DEBATTINNLEGG

Faktasjekk om politiforskning, politiutdanning og faglig autonomi ved Politihøgskolen

Professorene Torgersen og Boe ved Universitetet i Sørøst-Norge kommer nok en gang med påstander om forskningen, utdanningen og de ansatte ved Politihøgskolen. Våre kunnskapsbaserte imøtegåelser avfeies som frykt. La oss ta en faktasjekk.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Påstand 1: Forfatterne hevder at vi frykter innholdet i deres forskning

Sjekk: En rekke ansatte fra PHS har ved tidligere anledninger kommet med kunnskapsbaserte innvendinger mot forfatternes forskning.

I senere tid har kritikk også kommet fra politiforskere med politiutdanning fra utlandet, som betegner den som «en reduksjon av kompleksitet og en generalisering og selektiv bruk av forskning og data» (oversatt fra engelsk).

Påstand 2: Ansatte på Politihøgskolen nekter å bli styrt av Justis- og beredskapsdepartementet

Sjekk: Politihøgskolens styre vedtok den 9. februar 2021 at 24 studieplasser skal flyttes fra avdeling Stavern til avdeling Oslo. Da Justis- og beredskapsdepartementet krevde at vedtaket skulle forelegges departementet for beslutning, svarte Politihøgskolens styre:

«Slik vi ser det har imidlertid ikke departementet adgang til, etter styreforskriften å instruere styret vedrørende dette vedtaket.»

Politihøgskolens ansatte og fagforeninger har påpekt at dersom høgskolestyret kan overprøves av departementet i saker der høgskolestyret ifølge lov og forskrift er Politihøgskolens øverste organ, så vet man ikke lenger hvem som styrer Politihøgskolen.

Påstand 3: Politihøgskolen har ikke faglig autonomi på lik linje som «vanlige høgskoler og universiteter».

Sjekk: Politihøgskolen er en akkreditert høgskole og underlagt de alminnelige kvalitetskravene som gjelder høyere utdanning. Formålet med disse reglene er å sikre høy kvalitet i forskning og utdanning.

Deler av universitets- og høgskoleloven gjelder direkte for Politihøgskolen, og formålet med reguleringen er «å sidestille Politihøgskolen med øvrige institusjoner som loven gjelder for, med hensyn til faglige fullmakter m.m.» (forskrift om delvis innlemming av Politihøgskolen under lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler § 1).

Reglene om styret i universitets- og høgskolelovens kapittel 9 gjelder ikke direkte for Politihøgskolen. Derimot er det fastsatt regler i forskrift om Politihøgskolens styre, oppgaver og virksomhet, gitt ved kongelig resolusjon.

Likevel gir verken universitets- og høgskoleloven eller styreforskriften hjemmel til at Justis- og beredskapsdepartementet kan overprøve Politihøgskolens styre.

Universitets- og høyskolelovens § 9-2 fjerde ledd er riktignok ikke gjentatt i Politihøgskolens styreforskrift. Likevel gir verken universitets- og høgskoleloven eller styreforskriften hjemmel til at Justis- og beredskapsdepartementet kan overprøve Politihøgskolens styre. Styret har ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonen drives effektivt og i overensstemmelse med de lover, forskrifter og regler som gjelder og de rammer og mål som gis av overordnet myndighet (styreforskriften § 2 nr. 1 har nøyaktig samme innhold som universitets- og høyskoleloven § 9-1 første ledd).

Det er ikke tilfeldig at høgskoleutdanningen og styret har fått disse rollene. Før Politiskolen ble til Politihøgskolen i 1992, hadde politiets toårige etatskoleutdanning blitt kritisert for ikke å være tilstrekkelig kunnskapsbasert og for ikke å representere brede samfunnsinteresser. Aftenposten (01.07.1992) beskrev det slik:

«Fra å være en toårig etatsskole hvor politiet, fagforeningene og Justisdepartementet hadde bukten og begge endene, går Politihøgskolen over til å bli en treårig skole som skal styres etter de samme prinsipper som andre høyskoler.»

Justisminister Faremo slo senere fast at «Politihøgskolen har blitt en høgskole slik som Stortinget forutsatte … (...) dette gjelder også høgskolens styre som må være i samsvar med KUFs forutsetninger» (Norsk Politiblad nr. 11, 1992).

Som akkreditert høgskole er Politihøgskolen forpliktet til å ivareta brede samfunnsinteresser og kan derfor ikke behandles som et særorgan for bistand og beredskap:

«Politihøgskolen skiller seg fra øvrige særorganer ved å være en akkreditert høgskole og styrkeprodusent for politiet, og er slik sett ikke et særorgan, men en høgskole, og bør derfor omtales som det» (NOU 2017: 11, s. 11).

Påstand 4: Politihøgskolen er som Forsvarets høgskole

Sjekk: Mens PHS’ styreforskrift er utformet for å sikre at PHS har et styre med en sammensetning og mandat på lik linje med andre høgskoler og universiteter, kan ikke det samme sies om Forsvarets høgskole. Styreforskriften for Forsvarets høgskole inneholder bestemmelser som klart avviker fra universitets og høgskolelovens bestemmelser.

Et eksempel er regelen som regulerer styrets sammensetning: «styremedlemmer erstattes med styrkesjefene eller representanter for dem».

Politihøgskolens styre består av elleve medlemmer, herav fire eksterne. Den eneste særregelen sammenlignet med universitets- og høyskolelovens system er at det er fastsatt at to av de eksterne medlemmene skal ha erfaring fra politi- og lensmannsetaten og to med erfaring fra universitets- og høyskolesektoren. Sammenligningen med Forsvarets høyskole er derfor lite treffende.

Konklusjon:

Vi frykter ikke forskning eller påstander. Vi imøtegår dem med kunnskap.

Vi frykter ikke forskning eller påstander. Vi imøtegår dem med kunnskap. Professorene Boe og Torgersen påstår at de forfekter «samhandling og et åpent kunnskapssyn, der kompetanseutveksling og involvering skjer under forståelse og likeverdsprinsippet». Vi håper, som tidligere nevnt, at professorene kan omdanne sine teorier om samhandling til praksis. Det krever vilje og ønske om å ta inn kunnskap og ikke bare stå steilt på forutinntatte antagelser om «den andre».

Vi er enige med forfatterne i at enveisstyring fra den ene eller andre part vil slå feil ut. PHS er en høgskole som står på to bein. Deri ligger vårt poeng. Vi er ikke enveiskjørt.

Politihøgskolens utdanning og forskning ivaretar bredere samfunnsinteresser enn de rent beredskaps- og sikkerhetsmessige.