Bildet er et illustrasjonsfoto, tatt under en UEH-øvelse i 2018.
Bildet er et illustrasjonsfoto, tatt under en UEH-øvelse i 2018.

DEBATTINNLEGG

En undring over forskningsformidling og retorikk

Forskere som mener de har fasiten for Politihøgskolens operative trening, bør i det minste vite hvor skoen trykker i etaten i dag, og ikke for ni år siden.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Siden juni 2020 har det vært flere innlegg fra professor Glenn-Egil Torgersen m. fl. når det gjelder politiets behov for mer trening og samhandling, generelt og i situasjoner med livstruende fare spesielt.

Vi har, i ulike konstellasjoner, ved flere anledninger, kommentert og forklart vårt syn på de samme problemstillingene.

Til tross for at det etterspørres mer trening og samhandling med nettopp politiet, og det til og med hevdes at utdanningen av norsk politi «er blant de beste i verden», opplever vi, at det i disse innleggene ikke formidles ønsker om reell kunnskapsutvikling, læring eller dialog. Istedenfor hamres det videre på allerede formulerte opplevelser av en virkelighet vi ikke kjenner oss igjen i. Faren ved å ville finne opp kruttet på nytt, er at man blir stående litt for nær når det smeller – og så piper det i ørene etterpå.

Torgersen m. fl. synes helt å glemme grunnprinsippet om et sivilt preget politi. Vi er således fortsatt uenige i at ordvalget «combat» er godt og dekkende som en løsning på hva politiet må trene mer på for å bli bedre generelt og i situasjoner med livstruende hendelser spesielt. Torgersen m. fl. hevder at det kun beror på at vi misforstår begrepet. Det stemmer ikke. Vi mener at konnotasjonene av ordet kamp ikke er godt og dekkende for å beskrive det politiet skal trene mer på.

LES OGSÅ: Hva skjer hvis utfordringstrykket øker, slik vi har sett andre steder i verden?

Nødvendige vurderinger

Forfatterne skriver videre at de i en studie i tidsskriftet Frontiers in Psychology legger frem klare funn på at deler av norsk politi trenger mer trening på å håndtere farlige situasjoner. Artikkelen baserer seg på forfatternes forståelse av 22. juli-hendelsen og kommer frem til at «combat mindset» kan være et bidrag. Dette er vel mer å regne som et innspill i en debatt enn «klare funn»? Torgersen m. fl. synes å være lite opptatt av hvordan Politihøgskolen faktisk trener, og å først sette seg inn i dette fremstår som ganske essensielt når en skal kritisere treningsmetoder.

Politistudenter trener både på å løse og å dempe konflikter. Utdanningen vektlegger ferdigheter i å ta ned og dempe situasjoner. Øvelsene under utdanningen og patruljetjeneste i praksisåret bidrar til at de blir i stand til å gjøre nødvendige vurderinger raskere. Med andre ord er det kan hende forfatterne forsøker å selge gammel nytt i ny innpakning?

Selv om vi er enige i at politiet fortsatt kan lære mer om hvordan de lærer, har politiet også utvikler seg mye etter 22. juli. På de ni årene, har opplæring, treningsmetoder, øvelser, erfaringslæring og organisasjonsstruktur blitt satt under et kritisk søkelys med henblikk på å lære, både i etaten og ved Politihøgskolen. Forskere som mener de har fasiten for Politihøgskolens operative trening, bør i det minste vite hvor skoen trykker i dag i etaten og ikke for ni år siden.

Torgersen m. fl. spør videre hva som skjer når trykket øker slik vi har sett andre steder i verden. Her er det sentralt å analysere hvorfor trykket øker der ute og stille spørsmål om et «combat mindset» hos politigeneralisten nettopp kan bidra til at trykket vil øke fremfor å ta det ned. Vi er enige i at «combat mindset» som sådan er noe som kan læres, men det er også grunn til å stille spørsmål i hvilken grad «combat mindset» gir rom for nødvendig læring og refleksjon. «Combat mindset» må også ses i sammenheng med Politiets etterretningsdoktrine som er sterkt inspirert av Forsvarets etterretningsdoktrine fra 2013, hvor målet er et mer sentralisert og styrt kunnskapsgrunnlag. Overføring av arbeidsmetoder fra en sektor til en annen kan ende med at kontekstuell kunnskap kastes over bord.

Ulike polititradisjoner

Torgersen m. fl. har også en hypotese om at det lave omfanget av maktbruk i norsk politi henger sammen med at hovedtyngden av utfordringer politiet har stått overfor ikke har vært så krevende at den øvre delen av maktstigen har vært nødvendig. Man kan undres hva denne hypotesen er basert på. Vi minner om at det er ulike polititradisjoner hvor noen er mer militaristiske, mens andre er mer orientert mot samarbeid. Her er det relevant å trekke frem høna eller egget-problematikken. Som kjent skaper opplevelsen av å bli sett og hørt også større villighet til å akseptere resultatet, dvs. opplevelsen av prosessrettferdighet.

Vi er også fortsatt uenige i at pedagogikkvitenskapen alene er svaret på hva som skal til for at aktører, deriblant politiet, skal lære, trene og utøve reell samhandling. For at læring skal skje generelt og spesielt kreves det innsikt og forståelse i en rekke organisasjons- og ledelsesfaktorer som påvirker hvordan læring skjer. Det krever også innsikt i interne og eksterne faktorer som påvirker hvorfor det læres som det gjør i politiet.

Gjennom retoriske grep fremmedgjør Torgersen m. fl. seg fra det de predikerer at de opptatt av, nemlig å samhandle med politiet. Vi registrerer også Torgersen m. fl. benytter seg av personkarakteristikker og lite flatterende omtaler av andres forskning og disipliner. Realiteten er jo at Torgersen m. fl. (ved nåværende og foregående arbeidsgiver) både har formelle samarbeidsavtaler om forsknings- og utviklingsarbeid med Politihøgskolen, og til og med har hatt bok- og andre prosjekter sammen med oss.

På USN sine hjemmesider opplyses det om at det arbeides med et «masterprogram innenfor sikkerhet og beredskap» hvor medvirkning og erfaringsdeling fra alle beredskapsetater og flere frivillige organisasjoner er sentralt.

Hvis det er ønsket, kan det være på tide å handle samhandlende, ikke bare i teorien, men også i praksis. Vi bidrar vi gjerne i en opplyst dialog om hva politiet generelt og spesielt kan, bør og må trene på for å få bedre innsikt i hvordan de lærer. Vi har til og med mange tanker og forskningsfunn på nettopp det. Målet er vel en best mulig polititjeneste, eller?