I Politiforum 19. desember, oppdatert dagen etter, skriver Jon Harald Leknes, «statistiker og mangeårig meddommer», om lagmannsrettens frifinnende dom i Karmøy-saken. 

Han hevder at lagmannsrettens flertall gjør seg skyldig i en selvmotsigelse, at mindretallet er blitt «avspist» med en knapp dissens, og spekulerer i dommernes motiver.

Siden han finner det «vanskelig å forstå» at noen har tatt til motmæle mot kritikken av dommen, tillater jeg meg noen kommentarer i tillegg til dem jeg ga i en kronikk i Rett24 den 13. desember.

Selvmotsigelse?

Leknes gjør et stort nummer ut av en angivelig selvmotsigelse ved at lagmannsrettens flertall «skriver at det kanskje ikke foreligger ‘nokon konkret realistisk måte for overføring av DNA i forkant’». 

Tar man seg bryet med å lese dommen i sammenheng, ser man at retten i avsnittene før peker på flere måter oversmittingen av DNA-sporet kan ha skjedd på.

Deretter fortsetter retten: «Men uansett om ein ikkje kan kome på nokon konkret realistisk måte for overføring av DNA i forkant, så må likevel DNA-funnet vurderast i ein større samanheng». 

Så peker retten på at det finnes DNA fra andre ukjente menn på strømpebuksa, «samt hår frå minst fem andre ukjente personar, mellom anna i hendene til» Birgitte.

Rettens poeng er at påtalemyndigheten ser bort fra spor fra andre mulige gjerningspersoner. Det er ingen selvmotsigelse, men en påminning om at påtalemyndigheten har bevisføringsplikten og bevisbyrden. 

Rettens flertall er altså ikke overbevist om at det er grunnlag for å se bort fra andre mulige gjerningspersoner.

Dommeransvaret påligger hver enkelt dommer

En dommerforsikring innebærer at dommeren skal dømme «således som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare». Hver dommer må begrunne og konkludere slik han eller hun finner riktig, selv om andre dommere skulle komme til noe annet. 

Vi har eksempler fra Høyesterett på at mindretallet omtaler flertallets konklusjon som «en helt uholdbar rettstilstand» eller «fullstendig uakseptabel og direkte støtende».

Når flertallet – de to fagdommerne og flertallet av meddommerne – oppfatter bevisførselen slik at det er grunn til å kritisere påtalemyndigheten, kan man spørre seg om det ville vært riktig å fortie denne kritikken fordi to meddommere ville stemme for domfellelse.

Leknes hevder at kritikken («beskyldningene») fra rettens flertall rammer meddommerne i mindretallet. Han fremholder videre at «mindretallet avspises med kun fem setninger til slutt, hvor to av setningene kan tolkes som at fagdommerne har satt sitt preg, også der».

Kjenner en «mangeårig meddommer» ikke til at «Dommere som ikke er enige i domsslutningen eller domsgrunnene, kan kreve inntatt i disse en redegjørelse for sin mening» (straffeprosessloven § 41 andre ledd)? 

Hans kritikk impliserer at to meddommere som er kommet til at det er bevismessig grunnlag for å dømme en mann for drap, ikke har skrevet en så grundig begrunnelse som de egentlig ville.

Man kan mene hva man vil om den korte dissensen som begrunner at mindretallet anser tiltalte som skyldig i drap. Men det er en hard og urettferdig kritikk mot de to meddommerne å hevde at de har latt seg overkjøre av fagdommerne til ikke å begrunne sin dissens som de vil.

Betydningen av tiltaltes modus

Flertallet og mindretallet er enige om at DNA-sporet innenfor linningen på strømpebuksen («A-12-F») kan ha smittet over fra området på låret. Mindretallet la i motsetning til flertallet «stor vekt på tiltalte sitt modus». Flertallet kom til at drapet på Birgitte ikke passer med det tiltalte har gjort før eller etter drapet.

Leknes hevder at denne vurderingen av straffehistorikken er «lite respektfull mot de mange fornærmede som vitnet i retten, især psykologen som ble overfalt i 1990». 

Flertallet fremholdt at volden tiltalte utførte mot psykologen i 1990, «tvillaust [har] vore skremmande for henne», men mener altså at det ikke er avgjørende for vurderingen av bevisene om drapet fra 1995.

Jeg håper Leknes ikke vil stemme for domfellelse i en vanskelig sak av «respekt» for fornærmede i andre saker tiltalte måtte ha vært involvert i.

Personangrep mot dommerne

Etter Leknes’ syn kan man «mistenke at rettens fagdommere har hatt en holdning til en av partene underveis som kan ha påvirket bevisvurderingen». 

Etter at han indirekte har beskyldt de to meddommerne i mindretallet for å la seg overstyre av fagdommerne, beskylder han altså fagdommerne for å svikte sitt dommeransvar. At kritikken implisitt også rammer de tre meddommerne i flertallet, ser han visst ikke.

Leknes må gjerne frimodig mene at han har bedre grunnlag for å bedømme bevisene enn de syv dommerne som har arbeidet med saken i lang tid. Men at han er uenig med flertallet, gir ham ikke grunnlag for å spekulere i dommernes motiver.

Veien videre

Samme dag som Leknes publiserte sin kronikk, godtok riksadvokaten – i tråd med forslaget fra statsadvokatene i Rogaland – lagmannsrettens dom. Påtalemyndigheten har altså ikke funnet noen inkonsistens i dommen som kunne gi grunnlag for å anke til Høyesterett over mangelfulle domsgrunner. 

Riksadvokaten har merket seg kritikken fra retten og uttaler at påtalemyndigheten vil gjennomføre en evaluering av påtalemyndighetens etterforskings- og påtalearbeid.

Riksadvokatens tilnærming viser at rettens kritikk kan bidra til fagutvikling i politiet og påtalemyndigheten. Å beskylde dommerne for utenforliggende motiver, skaper derimot ingen ny kunnskap.

---

Kronikkforfatteren er, sammen med rettens leder i Karmøy-dommen, en av seks forfattere til Keiserud mfl.: Straffeprosessloven med kommentarer.