Under overskriften «sluttstrek for Birgitte-saken» deler tidligere lensmann ved Avaldsnes lensmannskontor, Dagfinn Torstveit, ut noen verbale knyttneveslag, deriblant til undertegnede. 

Jeg har «tjent penger på historien» og, ifølge Torstveit, gått «så langt han kan, uten å bli stevnet for injurier, i å fremstille den nå frikjente karmøymannen som den som kan være drapsmannen».

Der Torstveit er streng med kritikken, er han desto rausere med selvrosen. 

«Vi har fått mye kritikk for den etterforsking som ble foretatt fra 1995 til 1997. Men vi gjorde øyensynlig noe riktig da vi i 1997 konkluderte med at mannen som nå er frikjent sannsynligvis ikke var drapsmannen», skriver Torstveit. 

Den tidligere lensmannen nærmest triumferer over at politiet ikke foretok en helt nødvendig utsjekking av vedkommende.

Jeg er enig med Torstveit i at drap begått utendørs gjør politiets etterforskning ekstra krevende. Nettopp derfor kan tips fra publikum bli helt avgjørende. 

Fem dager etter drapet på 17 år gamle Birgitte Tengs fikk politiet et slikt. En psykolog meldte at hun fem år tidligere var utsatt for det hun opplevde som et drapsforsøk av en tidligere klient. Overfallsmannen hadde i seksuelt opphisset tilstand forsøkt å kvele henne med en snor. Snoren røk, hun overlevde. 

Politiet trodde overfallsmannen kunne være til soning. Til tross for at det neppe ville tatt lang tid å få avklart dette, skulle det gå ytterligere to uker før en lensmannskollega ringte inn og fortalte at han hadde observert vedkommende i bil. 

Men innen det hadde politiet bestemt seg for at gjerningsmannen måtte ha langt lyst hår, etter funn i hånden til Birgitte. Overfallsmannen hadde ikke langt lyst hår. Han ble først tatt inn til et rutinemessig avhør sju måneder etter drapet på Birgitte. 

Da politiet etter nye analyser konkluderte med at lange lyse hår funnet i Birgittes hånd likevel tilhørte Birgitte, ble overfallsmannen tatt inn til nytt avhør. Etterforskningslederen satte da tre spørsmålstegn bak navnet hans. Så la de ham til side og gikk for Birgittes fetter.

Jeg tror Torstveit vet det, men la meg likevel minne ham på det: Mitt mål har alltid vært å renvaske Birgittes fetter for de urettmessige mistankene han har hatt hengende over seg etter en katastrofal etterforskning. 

Mannen som i dag er frifunnet har heller aldri vært «min mann», slik flere enn Torstveit har hevdet. 

Men både i boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» (Gyldendal, 2015) og tv-dokumentserien «Hvem drepte Birgitte? (TV 2, 2018) er jeg/vi opptatt av å bruke mannen som overfalt psykologen (med flere) for å illustrere hva politiet ikke gjorde av helt nødvendig etterforskningsarbeid tilbake i tid. 

Det er fortsatt uforståelig at politiet ikke tok tipset fra psykologen på alvor. Hadde de gjort det, er sjansen god for at de raskt hadde avdekket overfallsmannens status. 

Uansett utfall: Det ville spart flere for lidelser.

For øvrig er det ikke riktig som Torstveit skriver at politiet definerte mannen som i dag er frifunnet som en «klar såkalt moduskandidat». Det fantes nemlig andre moduskandidater politiet foretok relativt sett samvittighetsfull etterforskning rundt, de havnet da senere i en egen mappe over moduskandidater. 

Det gjorde ikke mannen som i dag er frifunnet, han havnet i de såkalte null-dokumentene, de som ikke skulle ha noe å si for saken, og som Birgittes fetters forsvarere ikke fikk tilgang til. Kanskje det også er noe Torstveit vil ta til sin inntekt i dag?

Torstveit skriver at «Lagmannsrettens dom stempler Jahr sine analyser og konklusjoner om karmøymannen som feil. Når en av Jahr sine hovedkonklusjoner, og som bygger på hans analyser, så til de grader er feil, må man også stille seg spørsmålet om hvilke andre konklusjoner og analyser Jahr snakker om er feil.»

Ja, jeg tok feil. Jeg trodde at et DNA-treff noen centimeter under linningen på Birgittes strømpebukse ville holde til domfellelse, slik det gjorde i tingretten. 

Torstveit må gjerne være skadefro, men i egen tekst skriver han faktisk at han trodde det samme.

Torstveits overskrift er «sluttstrek for Birgitte-saken». Jeg krysser fingrene for at den analysen er helt feil.