VENDEPUNKTET: Det er stille i salen når de 124 stemmeberettigete delegatene på Politiets Fellesforbunds landsmøte i 2012 stemmer over bevæpningsspørsmålet. Minutter senere er det klart: Nå skal PF jobbe for et generelt bevæpnet politi.
VENDEPUNKTET: Det er stille i salen når de 124 stemmeberettigete delegatene på Politiets Fellesforbunds landsmøte i 2012 stemmer over bevæpningsspørsmålet. Minutter senere er det klart: Nå skal PF jobbe for et generelt bevæpnet politi.

Derfor gikk PF inn for generelt bevæpnet politi

Det vakte oppsikt da Politiets Fellesforbunds landsmøte i 2012 vedtok å jobbe for generell bevæpning. En ny masterstudie forsøker å avdekke hva som skjedde.

Publisert Sist oppdatert

Det var knyttet spesiell oppmerksomhet til et av vedtakene som skulle fattes på Politiets Fellesforbunds (PF) landsmøte i 2012. Spørsmålet fagforeningen skulle ta stilling til disse novemberdagene i Molde, var et ja eller nei til generell bevæpning av norsk politi.

Frontene var steile og meningene var delte, også i toppledelsen. Daværende forbundsleder Arne Johannessen var motstander av generell bevæpning, mens hans nestleder Sigve Bolstad var tilhenger.

I saksgrunnlaget lå imidlertid resultatet av to spørreundersøkelser blant PFs medlemmer. Begge viste et flertall mot generell bevæpning; på henholdsvis 60 og 52 prosent. Innstillingen fra PFs forbundsstyre, vedtatt med åtte mot to stemmer, var også et nei til generell bevæpning.

Likevel; da stemmene ble talt opp etter det som beskrives som en lang og grundig debatt, hadde 57 prosent av landsmøtedelegatene stemt for mindretallets forslag om at PF skulle jobbe for generell bevæpning av norsk politi.

ARGUSØYNE: PFs forbundssekretær Linda Verdal undersøkte bevæpningsvedtaket som en del av sin masterstudie ved Universitetet i Agder.
ARGUSØYNE: PFs forbundssekretær Linda Verdal undersøkte bevæpningsvedtaket som en del av sin masterstudie ved Universitetet i Agder.

Hvordan skjedde dette?

LES OGSÅ: Sigve Bolstad: – Lobbyvirksomhet er en selvfølge

Bundet mandat

– Dette var et overraskende vedtak for hele organisasjonen. Man antok at medlemsundersøkelsene i forkant ville være representative for hvordan stemmefordelingen ble, men slik gikk det ikke, sier Linda Verdal.

Hun er forbundssekretær i PF, og har nylig fullført sin masterstudie ved Universitetet i Agder, som tar utgangspunkt i følgende problemstilling:

«Hva kjennetegner beslutningsprosessen som ledet til at et flertall av delegatene under Politiets Fellesforbunds landsmøte i 2012 stemte for generell bevæpning av norsk politi til tross for at et flertall blant medlemmer gjennom to spørreundersøkelser, forbundsstyre og et internt bevæpningsutvalg ikke ønsket generell bevæpning?»

– I bevæpningsutvalgets undersøkelse var det veldig få av PFs lokallag hvor flertallet av medlemmene ønsket generell bevæpning. De var i et sterkt mindretall. Derfor kom vedtaket bardust på, forteller Verdal.

Som en del av masterstudien sendte hun ut en spørreundersøkelse til de 124 stemmeberettigede landsmøtedelegatene fra 2012. 95 av delegatene besvarte undersøkelsen, hvorav 62 prosent hadde stemt for og 38 prosent hadde stemt mot generell bevæpning.

Et sentralt funn i studien er at 13 av de 95 delegatene (14 prosent) kom til landsmøtet med bundet mandat – altså en forpliktelse til å stemme i tråd med en beslutning fattet i eget lokallag – en praksis som ikke er regulert i PFs egne vedtekter. Ni av delegatene med bundet mandat stemte for generell bevæpning, mens fire stemte mot generell bevæpning, går det fram av studien.

– Spørsmålet om bundet eller ubundet mandat er viktig. Dersom alle de utsendte delegatene kom til landsmøtet i 2012 med bundet mandat, og mandatet var bundet med bakgrunn i resultatene fra spørreundersøkelsene blant medlemmene, ville utfallet på landsmøtet blitt et annet. Vi kan da reflektere over om landsmøtet faktisk ville fungert som forbundets høyeste myndighet eller ikke. Det ville i praksis bety at det finner sted en desentralisert beslutningsprosess som på sett og vis kan gjøre landsmøteforhandlingene «overflødige», sier Verdal.

