesforbund, som i en årrekke har arbeidet for å få gjennomslag for generell bevæpning av politiet ikke tar seg nær av setningen over, for det er på ingen måte ment som et nedlatende «det er bra at dere er engasjerte»-klapp på hodet. Tvert imot: At det er vedvarende debatt om noe så viktig som hvilke maktmidler samfunnet til vanlig skal disponere fungerer skjerpende, og er utelukkende en god ting.

Til grunn for spørsmålet om politiets tilgjengelige maktmidler ligger jo egentlig spørsmålet om hvordan vi ser oss selv som (sivilt) samfunn. Hvordan vi vurderer avveiningene mellom trygghet og friheter, og hva vi mener skal kjennetegne møtet mellom politi og samfunn, avhenger av nettopp dette. Debatten om bevæpning er derfor ikke bare en praktisk diskusjon om politiets evne til å effektivt avverge - og løse - skarpe situasjoner. Det er en debatt som for mange dreier seg om hva slags samfunn vi er.

Regjeringen har besluttet å opprette et nytt utvalg som skal vurdere politiets maktmidler. «Det er en tilbakevendende debatt i samfunnet om hvilke maktmidler politiet har tilgang på og hvordan det brukes», uttaler justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl, og legger til at spørsmålet om bevæpning vil inngå i denne diskusjonen.

LES OGSÅ: Setter ned bevæpningsutvalg

Dette er rett tilnærming av regjeringen. En kan kanskje spørre seg om det virkelig er behov for en ny utredning, bare fem år etter at Bevæpningsutvalget la fram sine konklusjoner. Men å diskutere politiets maktmidler som helhet gir både grunnlaget for en bedre debatt, og kanskje også bedre løsninger, enn den stadig tilbakevendende kampen om generell bevæpning eller ei, gjør.

I fjor var skuffelsen i Politiets Fellesforbund stor da Høyres landsmøte gikk mot generell bevæpning. «Motargumentene med at vold avler vold og det såkalte våpenkappløpet med kriminelle har vist seg å ikke stemme», uttalte PF-leder Sigve Bolstad den gangen, og viste til erfaringene fra de mange periodene politiet vitterlig har vært bevæpnet de siste årene.

Det Bolstad forsøker å synliggjøre er avviket han opplever mellom debatt og virkelighet: I debattene argumenteres det med uønskede konsekvenser av bevæpning, som viser seg å ikke slå til i de praktiske erfaringene vi faktisk har gjort oss. Tilliten til politiet har for eksempel tilsynelatende ikke sunket som følge av at politiet har møtt publikum bevæpnet over lengre perioder.

Bolstad har et interessant poeng: Terskelen for midlertidig bevæpning i Norge er ikke høyere enn at vi jo har hatt en rekke perioder med bevæpnet politi de siste årene.

Senest fra november 2020 til juni 2021 var innsatspersonell i hele Norge bevæpnet med bakgrunn i en generell trusselvurdering fra PST. Bevæpning ble igjen besluttet bare noen uker senere, i forbindelse med tiårsmarkeringen av 22. juli.

Fagforeningslederens argument er at disse stadige endringene forståelig nok skaper manglende forutsigbarhet for politifolk.

Men kanskje skaper den også manglende forutsigbarhet for oss alle? Spørsmålet om bevæpning av politiet behandles av de politiske partiene som en vanskelig og først og fremst prinsipielt viktig sak. Et tilbakevendende argument mot bevæpning hos så ulike partier som SV og Høyre er gjerne varianter av at vi ikke ønsker oss et samfunn der politiet er bevæpnet, understøttet at vi ikke ønsker å utløse et våpenkappløp med kriminelle miljøer, og at politiets evne til å deeskalere truende situasjoner svekkes når våpenmakt er lettere tilgjengelig.

LES OGSÅ: Derfor gikk PF inn for generelt bevæpnet politi

Men hvor tungt veier egentlig disse argumentene mot generell bevæpning, når politiet i virkeligheten uansett ender opp med å være bevæpnet over lengre perioder?

Litt for ofte foregår dermed diskusjonene om politiets maktmidler i atskilte sfærer - teori og virkelighet. Vi snakker om samfunnet vi ønsker oss litt uavhengig av samfunnet som det er - der politiet til stadighet er bevæpnet. For min egen del ønsker jeg ikke generell bevæpning, men likevel må jeg jo medgi nettopp det: Slike som meg argumenterer mot bevæpning ut fra en idé om hvordan jeg ønsker at noe skal være, politifolkene som er for bevæpning argumenterer ut fra sin opplevde hverdag i tjenesten.

Men nettopp derfor tror jeg justisministerens ønske om en mer overordnet utredning om maktmidler har noe for seg, dersom det kan bidra til å utløse en litt mer sammenhengende diskusjon også i samfunnet for øvrig som tar utgangspunkt i nettopp virkelige erfaringer. Ikke bare i, men også med, politiet.

Det har nemlig noe å si for hele samfunnet hvordan hver enkelt borger opplever det politiet de møter i hverdagen. Hvilke maktmidler politiet rår over, og terskelen for å benytte dem, kan ikke diskuteres løsrevet fra dette. Når justisministeren uttaler at «det er viktig at dette ikke bare handler om hva som er best for politiet, men også om hva som er best for samfunnet som helhet», håper jeg derfor hun også mener at vi må diskutere maktmidler som realitet, ikke bare som teori.

For eksempel at vi tør diskutere ærlig hvilke konkete forbedringer generell bevæpning kan medføre for terrorberedskapen, noe som ikke lenger er et teoretisk spørsmål i Norge. Kan liv reddes, med bevæpning som går tapt uten? Men også hvor mange flere liv som trolig vil gå tapt, som følge av at våpen blir benyttet der de før ikke ville det. Og at vi tør se nøye på hva en generell bevæpning vil ha å si for opplevelsen av - og tilliten til - politiet blant våre mest sårbare grupper.

Det er jo ikke slik at vi mangler debatt om faktiske forhold i, og omkring, politiet. Det vedvarende bråket rundt koblingene mellom politiet og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), tillitsproblemene mellom politi og ungdom i Trondheim for et par somre siden, og alle beredskapsdebattene i etterkant av 22. juli, kan for eksempel fremstå som tre vidt ulike saker, og av svært varierende viktighet. Og det stemmer jo. Det er tre vidt ulike typer saker.

Men de er også alle eksempler på saker der offentligheten er sterkt uenige om politiets rolle, politiets evner, og hvilke fullmakter politiet bør ha. Ser du dem isolert peker de nok også i vidt ulik retning i spørsmålet om maktmidlene politiet har mandat til å benytte.

En ny diskusjon om maktmidler - og som ledd i dette igjen, bevæpning - blir mest nyttig dersom vi har kommet lenger i alle disse debattene òg.

Dette debattinnlegget ble først publisert hos Trønderdebatt.no.

LES OGSÅ: Bevæpningsdebatten: Mener det haster med ny vurdering