Det var knyttet stor spenning til hvorvidt lanseringen av NOVA rapporten «Evaluering av barnehusene» den 20. januar kom til å anbefale et utvidet mandat vedrørende mistenkte barn på Statens barnehus. Det var gledelig å lese at evalueringen trakk frem dette som en av hovedanbefalingene.

Barnehusene har allerede i mange år tatt imot mistenkte barn til politiavhør og tilbudt oppfølging og behandling i etterkant. I tillegg har barnehusene en rådgivningstelefon, og noen barnehus har til og med dedikerte konsultasjonsteam for skadelig seksuell atferd (SSA).

Det er imidlertid frustrerende å ikke ha et mandat eller retningslinjer å forholde seg til. Noen barnehus tilbyr oppfølging og behandling, andre får sjelden mistenkte barn inn til avhør. Noen barnehus prioriterer kurs, nettverkssamlinger og konferanser, andre prioriterer det ikke. Dette medfører ulikt tilbud og kunnskap i politidistriktene.

I mitt politidistrikt har man laget foreløpige retningslinjer for avhør av mistenkte barn. Jeg opplever at dette til en viss grad legitimerer arbeidet og er med på å skape bevissthet om de «mest alvorlige sakene». Men manglende mandat har i praksis betydd at mange barn ikke får den samme oppfølgingen og behandlingen de har behov for, og mange barn har blitt avhørt på politistasjoner uten tilstrekkelig tilrettelegging. De mistenkte barna har heller ikke krav på spesialutdannete avhørere slik de utsatte barna har. Under perioder med høy saksgang er det ikke de mistenkte barna som blir prioritert. Det fremstår også tilfeldig hvilke barn som blir avhørt på barnehuset og hvilke barn som blir avhørt på politistasjonene.

Vi vet fra internasjonal forskning at 30-50 prosent av seksuelle overgrep mot barn/ungdom er utført av mindreårige. Vi vet også at de fleste barn og unge vil ikke gjenta den skadelige seksuelle handlingen dersom de får en tidlig, tydelig og tilpasset (TTT) voksenreaksjon. Muligheten til å forebygge seksuelle overgrep i denne gruppen er med andre ord stor.

Da jeg startet å jobbe som psykolog på barnehuset var jeg skeptisk til å jobbe med utøvere av seksuelle overgrep. Jeg hadde i mange år utelukkende jobbet med utsattperspektivet. Hvordan kunne jeg da jobbe terapeutisk med de som utøvde overgrep mot de samme barna jeg i årevis hadde trøstet, støttet og behandlet? Det føltes nesten som et svik mot de utsatte.

I dag tenker jeg at det å jobbe med mistenkte barn og deres problematikk er det mest meningsfulle arbeidet jeg gjør for å forebygge seksuelle overgrep mot barn. Dette er barn, ungdom og familiesystemer som trenger råd, veiledning, oppfølging og behandling. Dette er barn som krever tverrfaglig samarbeid. Dette er barn som er særlig sårbare, det vil si det er barn som ofte selv har vært utsatt for overgrep, har ulike diagnoser og trenger ekstra tilrettelegging i avhør. Dette er barn som trenger rettsikkerhet på lik linje med andre barn som avhøres av politiet. Dette er alle barn!

Som rådgiver opplever jeg at evalueringen legitimerer både behovet for utvidet mandat og jobben som allerede gjøres rundt om i barnehusene. Nå håper jeg at Justis- og beredskapsdepartementet jobber raskt, slik at jeg og mange andre rådgivere kan fortsette å forebygge seksuelle overgrep.