En av delegatene uttrykte dette slik i en fritekstbesvarelse i spørreundersøkelsen:

KAMPHANER: Landsmøtet i Molde i 2012 ble Arne Johannessens (til høyre) siste som leder for Politiets Fellesforbund. Et drøyt halvår senere gikk han av, og Sigve Bolstad (til venstre) rykket opp fra nestleder til leder.
KAMPHANER: Landsmøtet i Molde i 2012 ble Arne Johannessens (til høyre) siste som leder for Politiets Fellesforbund. Et drøyt halvår senere gikk han av, og Sigve Bolstad (til venstre) rykket opp fra nestleder til leder.

«Vår delegasjon hadde en spørreundersøkelse blant medlemmene i vårt lokallag og besluttet å bruke våre stemmer ved Landsmøtet til å vise det våre medlemmer kom frem til. Dette var en god lokal prosess, selv om jeg personlig var uenig i beslutningen vår.»

En annen delegat formulerte seg på denne måten:

«Sendt på landsmøte med bundet mandat om å stemme mot det jeg selv mente.»

– Flere stemte mot sin overbevisning. For dem hadde ikke landsmøtet noen betydning som beslutningsarena, understreker Verdal.

14 endret mening

At spørsmålet om generell bevæpning i det hele tatt kom opp under landsmøtet i 2012, hadde sitt utspring i et landsmøtevedtak fra to år tidligere. Da var det PFs lokallag i Troms og Oslo som foreslo å sette ned et utvalg som skulle drøfte og vurdere alle sider omkring bevæpning av politiet.

Våren 2011 var PFs bevæpningsutvalg, ledet av Sigve Bolstad, en realitet. Det var som en del av bevæpningsutvalgets arbeid at de to nevnte spørreundersøkelsene ble gjennomført. Der går det fram at det var IP-mannskapene i Oslo-politiet som hadde den største andelen bevæpningstilhengere.

– Hvis man legger til grunn at Oslo politiforening ledet ja-koalisjonen, så hadde de stor suksess med å snu fra nei til ja. Mye tyder på at Oslo politiforening har hatt en strategisk tilnærming og lykkes med den. I forkant var det ingen klare signaler om at ja-siden kom til å nå fram, understreker Verdal.

Det gjorde de imidlertid – og i Verdals masterstudie avdekkes det at 14 av de 95 delegatene som besvarte spørreundersøkelsen endret mening underveis i landsmøteforhandlingene. Dette tilsvarer 15 prosent av delegatene.

– Denne andelen var nok noe høyere enn det jeg hadde trodd i utgangspunktet, sier Verdal.

Samtlige av disse delegatene endret standpunkt fra et nei til et ja til generell bevæpning. Dersom disse 14 hadde stått fast på standpunktet de kom til landsmøtet med, ville vedtaket sett helt annerledes ut.

Da ville 54 prosent av delegatene ha stemt nei til generell bevæpning av norsk politi.

– Det betyr at grupperingen på ja-siden har hatt større suksess med å påvirke beslutningsprosessen enn nei-siden. I så måte bekrefter dette at landsmøtet som beslutningsorgan er viktig, da spesielt for de respondentene som stilte med ubundet mandat. Hva holdningsendringer skyldes er ikke så enkelt å svare på, sier Verdal.

En delegat som endret standpunkt fra nei til ja, uttrykte det slik:

«Jeg måtte kjempe for at min delegasjon fikk stemme individuelt. Det var viktig for meg å få stemme uavhengig (selv om jeg skiftet mening underveis i debatten om ja/nei). Jeg ble oppriktig forbannet over at sterke personligheter blant delegatene utøvde press om å stemme det samme. Heldigvis ble vi enige om å stemme uavhengig. Slik fikk jeg gjort opp min egen mening i fred.»

Verdal sier hun er mest overrasket over at så mange som 67 prosent av de spurte delegatene er helt eller delvis enig i at vedtaket er forankret i medlemsmassen i PF.

– Sett i lys av resultatene fra bevæpningsutvalgets spørreundersøkelser, der et flertall blant medlemmene var imot bevæpning, kan en stille spørsmål ved hvorfor en så stor andel respondenter mener at vedtaket var forankret i medlemsmassen. Dette er det store spørsmålet jeg sitter igjen med, sier hun.

Anklage om maktkamp

At det var delte – og sterke – meninger både i PFs toppledelse og lokallagene seg imellom, var ingen hemmelighet. Flere av delegatene peker også på at de opplevde prosessene under landsmøtet som en maktkamp som også handlet om personlig makt.

I studien er 22 av de 95 delegatene helt eller delvis enig i påstanden om at beslutningsprosessen handlet mer om maktkamp enn om sak, mens 32 av delegatene er helt eller delvis enig i påstanden om at en bestemt gruppe tvang gjennom sin beslutning.

«Hele beslutningen bar preg av et kupp. Koalisjonen som var for bevæpning organiserte kuppet slik at de som var kjente motstandere ikke fikk kjennskap til det før like før avstemmingen. Lokallagsledere som i utgangspunktet var motstandere, fikk beskjed om at de og deres delegasjon måtte stemme for bevæpning. Dersom ikke, ville de ikke få innflytelse og ønskede posisjoner sentralt i PF», hevder en av delegatene.

