«Vi må snakke mer om lønn!»

Det bekrefter at landsmøtet fatter prioriteringer i takt med hva medlemmene er opptatt av.

I de sentrale lønnsoppgjørene, som foregår hvert år, er det vanskelig å få gjort noe med det lave grunnlønnsnivået i politiet. 

Å løfte en etat på bekostning av en annen er krevende sport, når de fleste statlige ansatte ikke er lønnsvinnere. 

Derfor foregår det meste av jobben med lønn lokalt, i politidistrikter og særorganer. 

Med trange budsjetter, flere oppgaver og politisk høyt spente forventninger, prioriteres lønn sjelden utenom den lokale potten. 

Det er en av grunnene til at vi nå ser flere ansatte som forlater politiet, og finner jobber med bedre lønns- og arbeidsvilkår.

At våre medlemmer er attraktive andre steder er bra, og at de ser sin egen verdi er viktig. Samfunnsoppdraget alene er ikke nok til å betale regningene. 

Jeg hører om fortvilte ansatte, som etter innskrenkninger på å ta bierverv, ikke lenger kan ha en jobb ved siden av. 

Det er ikke det som er problemet. Problemet er at folk må ha en jobb ved siden av.

Alle distrikter og særorganer har fått i oppdrag å finne de største belastningene på arbeidsmiljøet. En av belastningene som har kommet frem er dårlig lønn. 

Lønn er mer enn rene penger. Det er verdsettelse, det er rettferdighet og det er en faktor i en samlet vurdering om å fortsette i politiet.

Da er det ganske utrolig, at med alt vi står i som samfunn og etat, har et justis- og beredskapsdepartement som mener lønnsutviklingen i politiet er for bra. 

Utviklingen og nivåene i etaten er satt under lupen, og bestillingen er å få denne ned. 

Det samme departementet som sitter trygt bak fire vegger med adskillig høyere lønninger, mens våre medlemmer står i de tøffeste jobbene for minimumsbetaling. 

Jeg forstår at flere vurderer å forlate politiet. Vi må snakke mer om lønn.

Som oftest blir fokuset vårt på utfordringer og kamper som må tas. Da er det desto viktigere å feire kampene vi vinner. 

Å få til en generell bevæpning av norsk politi har en vært en lang, viktig og nødvendig kamp. For både medlemmenes og samfunnets trygghet.

Takk til Oslo politiforening, som til tross for intern motstand, våget å gå i bresjen og fronte dette i sin tid. 

Takk til et modent landsmøte som i 2012 tok debatten, med for- og motstemmer, som til slutt endte i vedtaket som startet kampen. 

Takk til medlemmene våre som gjennom lange perioder med midlertidig bevæpning har vist at vi takler dette på en veldig god måte.

Takk til vårt politiske prosjekt, og medlemmer som har stått frem og fortalt sine historier. 

Takk til arbeidsgivere som har sett at for å være best mulig i stand til å håndtere det som utallige trusselvurderinger peker på, også har satt viktigheten av at de ansatte skal komme trygt hjem fra jobb.

Og takk til de politiske partiene som har tatt debattene, bedt om innspill, snakket med de ansatte, og deretter fattet sine vedtak på vårens landsmøter.

Sammen utgjør vi forskjeller. Det er jeg stolt av.

GOD SOMMER!