I mitt leserinnlegg 5. januar 24 mente jeg at advokat Arvid Sjødin hadde sviktet rettighetene til fetteren ved at han ikke selv personlig som advokat var til stede da fetteren ble avhørt, noe han hadde full rett og mulighet til.

I sitt tilsvar skriver han blant annet at det den gang ikke var vanlig at forsvarer satt inne med den siktede under avhørssituasjonen, man skulle ikke være en bekreftelse på hva den siktede sa. Slik kunne han i ettertid fritt kritisere nettopp politiavhørene fordi han selv ikke hadde vært til stede. Det er en dårlig begrunnelse for ikke å ha vært tilstedeværende på et kritisk tidspunkt i en drapssak. Min enkle vurdering er at for å gjøre et stykke arbeide må man møte opp og være til stede, det gjorde ikke advokat Sjødin i denne sak.

Jeg er overbevist om at for fetteren hadde det vært en stor fordel om advokat Arvid Sjødin selv hadde vært til stede da avhørene fant sted. Han kunne da grepet inn og forlangt protokolltilførsel på den minste uregelmessighet eller feil som måtte ha foregått da avhørene pågikk.

Advokat Sjødin skriver om at i straffesaken mot fetteren så var tilståelsen fra fetteren det eneste bevis. Desto viktigere ville det ha vært om advokat Sjødin personlig kunne ha referert til hva som hadde foregått under avhørene, herunder om noe var fremkommet på ureglementert vis.

Politiet som etat har hatt såkalte læringspunkter, etter blant annet Birgittesaken. En av disse er at avhør nå blir foretatt med opptak av lyd eller video. Jeg skulle tro at advokat Arvid Sjødin også hadde tenkt over læringspunkter når det gjelder forsvarerens rolle, men kan ikke se at det er tilfelle.

Når det gjelder Bjørn Olav Jahr sitt innlegg, vil jeg påpeke at Karmøymannen var blant de 12-13 personene vi mente kunne være aktuelle gjerningsmenn da vi gikk gjennom saken i sluttfasen av etterforskingen i 1997. Dersom man da ikke er moduskandidat så vet ikke jeg. Det er riktig at vi fokuserte på langt lyst hår. Det var etter rettsmedisin slo fast at ett av håra Birgitte Tengs hadde i hånden ikke var hennes eget. Vi kunne ikke se bort ifra konklusjonen til rettsmedisin. Det ville i hvert fall tatt seg dårlig ut i en senere rettssak. Ett års tid senere kom rettsmedisin til motsatt konklusjon, håra tilhørte Birgitte Tengs. Det førte oss ett år på villspor. Dette vet selvsagt Jahr, men det passer ikke inn å fortelle i hans versjon av historien.

For meg er Birgitte-saken en svært trist og alvorlig sak, og jeg tror alle oss som var med i etterforskingen ble merket av den. At jeg blir beskyldt for å være skadefro når jeg tillater meg å pirke borti Bjørn Olav Jahrs analytiske evner, forteller noe om hvilket nivå Jahr legger debatten på.

Dette blir mitt siste innlegg i denne sak i denne omgang.