Utøya - time for time

To måneder har gått siden mannskapet i Nordre Buskerud politidistrikt ble satt på sin største prøve noensinne. Her er deres historie.

Hønefoss, 22. juli 2011. Politioverbetjent Lill Heidi Tinholt har til daglig ansvar for analyse og etterretning i Nordre Buskerud politidistrikt, men jobber også innimellom på operasjonssentralen. I dag er en slik dag. Tinholt begynner på jobb klokken tre. 25 minutter senere går det av en bombe i regjeringskvartalet i hovedstaden.

– Det tar ikke lang tid før vi blir kjent med det som har skjedd i Oslo, forteller politioverbetjenten.

Fra politihuset på Hønefoss følger hun med på situasjonen lenger sør.

– Vi har patruljene inne, så jeg tar en telefon til Oslo for å høre om vi kan bidra, siden vi er såpass nært. Men de trenger ikke hjelp da, sier Tinholt.

Hun fortsetter å holde et øye med hendelsene snaue seks mil unna.

– Det er en rolig fredagskveld, med utfart på veiene slik det også er på fredager i ferien. Og jeg sitter her alene, slik vi tidvis gjør her oppe, sier hun.

Samtidig som Tinholt følger med fra operasjonssentralen, sitter gjerningsmannen i fluktbilen på vei ut av Oslo. Snart skal han svinge av på E16 i retning Hønefoss.

Følger med på TV

Politioverbetjent Roy Arild Fossum, leder for ordensseksjonen på politihuset, er hjemme på ferie når han hører om bombeangrepet i Oslo. Rutinene tilsier at det er stasjonssjefen som skal varsle Fossum ved denne type hendelser, men denne gangen er det motsatt.

– Jeg ringer stasjonssjef Kjell Magne Tvenge rett etter at bomben har gått av. Det slår meg at her kan det kanskje være behov for vår bistand, så jeg informerer stasjonssjefen om at jeg er hjemme og ikke har noen planer dersom det kommer forespørsler, forteller Fossum.

Tvenge har ikke fått henvendelser om bistand, og samtalen avsluttes. Først klokken halv seks skal stasjonssjefen ringe tilbake og informere Fossum om hendelsene på Utøya. Da setter han seg umiddelbart i bilen og kjører til politihuset. I mellomtiden følger Fossum med på begivenhetenes gang i Oslo.

Det samme gjør politibetjent Håkon Hval, som begynte på jobb klokken åtte på morgenen den 22. juli. Han fungerer som innsatsleder denne dagen, og får som de fleste andre på politihuset raskt høre om bomben som har gått av i regjeringskvartalet.

– Jeg sitter sammen med mannskapene mine på piketten og ser på TV fra Oslo, på det som skjer der, forteller Hval.

Der blir de sittende, mens nesten hele Norge står stille. Gjerningsmannen er nå på vei for å ta ferga «M/S Thorbjørn» fra fastlandet og over til Utøya. I Oslo råder fortsatt kaoset etter bombeeksplosjonen.

– På ett eller annet tidspunkt hører jeg at det ringer flere telefoner enn vanlig på operasjonssentralen, sier Hval.

Han går inn for å se om han kan bistå.

Prioriterer varsling

– Den første telefonen jeg får der jeg blir gjort kjent med hva som skjer på Utøya, er gjennom en telefon som settes over fra AMK, sier operasjonsleder Tinholt.

– For å være ærlig, synes jeg det er veldig vanskelig å tolke innholdet. Jeg sitter og hører på en samtale mellom en operatør og en ungdom som er kjemperedd. Ungdommen snakker om skyting.

Klokken er nå 17.26 fredag den 22. juli. Tinholt avbryter den første samtalen for å ta flere. Pågangen på telefonen er merkbart større enn normalt.

– I den neste samtalen får jeg et større bilde. Det er snakk om en mann i politi-uniform med automatvåpen, som går rundt og skyter på Utøya.

Politibetjent Hval tar samtidig sin første telefon på operasjonssentralen. Også den fra Utøya, med samme budskap.

– Da er det to telefoner på vent der jeg sitter. Når jeg legger på, tar det helt av, sier han.

Tinholt skjønner raskt at dette er en svært alvorlig situasjon. Hun begynner umiddelbart å handle.

– Min første tanke er at her må vi ha mannskaper. Vi må ha mannskaper ute og vi må ha mannskaper inne. Førsteprioriteten er å foreta varslinger, sier hun.

