Debatt

«Hår fra fem personer forklarer ikke hvordan tiltaltes DNA havnet på offerets strømpebukse»

En mistanke om at dommens høyst uvanlige ordlyd skyldes noe annet enn blott juridisk-faglige vurderinger, er ikke mer urimelig enn påstanden om at aktoratet har gått i en bekreftelsesfelle.

Politiet og retten på befaring ved funnstedet på Sund i Karmøy, under ankesaken i lagmannsretten mot mannen som var tiltalt for å ha drept Birgitte Tengs i 1995. Mannen er nå frikjent.
Politiet og retten på befaring ved funnstedet på Sund i Karmøy, under ankesaken i lagmannsretten mot mannen som var tiltalt for å ha drept Birgitte Tengs i 1995. Mannen er nå frikjent.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Professor ved Politihøgskolen, Morten Holmboe, har flere ganger forsvart sin tidligere samarbeidspartner som ledet retten i Tengs-saken. Min nylige kritikk mot dommen har tydeligvis falt ham tungt for brystet.

Holmboe gjør et stort poeng av at min kritikk mot fagdommerne til dels også rammer meddommere. 

Det er vanskelig å forstå at det skal være mer problematisk enn at Holmboes unyanserte støtte til den krasse kritikken mot aktoratet, også rammer mindretallet.

I straffeprosessloven § 39 tredje ledd står det at «Rettens leder skriver dommen, om ikke retten bestemmer noe annet». Flertallet deler i teorien ansvaret for domsslutningen, men fagdommerne overlot neppe skrivejobben til meddommerne, noe heller ikke opplesningen av dommen tyder på.

Holmboe spekulerer grunnløst i at jeg ikke har lest dommen i sammenheng, siden flertallet peker på andre spor og flere oversmitte-teorier. 

Men flertallet drøfter overhodet ikke plausibiliteten til disse teoriene, og det er derfor vanskelig å forstå hvordan Holmboe kan omtale dommen som «veldig grundig».

Smitte via bowlingkule?

Oversmitte-teorien flertallet legger mest vekt på, handler om at to venninner av Birgitte bowlet i Haugesund den aktuelle kvelden. 53-åringen hevder han også kan ha bowlet der samme kveld. I så fall kan de, tross mange baner, svært mange kuler og antakelig svært ulik fingerstørrelse, i teorien ha benyttet samme bowlingkule.

De to hadde ikke nærkontakt med Birgitte etterpå, men var i gågata i Kopervik med en tredje venninne, som hadde nærkontakt med Birgitte der. Hva er Holmboes vurdering av plausibiliteten til denne bowlingkule-teorien, og av at flertallet gir aktoratet en skarp reprimande for ikke å ha åpnet opp for den?

Flertallet erkjenner videre at det kanskje ikke er noen realistisk mulighet for oversmitte, men mener det samtidig ikke er vanskelig å forklare DNA-funnet om tiltalte er uskyldig. Dette fremstår fremdeles som en selvmotsigelse.

Når det gjelder andre spor, forklarer ikke hår fra fem personer hvordan tiltaltes DNA havnet på offerets strømpebukse. Dette beviser kun hår fra flere uvedkommende, med mindre Holmboe tror det kan være flere gjerningspersoner.

I Baneheia-saken er det både et ukjent hårfunn og DNA fra fire menn, uten at jeg forventer at domstolene eller Holmboe vil hevde en ukjent mann kan ha begått det til nå uoppklarte drapet i den saken.

Viktig lærdom for aktoratet?

Holmboe synes å mene at kritikk bør bringe «ny kunnskap om Tengs-saken». Men det er neppe «viktig lærdom» at relevant straffehistorikk og manglende alibi, kombinert med DNA man etter flere års etterforskning ikke fant en alternativ forklaring på, glatt kan skyves til siden.

I motsetning til hva Holmboe antyder, er det på ingen måte avklart om Riksadvokaten støtter flertallets vurdering av bevisene, for ikke å tale om kritikken av aktoratet.

At Holmboe insinuerer at jeg kunne ha dømt tiltalte av respekt for en fornærmet, tyder på at han ikke forstår at jeg sikter til at flertallet ikke respekterer faktisiteten i vitnemålene, åpenbart for å redusere straffehistorikkens relevans.

Teoretisk innsikt gir ikke alltid god vurderingsevne

Selv har professor Holmboe løftet frem som ideal at en som «bruker sin akademiske tittel» ved ytringer, «må finne seg i å bli vurdert og kritisert strengere» enn en som ytrer seg som menigmann. 

I så måte er det ikke urimelig at Holmboes ytringer i for eksempel Baneheia-saken blir vurdert, siden han har vært en hyppig nyttet ekspertkommentator også der.

Etter løslatelsen av Viggo Kristiansen i 2021, skrev Holmboe på juridika.no at Kristiansen ikke burde ha blitt løslatt om saken var blitt gjenåpnet kort tid etter domfellelse i 2002, før straffen for tilståtte overgrep som 15-17-åring var ferdig sonet.

En straff på eksempelvis 2 års ubetinget fengsel, medfører normalt 16 måneder bak murene. Kristiansen satt nær 17 måneder i varetekt før dommen falt, hvilket innebærer at Holmboe antyder at korrekt straff ut fra datidens nivå, tross ung alder og tilståelse, skulle være klart mer enn to års ubetinget fengsel. Dette fremstår som et påfallende ukvalifisert anslag fra en professor med doktorgrad i strafferett.

Dette fremstår som et påfallende ukvalifisert anslag fra en professor med doktorgrad i strafferett.

Kristiansen fikk i 2022 en dom for erkjente overgrep på 10 måneder. Retten benytter HR-2016-1364-A avsnitt 44 til å antyde at rundt tre firedeler av straffen kunne vært betinget om dommen ikke hadde vært ferdig sonet. 

Også om total straffelengde hadde vært noe høyere, er dette av samme størrelsesorden som strafferettsforsker Katrine Holters omtrentlige anslag på 2 måneder for ubetinget del. 

Dette er rundt en tidel av anslaget til Holmboe, som i et svar til Bjørn Olav Jahr i 2023 likevel står på sitt.

Manglende innsikt i rettspraksis og lovverk 

Videre hevder Holmboe at Kristiansen kanskje burde blitt idømt forvaring. Holmboe har beklaget påstanden, men dette fremstår hult, siden han samtidig forsvarer sin påstand ved å trekke frem denne saken, hvor straffen ble hele 9 års forvaring. 

Som straffelengdene indikerer, er sakene ikke sammenlignbare, noe som tydeliggjør at professor Holmboe mangler kjennskap til relevant presedens, og har svak innsikt i forvaringsinstituttet.

Et siste eksempel på Holmboes upålitelighet i denne saken, er hans påstand om at «bare hvis påtalemyndigheten finner at Andersen hinsides all rimelig tvil er skyldig, kan de be om gjenåpning av saken». Men for å gjenåpne til ugunst etter nye bevis, er sannsynlighetsovervekt for skyld nok.

I det store og hele kan det synes som om professor Holmboe nyter langt større tillit som ekspert i media enn hva kvaliteten på hans vurderinger tilsier. 

På den annen side, at nettopp Holmboe fremstår som fagdommernes viktigste våpendrager i Tengs-saken, kler det ettermælet dommen nok vil få.

Powered by Labrador CMS