Bård Dyrdal fikk reaksjoner etter at han skrev et innlegg om politiets håndtering av narkotika tidligere denne måneden. Forfatteren av dette innlegget mener kritikerne bør svare på sak, og ikke rette fokus mot Dyrdal som person.
Bård Dyrdal fikk reaksjoner etter at han skrev et innlegg om politiets håndtering av narkotika tidligere denne måneden. Forfatteren av dette innlegget mener kritikerne bør svare på sak, og ikke rette fokus mot Dyrdal som person. (Bilde: Torkjell Trædal )

Narkotikadebatten

Ytringsfrihet under press

Politietaten og dens ledelse har en jobb å gjøre for å berede grunnen for et bedre internt ytringsklima. Den manglende kulturen for uenighet er et problem.

Politioverbetjent og «dissident» Bård Dyrdal får så hatten passer av sine egne i flere tilsvar til sitt debattinnlegg «Norsk ruspolitikk i endring» som ble publisert på dette nettstedet 5. september i år. Langt fra overraskende, men allikevel skuffende. I hans innlegg fremgår det at hans standpunkt i saken har kommet med en betydelig personlig kostnad og at han i en periode valgte å trekke seg fra debatten, da det interne debattklimaet i politietaten ble for tøft. Med hensikt eller ei; meningsmotstandernes følelsesladde utspill er egnet til å påvirke Dyrdal og andre politiansatte som måtte være enige med ham til å avstå fra å føre debatten videre. Det er i så fall et problem.

At Dyrdal er i soleklart mindretall om sitt standpunkt internt i politiet kan det være liten tvil om. Men han kan umulig være helt alene. Han er en potensiell døråpner som «i verste fall» kan få meg seg flere. Meningsmotstanderne har lite å tjene på at flere politiansatte kommer ut av det ruspolitiske skapet. Jo flere som offentlig ytrer det samme som Dyrdal, desto større trussel mot «status quo». Alt i alt illustrerer den senere tids innlegg den manglende takhøyde og manglende kultur for uenighet som eksisterer i etaten. Og det tema som er på dagsorden er trolig det mest betente å ha en «avvikende» mening om. Hvis noen skulle være i tvil; det blir altså ingen «debatt» av å kun snakke med meningsfeller. Eventuell villfarelse kan avhjelpes med et oppslag i ordboka.

Istedenfor å diskutere selve saken – narkotikapolitikken – forsøker Dyrdals meningsmotstandere i stor grad å flytte fokus over på hans person. Det kan oppfattes som en form for «avskrekkingsstrategi» som det er grunn til å anta kan være effektiv. Det faller på sin egen urimelighet at man forsøker å stemple måten debatten føres på som «uverdig» når man selv primært fokuserer på person og i mindre grad holder seg til selve saken. Når det freidig nok også antydes mellom linjene at Dyrdal burde vurdere å finne seg en annen jobb, hjelper det fint lite med tomme ord om at man respekterer andres meninger og ønsker debatt velkommen. Det kan i høyeste grad diskuteres hvem som har bidratt til å dra hvem ned i søla i denne saken.

Det kan i høyeste grad diskuteres hvem som har bidratt til å dra hvem ned i søla i denne saken.

Det fremstår også som merkverdig at politiansatte ikke skal «ha lov til» å ytre seg offentlig om behovet for eventuelle lovendringer. At man bør avstå fra å mene noe offentlig om lovene man er satt til å håndheve, uansett hvor riv ruskende gale disse måtte være, er det med et demokratisk sinnelag vanskelig å være enig i. Det burde være tilstrekkelig å vise til diverse absurde og menneskefiendtlige straffebud som har eksistert i tidligere tider, men som vi i dag har avskaffet. Hvis man som håndhever av loven mener å se at loven slår ut galt i praksis og har en rekke samfunnsskadelige og utilsiktede, negative konsekvenser – er det da feil å påpeke dette? Er det prinsipiell forskjell på dette og det og argumentere for behovet for nye straffebud, strengere straffer eller nye tvangsmidler til politiet? Neppe.

Uansett hvilket standpunkt man måtte ha, kan det være verdt å reflektere over at enhver som deltar i debatten er en kollega med ytringsfrihet på lik linje med alle andre. Ytringsfriheten er demokratiets grunnpilar. Den er beskyttet av Grunnloven. Det er blant politiets oppgaver å beskytte denne grunnleggende friheten. Det kan fremstå som banalt å påpeke noe så elementært, men i dette tilfellet er det tydeligvis behov for det.

Ytringsfriheten kommer riktignok med noen begrensninger og kan i enkelte tilfeller være i konflikt med arbeidstakers lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Så vidt meg bekjent foreligger det ingen momenter som taler for at slike grenser er overskredet i denne saken. Noe som underbygges av at Dyrdal ikke har fått «munnkurv» av ledelsen eller at hans ytringer på annen måte er blitt til en tvist med arbeidsgiver.

At man bør avstå fra å mene noe offentlig om lovene man er satt til å håndheve, uansett hvor riv ruskende gale disse måtte være, er det med et demokratisk sinnelag vanskelig å være enig i.

Det vil sikkert bli hevdet at det aldri har vært intensjonen å ta livet av debatten eller å skremme kolleger fra å ytre seg. Mulig det. Samtidig bør det være mulig å innse at den senere tids utspill i sin form og retorikk kan være egnet til akkurat det. Særlig tydelig blir dette poenget når den utspillene retter seg mot tilsynelatende er alene om sitt standpunkt. Det holder å lese innlegget fra Torgersbråten 9. september eller kommentarfeltene for å forstå at det er flere som oppfatter det slik. Dessverre ser slike innvendinger ut til i liten grad å komme «innenfra». Hvor er viljen til å forsvare rettighetene til dem man måtte være uenig med?

Forhåpentlig vil en videre debatt vil dreie seg om selve saken og ikke blir en debatt om debatten (ja, jeg ser ironien knyttet til dette innlegget). En debatt som fokuserer på sak og ikke på person. En debatt der den med de mest overbevisende argumenter faktisk vinner. En god start vil være å legge bak seg emosjonelle utspill der man fremstår som åpenbart forarget over at det faktisk finnes mennesker her i verden som er uenige i ens egne oppfatninger. Til og med kolleger. Ja, tro det den som kan!

Til toppen