Operasjonslederen begynner å ringe opp folk, en etter en.

– Det er korte samtaler. «Skyting på Utøya, mange ligger nede, har du mulighet til å komme på jobb så raskt som mulig?». Så er det å gå videre.

Ser sammenheng

Politiførstebetjent Jacob Bjertnæs er hjemme når bomben går av i Oslo. Etter en uke med tre nattevakter, sitter han og følger med på TV når telefonen ringer.

– Det er operasjonssentralen ved Tinholt. Hun forteller at det er skyting på Utøya, og spør om jeg kan stille. Jeg svarer ja, setter meg i bilen, og kjører to og en halv mil til Hønefoss, forteller han.

På veien til stasjonen tenker Bjertnæs over hva dette kan være. Han ringer operasjonssentralen, men kommer ikke gjennom. Også politiførstebetjent Håvard Gåsbakk er hjemme og følger med på hendelsene i hovedstaden når han får telefon fra operasjonssentralen.

– Jeg skjønner at det er en sammenheng med det som skjer i Oslo, for jeg vet at AUF har sommerleir på Utøya. Dette handler om politikk, tenker jeg. Klokken 17.43 reiser jeg hjemmefra, sier Gåsbakk.

Fem minutter senere er politiførstebetjenten på plass på politihuset. Da er Beredskapstroppen allerede på vei fra Oslo mot Utøya. Få minutter senere er også Gåsbakk fullt utstyrt og på vei mot samme mål.

På autopilot

Når meldingen om skytingen på Utøya kommer inn, beslutter fungerende politimester Bjørn Erik Sem-Jacobsen raskt å sette stab. Politimester Sissel Hammer er på ferie når hun blir informert, men setter umiddelbart kursen mot Hønefoss. Det samme gjelder stabssjefen, politioverbetjent Magne Rustad.

– Meldingen til meg er at en mann skyter mot personer på Utøya, og at fire til fem personer ligger nede, sier Rustad.

Fram til Rustad er på plass, er det politioverbetjent Kaare Tiller som fungerer som stabssjef. Tiller er hjemme når han blir varslet, og kjører raskt de 15 minuttene det tar ham å komme seg på jobb.

– I praksis er jeg inne som nummer tre på operasjonssentralen. Min jobb er da å tenke stab, men jeg må være såpass ærlig å si at i den settingen, med alt som skjer, så har vi ingen mulighet til å sette stab helt i startfasen. Alternativene er å trekke seg tilbake for å forberede stabsarbeid eller trå til. Jeg velger å bli sittende som operasjonsleder, forteller Tiller.

På dette tidspunktet er også brannvesenet varslet, med en anmodning om assistanse fra brannbåten. Tiller fortsetter å ta telefoner fra desperate ungdommer på Utøya, fra pårørende i uvisshet, fra kolleger som vil hjelpe og fra media som vil vite.

– Jeg tror det går veldig på autopilot. Vi har ikke tid til noe annet. I ettertid blir jeg spurt om hvilke planer vi fulgte, men jeg må være så ærlig å si at vi ikke fulgte noen plan. Det er ingen i politiet som har planer for noe så ekstremt, sier Tiller.

Operasjonsleder Tinholt sier seg enig i at alt som skjedde i startfasen av operasjonen, gikk på autopilot.

– Jeg tror kanskje aldri vi får full oversikt over hva som skjedde den første timen, sier hun.

Frykter trafikkork

Politibetjent Hval er også båtfører i Nordre Buskerud politidistrikt. Når telefonene fortsetter å kime på operasjonssentralen, skjønner han raskt at det vil bli behov for politibåten, og begynner å gjøre den klar. Sammen med en kollega tar han med seg båten, som står på en henger bak politihuset, i retning Utøya.

– Jeg tenker i mitt stille sinn at Delta er på vei, og da er oppgaven å få båten på vannet så fort som mulig, for å få mannskaper til Utøya. I utgangspunktet er jeg innsatsleder og skal koordinere fra land, men vi er så få, og har ingen å avse i en slik situasjon, forklarer Hval.

På veien utover diskuterer de hvor de skal sette båten på vannet.

– Jeg er kjent i fjorden fra før, og på jobb bruker vi noen faste utsettingsplasser som vi vet fungerer. Vi velger å bruke den vi bruker mest, som ligger i Steinsfjorden, sier politibetjenten.

