Vil tvangsteste folk som kan ha smittet politiet

Politiets operative tjeneste eksponerer politifolk for mange krevende situasjoner. En av dem er å komme i tett kontakt med mennesker: Mennesker som kan trenge livreddende hjelp, mennesker som skal pågripes, eller mennesker som aktivt forsøker å skade politibetjenten.

Uansett forlater ikke politiet stedet uten at oppdraget er løst. I noen tilfeller kommer politifolkene i kontakt med biologisk materiale som blod og spytt. Det kan skje gjennom sprøyter, de kan bli bitt eller knivstukket. Dermed eksponeres de for mulig smitte av HIV, hepatitt C eller andre livsinvaderende sykdommer.

Men lovverket har ikke gitt politiet lov til å tvangsteste dem som ikke frivillig bidrar til det.

Etter at saken mistet fremdrift i Justisdepartementet i 2013, har Oslo politidistrikt nå bestilt en utredning av jusprofessor Tor-Geir Myhrer ved Politihøgskolen. Over 60 sider har han grundig redegjort for lovmessige forhold som bør ligge til grunn før en endring av loven, og han endte også opp med å foreslå en lovendring.

Oslo politidistrikt sendte forslaget til Politidirektoratet i begynnelsen av april, og anmodet om at det ble sendt videre til Justisdepartementet for oppfølging.

Inngripende forholdsregler

I politiets helsetjeneste er det grundige rutiner for oppfølging og smitteforebygging. Det kan innebære forebyggende vaksiner som gir bivirkninger, og det kan medføre å unngå nærkontakt med familiemedlemmer i så mye som et halvt år.

I tillegg til store psykiske påkjenninger. Fordi man ikke har råd til å tro at det ikke er smittefare.

Hvis man derimot kunne få bekreftet at den som avga smittestoffet ikke var smittebærer, ville politibetjenten slippe belastningen det er å gå igjennom smittevernprosedyren.

– Hvis det er slik at det kan foreligge smitte, er det svært viktig å iverksette riktig type forebyggende behandling. Samtidig er det slik at hvis en aktuell person ikke er smittebærer, er den opplysningen svært verdifull for polititjenestemannen, som da ikke trenger å iverksette slik behandling. Og vedkommende unngår samtidig langvarig, belastende bekymring. Men denne informasjonen får ikke alltid politiet, sa daværende hovedverneombud Gisle Pedersen ved Oslo politidistrikt, til Politiforum i 2013.

Allerede da jobbet politidistriktet med problemstillingen etter at et utvalg i 2010 skulle se på strafferettslige spørsmål knyttet til alvorlige smittsomme sykdommer. Pedersen påpekte at det å bli utsatt for smittefare, og deretter måtte leve i uvisse, i seg selv var en stor belastning for den dette angår.

– Det er en utfordring å få informasjonen til å flyte mellom helsevesenet og politiet, særlig hvis smittebærer ikke samtykker i å avgi prøve, eller ikke løser helsepersonellet fra taushetsplikten, sa Pedersen.

– Testing av gjerningspersonen vil i mange tilfeller gi mulighet for en avklaring av om fornærmede har blitt utsatt for smittefare, før det vil foreligge resultat av undersøkelsene av fornærmede selv. Dersom mistenktes prøveresultat er negativt, vil det være en lettelse for fornærmede, selv om det ikke gir et helt sikkert svar på om det forelå smittefare, med tanke på at mistenkte kunne være smittet kort tid før overgrepet, sa han.

POD: Må vurderes nærmere

Kristine Langkaas, seksjonssjef for Juridisk stab i POD, sier at saken er til behandling i Politidirektoratet.

– Vi jobber med å gå gjennom utredningen for å ta stilling til videre oppfølging. Utredningen fra Politihøgskolen framstår som grundig og gjennomarbeidet. Saken reiser viktige spørsmål for politiets operative personell, samtidig som den også reiser prinsipielle problemstillinger som må vurderes nærmere. Vi tar sikte på å ta stilling til videre oppfølging før sommeren, sier seksjonssjef for Juridisk stab i POD, Kristine Langkaas.