– Respondenten beskriver en underliggende «trussel» om tap av innflytelse og posisjoner dersom delegasjonene ikke stemte slik ja-koalisjonen ville. Dette kan gi en indikasjon på at respondenter på ja-siden hadde en strategisk tilnærming til beslutningsprosessen, der de tok i bruk ulike teknikker for å få gjennomslag for sitt synspunkt, kommenterer Verdal.

En annen delegat beskriver prosessen mer direkte:

«Prosessen på landsmøtet 2012 var uverdig. Resultatet er ikke etter forhandling i møtesalen. Det er etter mas, gnål og press utført i baren kvelden før.»

– Vi vet jo at de uformelle møtene og samtalene har en verdi i politiske organisasjoner. Diskusjonene går og temperaturen kan være høy, og det er ikke mangel på lobbyister som påvirker for å få andre til å stemme som man vil. Så er det selvfølgelig et spørsmål om hvilke virkemidler som blir brukt, sier Verdal.

Samtidig, understreker hun, er det ikke unaturlig om akkurat denne saken ble brukt som en del av en organisasjonsintern maktkamp.

– Det er klart at bevæpningsspørsmålet ikke er et hvilket som helst spørsmål. Mye er følelsesdrevet, nettopp fordi dette er et stort spørsmål i et land med tradisjonelt ubevæpnet politi. Det handlet også om et retningsskifte for PF, hvor det var en åpent kjent uenighet mellom Arne Johannessen og Sigve Bolstad, sier Verdal.

Under debatten på landsmøtet bemerket imidlertid også Johannessen at han etter å ha lyttet til alle argumentene «var i bevegelse» i bevæpningsspørsmålet. Da vedtaket var et faktum, kom han med denne meldingen fra talerstolen:

– Nå har bevegelsen min sluttet, nå skal jeg kjempe for flertallets beslutning. Gratulerer med vedtaket, jeg er klar til å kjempe for det.

Et drøyt halvår senere gikk Johannessen av som PF-leder, som en konsekvens av at han og PFs forbundsstyre hadde «ulikt syn» på en del viktige veivalg. Siden mai 2013 har Bolstad vært organisasjonens øverste sjef.

En delegat formulerer det slik:

«Denne saken ble politisk og handlet om makt. Hadde svært lite med tjenestemennenes sikkerhet eller samfunnsoppdraget. Den skulle sikre en gruppe makt og posisjon. Og slik ble det!»

Et unikt innblikk

Over åtte år har gått siden PFs historiske vedtak. Norsk politi er fortsatt ikke generelt bevæpnet, men mye har likevel skjedd siden 2012.

Fremskutt lagring av våpen i biler, også et krav i PFs vedtak, er for lengst en realitet. Flere lengre perioder med midlertidig bevæpning har gitt politiet verdifull erfaring. Det regjeringsoppnevnte bevæpningsutvalget utredet også bevæpning, og selv om konklusjonen i 2017 ble at norsk politi fortsatt skal være ubevæpnet, har utvalgets rapport bidratt til et prøveprosjekt med bruk av elektrosjokkvåpen i utvalgte distrikter.

To separate spørreundersøkelser fra 2016 og 2017, blant henholdsvis avgangsstudenter fra Politihøgskolen og politiutdannede medlemmer i PF, antyder også en markant holdningsendring. I de to undersøkelsene er 84 og 80 prosent av de spurte tilhengere av generell bevæpning.

Ikke minst har spørsmålet om bevæpning blitt bragt ut i offentligheten og inn i det politiske rom.

– Det er ingen tvil om at vedtaket har satt bevæpningsspørsmålet på dagsordenen, understreker Verdal.

Som en av delegatene uttrykte det i masterstudien:

«Vedtaket handlet for min del om å få i gang samfunnsdebatten, som ingen på det tidspunktet ønsket å ta. Det hadde ønsket effekt og PF satte virkelig temaet på agendaen.»

En annen delegat formulerer det på denne måten:

«Jeg syns vedtaket om generell bevæpning står seg også i dag. Knapt noe tema er behandlet så grundig i forkant av et vedtak, og debatten på landsmøtet var lang. Gjennom perioden med midlertidig generell bevæpning ble det vist at en del av argumentene mot (våpenkappløp, avstand til publikum mv ikke holdt). Så vedtaket er ok, men en må også ha respekt for at bevæpning av politiet anses som en stor beslutning og har stor allmenn interesse. Dermed blir det et politisk spørsmål, og PF kan ikke regne med å ha vetorett i det.»

Verdal sier masterstudien hennes «i høyeste grad» gir et unikt innblikk i hvordan organisasjonen PF fatter sine beslutninger.

– Dette er noe det heller ikke er forsket mye på, sier Verdal, som fikk godkjenning fra forbundsledelsen for å gjennomføre masterstudien.

– Jeg synes det er fint at forbundet åpner opp for å gjøre slike undersøkelser, og ikke er redde for at man skal finne noe som de ikke ønsker. Det er slik vi kan drive organisasjonen framover, understreker hun.