De vurderer også muligheten for trafikkork i fredagsrushet opp mot kjøretid på vannet.

– Vi bruker veldig kort tid på vann i forhold til på land, så vurderingen vår er å få båten på vannet så snart som mulig. Vi har heller aldri satt ut båt i Utvika, og vet ikke hvordan det er der, understreker Hval.

Samtidig har politiførstebetjent Bjertnæs, som også er UEH-leder i Nordre Buskerud, ankommet politihuset. Han tar på seg sitt eget utstyr, og plukker opp utstyret til en kollega i UEH som han skal møte ved Esso på Sundvolden. Så setter han seg i bilen, og kjører sørover.

Livredde ungdommer

Inne på operasjonssentralen hersker fortsatt kaoset. Operasjonsleder Tinholt har fått bistand fra flere, men pågangen er så ekstrem at den tvinger fram vanskelige, men viktige prioriteringer.

– Å sitte i den situasjonen der er en optimal øvelse i stressmestring. På panelet blinker alle linjene. Jeg tenker «hvem skal jeg ta»? Mannskapet må jo ut, og de som allerede er ute skal betjenes, så de samtalene blir prioritert framfor 112-anrop, forteller hun.

Innimellom tar Tinholt samtaler fra ungdommer på Utøya for å få en situasjonsrapport.

– De er livredde. Det å være så kort med dem, for å høre hva som skjer og hvor gjerningsmannen er, det gjør noe med meg. Men jeg er nødt til å holde fokuset oppe, selv om det er helt forferdelig å høre på dem. De må ha hatt et helvetes mareritt, der de løp for livet.

Å holde fokus i en slik situasjon, er utfordrende, medgir politioverbetjenten.

– Jeg må gjøre en jobb med meg selv for å gjennomføre det jeg skal. Jeg kan ikke miste hodet. Her gjelder det å ta en oppgave om gangen, men likevel ha et klart bilde av hva det er vi holder på med, sier Tinholt.

Det samme gjelder mannskapene som nå nærmer seg Utøya.

– Jeg opplever at alle gjør et meget godt stykke politiarbeid for å løse situasjonen vi er oppi. Rolige, tydelige beskjeder blir gitt fra første patrulje og gjennom den første timen, understreker operasjonslederen.

Fikk båtproblemer

To polititjenestemenn er nå på plass ved Utøybrygga, hvor de bistår frivillige og ambulansepersonell med å ta imot sårede og livredde ungdommer som har blitt fraktet til fastlandet. Det er ingen båt tilgjengelig som de kan bruke for å komme seg ut til Utøya. Når politiførstebetjent Gåsbakk parkerer på Storøya, noen kilometer lenger nord, ankommer samtidig den første bilen fra Beredskapstroppen.

– Jeg har hatt sporadisk kontakt med dem på veien. Når vi parkerer, kommer også politibåten. Vi begynner å laste om bord i båten med en gang, for alt er klart, forteller Gåsbakk.

Om bord i politibåten sitter politibetjent Hval og kollegaen.

– Vi velger å ikke ta med egne mannskaper, for å få med så mange som mulig fra Delta, forklarer Hval.

Til sammen er det tre tjenestemenn fra Nordre Buskerud og åtte fra Beredskapstroppen om bord. Når utstyr og mannskap lastes om bord i politibåten, tar den inn litt vann.

– Båten er litt tung, men den brukes i dykkerøyemed, og tåler mye. Den tåler ti personer, så dette skal ikke være noe problem, understreker båtfører Hval.

Men etter kun 2-300 meter får politibåten motortrøbbel og stopper, til hans store fortvilelse.

– Jeg opplever total hjelpeløshet, maktesløshet og frustrasjon over at i utgangspunktet enkle ting som fungerer ellers, på akkurat dette tidspunktet skal streike.

Heldigvis har politimannskapene i Utvika sendt to sivile båter i retning politi-båten. Beredskapstroppen, Gåsbakk og Hvals kollega på politibåten, fortsetter i retning Utøya, mens Hval blir igjen. Han opplever det som frustrerende.

– I hodet mitt har jeg jo forberedt meg på å være med på å aksjonere. I stedet padler kapteinen på en av de sivile båtene meg inn til land. De to sivile båtene kjører videre, mens jeg forsøker å få start på politibåten, sier båtføreren, og legger til:

– Men når dette skjer, er det jo en bedre løsning. Vi fordeler mannskapene i to båter, kjører i ordentlig planefart og holder god hastighet. Alt i alt er det en god løsning.

