Debatt

Hva skaper slike feil som i Birgitte-saken, Dagfinn Torstveit?

Dagfinn Torstveit redegjør i sitt leserinnlegg for at «Birgitte-saken er en utrolig komplisert straffesak». Men han klarer ikke å forklare annet enn at handlingen skjedde utendørs.

Advokat Arvid Sjødin.
Advokat Arvid Sjødin.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

I de 26 årene jeg har arbeidet med Birgitte-saken som forvarer for fetteren, har jeg ofte undret meg over hvordan slike feil, som vi har opplevd i Birgitte-saken, kan skje.

Tidligere lensmann Dagfinn Torstveit hevder i et leserinnlegg den 05.01.2024 i Politiforum at det er satt «Sluttstrek for Birgitte-saken.» Han satt i etterforskningsledelsen som lensmann og var med og hadde ansvaret. De eneste han finner å kritisere er advokat Arvid Sjødin og forfatter Bjørn Olav Jahr.

Han kaller saken en av norgeshistoriens mest tragiske drapssaker. Han henviser til Gulating lagmannsretts nylige dom, hvor en karmøymann ble frikjent, og hevder at derfor står fortsatt saken som uoppklart. Det kaller han «uendelig trist, først og fremst for foreldrene som ikke får et klart rettslig svar på hvem som er drapsmannen, men også for Karmøy-samfunnet og faktisk landet for øvrig».

Han evner ikke å se andre feil i den etterforskning som han var en del av, enn at undertegnede som fetterens forsvarer ikke satt inne med fetteren under avhørene og derfor ikke stanset det Asbjørn Rachlew i dag kaller tortur. Her husker han heller ikke at den gang, var det ikke vanlig at forsvarer satt inne med den siktede under avhørssituasjonen, man skulle ikke være bekreftelsen på hva den siktede der sa.

Den dagen da jeg ble tilkalt til Stavanger politistasjon i februar 1997, var allerede avhøret av fetteren, ved pågripelsen, gjennomført, uten at de ventet på forsvareren.

Dagfinn Torstveit redegjør i sitt leserinnlegg også for at «Birgitte-saken er en utrolig komplisert straffesak». Men hvorfor er den det? Det klarer han ikke å forklare annet enn at handlingen skjedde utendørs.

Leserinnlegget tyder på at han prøver å renvaske politiets handlinger i saken ved å vise til han som nå sist ble frikjent også gikk klar fra politiets etterforskning. Nettopp det at han ikke ble etterforsket da tips om ham fra politiet kom inn fire dager etter drapet, kan gjøre at han aldri blir sjekket ut av saken, men fremdeles må leve med mistanken. Det samme gjelder den over 20 siders rapporten om ham, som politisekretæren Grete Strømme skrev i 1996, den nevner han ikke med et ord. Rapporten ble holdt skjult av politiet for forsvarerne, den ble ikke en del av saken. Det ble ikke gjort noe for å undersøke dette, noe som i ettertid viser har vært feil. Man finner neppe spor 12 år etter handlingen, lensmann Dagfinn Torstveit.

Han skriver at de ikke kunne foreta undersøkelser av han som nå er frifunnet til tross for tips, modus og over 20 sider rapport. Fetterens pågripelse sier han imidlertid ingenting om. Selv etter politiets etterforskning opplyste aktor under hovedforhandlingen at «i denne sak er det ikke annet bevis enn hans egen tilståelse som kan lede til domfellelse.»

Det var altså ikke et eneste bevis utover tilståelsen. Politiet holdt tilbake 3800 dokument inkludert 1800 vitneavhør for forsvarer og Haugaland forhørsrett som fengslet han. I disse dokumentene som ble kalt 0 dokumenter, dvs. at de ingen betydning hadde, lå 50 vitneavhør som viste at hun som pekte ut fetteren kl. 2 på natten ikke hadde vært der, men tatt feil av dato. Dokumentlisten ble fremlagt i Gulating lagmannsrett i 1998 der advokat Sigurd J. Klomsæt og advokat Erik Nadheim var forsvarere, av privat etterforsker Harald Olsen. Vi hadde alle sittet og gjennomgått tusenvis av vitneavhør og fikk det resultatet. Til og med en nær slektning hadde gått fordi, men ikke sett henne. Vitneforklaringen var lagt i 0 dokumentene.

De samme vitneavhør ble gjennomgått av alle forsvarerne og privat etterforsker på strekningen Kopervik til åstedet. Her var det omkring 60 personer som hadde gått langs strekningen. Ingen hadde sett fetteren og Birgitte. Dette ble også opplyst til lagretten.

Dette er et arbeid som politiet selv skulle ha gjort, men som har vært ugjort, hvorfor Torstveit?

Tidligere lensmann Dagfinn Torstveit prøver også å bagatellisere avhørs-teknikken som ble brukt mot fetteren. Han sier han ikke kjenner seg igjen i Asbjørn Rachlew sin beskrivelse av avhørene som tortur.

Andre så med en gang feilen.

Sykepleier i Haugesund fengsel ringte politiet og fortalt at fetteren til henne sa han ikke husket det som han hadde tilstått. Dette ble politiet varslet om, men de la det bort. Da ble det ikke skrevet egenrapport av den som mottok telefonen. Vi fikk ikke vite hvem som hadde tatt imot telefonen før vi fikk innsyn i dagbøkene. Det var først da saken stod for lagmannsretten.