Holder seg på land

På Esso-stasjonen på Sundvolden er politiførstebetjent Bjertnæs på plass. Der møter han kollegaen fra UEH, men også mange representanter fra ulike nødetater. Først da får han en formening om det store omfanget av hendelsene på Utøya. Som UEH-leder skal Bjertnæs også i utgangspunktet være med på aksjonen sammen med Beredskapstroppen.

– Jeg hører på sambandet at Delta er i ferd med å gå om bord i båten. Da vet jeg at det er en del mannskaper som er i ferd med å dra ut på øya, og vurderer det sånn at her blir det antageligvis mye som skjer på landsiden, sier han.

Bjertnæs beslutter at det vil være mer bruk for ham på land enn på Utøya.

– Kollegaen min som jeg møter på Esso, blir med brannvesenets båt ut mot Utøya. «Jacob, kommer du?», spør han meg. Jeg sier at jeg må være igjen på land.

I ettertid tenker han at det var en fornuftig beslutning. Det er nå nesten en time siden operasjonsleder Tinholt får inn den første telefonen om skyting på Utøya. I Tyrifjorden er nå Beredskapstroppen og de to tjenestemennene fra Nordre Buskerud politidistrikt på vei mot Utøya.

– Det er fem mann fra Delta i en båt, og tre fra Delta med oss to fra Nordre Buskerud i den andre båten. Båten med Delta i er raskere, og ankommer Utøya kanskje et halvt minutt før oss, sier Gåsbakk.

Snart er også han framme på Utøya.

Adrenalinet styrer

I minuttene som følger, skjer alt veldig raskt. De fem fra Beredskapstroppen som ankommer i den første båten, får melding fra ungdommer på stedet om at gjerningsmannen er sett på nordsiden av øya. De setter kursen dit.

– Når vi kommer i land, hører vi skudd fra sørspissen av øya. Vi ser prosjektiler treffe vannet ettersom gjerningsmannen skyter etter de som prøver å svømme vekk. Det er enkelt for oss å forstå hvor vi skal. Vi forstår at i hvert fall en gjerningsmann befinner seg der, sier Gåsbakk.

Det er på dette tidspunktet fortsatt stor usikkerhet om hvor mange gjerningsmenn det faktisk befinner seg på Utøya. Gåsbakk og kollegene har fått beskjed om at det kan være snakk om to til fem personer, hvorav minst en av dem er kledd i politiuniform. Det sies også at det kan være eksplosiver på øya.

– Vi gjør oss jo noen tanker når vi løper der. Men når vi får på oss politiuniformen på jobb, og det gjelder jo alle politifolk, så forbereder vi oss samtidig på forskjellige hendelser. Når vi løper i den retningen, er vi fokusert på arbeidsoppgavene, sier Gåsbakk.

Der og da er det adrenalinet som styrer.

– Det utløser positiv energi. I stressituasjoner reagerer folk forskjellig. Politiet trener på å være løsningsorienterte i stressede situasjoner. Vi fokuserer på arbeidsoppgavene, understreker han.

Sammen med kollegaen og de tre fra Beredskapstroppen løper Gåsbakk forbi skolestua på Utøya, mens de roper «politi» for å signalisere sin tilstedeværelse. De løper videre over et åpent område og gjennom litt krattskog.

– Der står gjerningsmannen foran oss, med hendene opp. Rifla hans ligger cirka ti meter bak. Da blir han kommandert, og følger kommandoene, sier politiførstebetjenten.

Klokken 18.27 pågripes gjernings-mannen.

Flytter mottaket

På fastlandet forsøker politiførstebetjent Bjertnæs så godt det er mulig å skaffe seg en oversikt over situasjonen. Ved Esso på Sundvolden får han vite av en ambulansesjåfør at det i hvert fall er seks personer som har blitt skutt. Sammen med kommunelegen finner de raskt ut at de trenger et samlingssted. Et par hundre meter unna ligger Sundvolden Hotell. I samråd med operasjonssentralen faller valget på hotellet, som snart får forespørselen fra staben.

– For å få oversikt, kjører vi utover i retning Oslo, mot nedkjøringen til kaia på landsiden rett overfor Utøya. På vei utover hører jeg at en person har blitt pågrepet av politiet på øya, forteller Bjertnæs.

På veien står trafikken bom fast. Heldigvis er det likevel mulig for utrykningskjøretøyer å komme seg fram.

– Ved nedkjøringen til brygga står det ei fra ambulansetjenesten og dirigerer ambulansene ryggende ned til brygga for å frakte bort sårede. På hovedveien blir det fylt opp i hvert fall én buss med evakuerte som kjøres til Sundvolden. En død person er også tatt inn på land.

Bjertnæs ser raskt at nedkjøringen til brygga er lite hensiktsmessig for å ta imot et større antall personer. Ambulansetjenesten har allerede funnet et bedre egnet sted, og mottaksplassen flyttes til landsiden ved overfarten til Storøya.

– I tillegg er bilen til mistenkte parkert på brygga overfor Utøya, sier han.

Akkurat nå vet ingen om også denne bilen inneholder en bombe. Samtidig vet heller ingen sikkert om gjerningsmannen opererte på egenhånd.

– Ekstremt tidsrik

Inne på politihuset i Hønefoss begynner de første meldingene fra polititjenestemennene på og omkring Utøya å komme inn. For ledelsen er det et uvirkelig bilde som blir tegnet. Ordenssjef Fossum sitter nå i stab med ansvar for varsling og innhenting av personell.

– Det er en «utenfor kroppen»-opplevelse, og helt uforståelig at dette er virkelig. Vi forstår jo raskt at det er mange drepte, og går på autopilot. Mange beslutninger tas. Det handler om å løse arbeidsoppgaver og holde fokus, for å gjøre en best mulig jobb, sier han.

Stabssjef Rustad, som var på ferie da han ble varslet, kommer til jobb med oppfatningen om at en gjerningsmann har løsnet skudd, og at personer sannsynligvis er skutt på Utøya.

– Ganske kort tid etter at jeg kommer på jobb, får jeg melding om at det er ti døde. Da får jo saken helt uante dimensjoner. Det gjør den uvirkelig og usannsynlig stor, forteller Rustad.

Stabssjefen er også informert om at gjerningsmannen er pågrepet.

– Noe av det første som slår meg, er at dette var ekstremt tidskritisk.

Politioverbetjent Tiller er fungerende stabssjef til Rustad ankommer stasjonen. Nesten umiddelbart henvender Rustad seg til Tiller for å spørre om aksjonen gikk raskt.

– Da svarer Tiller at «ja, den har gått raskt». Da vet jeg at jeg kan slå meg til ro med det. Å motta den utkvitteringen er fryktelig godt, i og med at dette er fredag ettermiddag og ferietid. Jeg vet at vi var avhengige av å kalle ut folk på fritiden. At vi fikk så god respons, at så mange var å treffe, det er ingen selvfølge, sier Rustad ettertenksomt.

Også på operasjonssentralen kommer meldingen inn om at en person er pågrepet på Utøya. Likevel opplever operasjonsleder Tinholt fortsatt at det kommer inn nødanrop.

– Jeg forstår at de kommer fra ungdommer som er livredde for politifolkene som kommer for å redde dem, sier hun.

Redder ungdommer

Ved fastlandet skjønner politibetjent Hval at det er nytteløst å forsøke å få start på politibåten igjen. På brygga hvor han har lagt til, ligger det mange båter, blant annet en lokal oppsynsbåt. Akkurat da kommer mannen som har ansvaret for båten til brygga.

– Jeg sier til ham at han må kjøre meg til Utøya så fort som mulig. Vi reiser direkte til brygga på Utøya, kun meg og ham, sier Hval.

De ankommer Utøya som båt nummer tre, etter Beredskapstroppen og de to kollegene fra Nordre Buskerud. Politibetjenten vet ikke da om det er flere gjerningsmenn på øya, eller hvor de eventuelt befinner seg.

– Jeg har heller aldri vært på Utøya før, og vet ikke hvordan det ser ut der, forteller han.

Ingen ungdommer er å se i nærheten av brygga, og Hval beslutter derfor å kjøre mot nordsiden av øya. Der begynner de å redde ungdommer opp i båten.

– Den største konsentrasjonen av skadde og overlevende er på vestsiden av Utøya. Det sitter ungdommer høyt og lavt i fjellsidene der. Hvordan mange har klart å komme seg dit, er vanskelig å si, forteller politibetjenten ettertenksomt.