I dagbok kan vi også se at politiet der skrev ned at han sa at han ikke husket. Men ikke i egenrapport som det skal.

Politiet skal forholde seg til loven. I erstatningssaken til fetteren i 2003 la Høyesterett til grunn: «Politiavhørene de første ukene etter pågripelsen var, som jeg tidligere har redegjort for, meget omfattende og innebar en krenkelse av As vern etter straffeprosessloven § 230 og påtaleinstruksen § 8-2 og § 8-11.»

Her har vi regler som viser at avhørsmetoden politiet brukte var feil. Det er politiet som etter loven har en plikt til å gi det vern loven gir, men det ble ikke gjort. De valgte å bryte loven for å få frem en tilståelse.

Det gjorde de ikke da de heller ikke skrev ned avhørene, annet enn i politibetjentens dagbok. Derfor måtte vi etter tingrettsdommen be om innsyn i dagbøkene. Til tross for at politiledelsen, som Dagfinn Torstveit var en del av nektet, fikk vi innsyn. Det var først da vi forstod alvoret i avhørsmetodene som politiet hadde brukt, og konsekvensene av disse. Det er det Asbjørn Rachlew kaller «tortur.»

For å få dømt fetteren endret politiet, som lensmannen var en del av, dødstids-punktet fra rundt kl. 00:30 til kl. 01:00. Det skjedde fordi de først la til grunn at det var brukt bil, deretter at fetteren og Birgitte angivelig hadde spasert strekningen, da ville det ta lengre tid og nå frem.

For eksempel viser intervju som etterforskningsleder ga til VG i artikkel av 24.8.95 dette. Der han sa at undersøkelser viste at Birgitte var død ved 00:30 tiden.

Ingen av vitnene som så «en jente» gå inn i en bil nær Torfæus Pub eller vitner som så en bil kjøre i stor fart i retning åstedet før kl. 00:30, har trukket seg. Da er det mer enn nærliggende å tro endringen bort fra bilsporet skjedde for at fetteren ikke kjørte bil.

Den islandsk-britiske professoren Gisli Gudjonsson, som er ekspert i rettspsykologi ved Institute of Psychiatry ved King's College i London ble oppnevnt som sakkyndig i Gulating lagmannsrett da saken var til behandling i 1998.

Han skrev at det politi, som lensmann Dagfinn Torstveit var en del av, hadde overtalt fetteren til å tro at han hadde drept Birgitte Tengs ved å bruke lange avhør, isolat og sosial isolering. De fikk han til og tro at han hadde gjort det, på bakgrunn av den psykologiske påvirkning han var utsatt for.

Av avhørerens dagbok ser vi at han ble fortalt: «Vi vet du har gjort det, vi kan bevise det, men du husker det ikke selv».

Resultatet av den type psykologisk påvirkning, viser seg når han gikk til fengselspsykologen i Bergen fengsel, etter å ha blitt flyttet der, og spurte om hjelp til å huske et drap han ikke hadde begått!

Det siste Haugesund politiet gjorde i saken i 2011, etter råd fra Ingeniør Bente Mevåg, var å nekte at ny DNA ble tatt. Dette til tross for at vi hadde snakket med krimteknikker Hans Barane og DNA ekspert Ragne Farmen om muligheten for det, da det var gått fra 1995 til 2011.

Vi forstod at den utvikling som hadde vært innen DNA fra 1995 til 2011 kunne lede til nye funn.

Det er ikke rart at det går galt når de eneste feil lensmann Dagfinn Torstveit kan påpeke i sakene er min manglende tilstedeværelse under avhørene av fetteren og forfatteren Bjørn Olav Jahr sin påpeking av at den nå frikjente mannen kunne være drapsmannen, noe det samme Haugaland og Sunnhordland tingrett la til grunn. Men det avslører jo også Dagfinn Torstveit at han trodde, i sitt eget leserinnlegg.

I Gulating lagmannsrett, som vitne i 1998, beklaget jeg at jeg ikke hadde vært til stede og tok kritikk for det. Den gang hadde jeg ingen tro på at politifolk i samlet flokk hadde planlagt «tortur» for å få en uskyldig mann dømt til fengselsstraff. Heller ikke hadde jeg trodd at de ville holde borte dokumenter, fjerne skarpe kanter på bevis for å hindre bruk og unnlate å sjekke de bevis som lagt frem, for å skade fetteren.

Jeg var heller ikke i en tilstand i 1997 at jeg på sparket da, skulle endre avhørspraksis som jeg var opplært til.

Tidligere lensmann Dagfinn Torstveit beskriver i sitt leserinnlegg den 05.01.2024 det han selv var med på som politimann, et resultat han burde ha forutsett ville føre til ulykker.

Et av resultatene ble at Riksadvokaten i 1999 nektet politiet å bruke 0-doku-menter for all fremtid. I tillegg fikk vi under Asbjørn Rachlew en ny avhørs-metode som medførte at 1.000 politifolk måtte på tvungen ekstra utdanning.

I tillegg til dette har politiets handlinger medført ødeleggelser av flere familier, ødeleggelser det ikke er mulig å reparere.

Feilen ligger blant annet i det tidligere lensmann Dagfinn Torstveit så glimrende avslører i sitt leserinnlegg, at for å vite at en gjør feil må en ha evne til å se det, denne evne går også videre til å kunne innrømme feil.

Powered by Labrador CMS