Ganske snart kommer også brannvesenets båt til stedet. Mange sivile båter bidrar også til redningsaksjonen. De bemannes etter hvert med en bevæpnet polititjenestemann hver, og sendes inn mot land for å plukke opp ungdommer.

– Jeg har ingen anelse hvor lenge vi holder på, sier Hval.

– Det blir en slags styrt autopilot, veldig uvirkelig. Du oppfatter ikke helt hva du er med på, men jeg tror det er viktig å distansere seg fra det der og da. Ellers blir du handlingslammet, fortsetter han.

Politibetjenten sier det i begynnelsen er vanskelig å forstå hva som egentlig pågår.

– Vi vet at det er en eller flere som skyter, men ikke antall døde eller skadde. Når jeg kommer utover der, og ser hvordan det ser ut, har hodet mitt vanskelig for å ta det innover seg. Jeg tenker at noen må si «bryt» snart, «øvelse over», erindrer han.

Så legger han til:

– Men det er ingen øvelse.

Til Sundvollen

I staben er både Hotell Ringerike og Sundvolden Hotell pekt ut som pårørendesentre. Det besluttes imidlertid at det er mest oversiktlig med ett senter, og valget faller på Sundvolden.

– Jeg ringer Sundvolden hotell. Det er jo rutiner på at vi må ha et samlingssted for pårørende og skadde, noe som vi bruker for å ha kontroll på de skadde. Det er den første tanken, forteller politioverbetjent Tiller.

– Så vokser det enormt, fortsetter han.

Hotellet, med 257 rom og konferansekapasitet til 700 mennesker, anses som stort nok, og ligger samtidig mye nærmere Utøya enn Hotell Ringerike.

– På Sundvolden har de nok ingen formening om hva jeg spør om. Men når jeg ringer dit, sier at vi trenger et samlingssted, og spør om det er greit at vi kommer til dem, så er svaret «ja», sier Tiller.

Pårørendesenteret er oppe og går på kort tid.

– Sundvolden Hotell er utrolig imøtekommende. De stiller opp, skryter ordenssjef Fossum.

Etter hvert som politiet får kontroll på situasjonen på Utøya, og stadig flere polititjenestemenn melder seg til tjeneste, fyller staben på med mannskaper ved pårørendesenteret. Samtidig er det på landsiden av Storøya opprettet en kommandoplass. Båtene med evakuerte og skadde blir nå sendt hit, hvor ungdommene blir tatt hånd om av ambulansepersonell og brannpersonell.

– Ambulansene står nede ved sjøen og tar imot de sårede, mens brannpersonell frakter de som ikke er skadd til busser som står parkert på hovedveien. Derfra kjøres de videre til Sundvolden Hotell, forteller politiførstebetjent Bjertnæs.

Han fungerer som innsatsleder på stedet, og påser at arbeidet går rolig og konsentrert for seg.

– Jeg er aldri i kontakt med noen av de skadde og evakuerte. Det er bevisst fra min side at jeg holder meg helt tilbaketrukket. Jeg konsentrerer meg om å være innsatsleder. Det er nok andre folk til å ta seg av ungdommene, forklarer Bjertnæs.

Ingen levende igjen

I åttetiden fredag kveld er det ingen igjen å evakuere fra Utøya. Ved kommandoplassen på fastlandet er stemningen stille. På Utøya er Beredskapstroppen og en rekke politibetjenter fra Nordre Buskerud og andre distrikter i ferd med å gjennomføre et grovsøk av øya. Hensikten er å se om det finnes flere gjerningsmenn der ute. Nærmere klokken elleve på kvelden blir søket avsluttet. De finner ingen.

– Vi har kontroll rundt midnatt. Da flyr politihelikopteret over Utøya og søker med termisk kamera. Da er det ingen andre levende igjen på øya enn oss, sier politiførstebetjent Gåsbakk.

På fastlandet styrer politiførstebetjent Bjertnæs søket etter savnede og omkomne i Tyrifjorden. Brannvesenet har oppgaven med å søke i vannet rundt Utøya, mens frivillige tar seg av områder som ligger lenger unna. Selv om gjerningsmannen er tatt, og Utøya gjennomsøkt, er det fortsatt umulig å garantere 100 prosent for sikkerheten.

– Under den natta, som ansvarlig for politiet på stedet, så får du mye spørsmål fra andre om det er sikkert. Skråsikre er vi ikke. Spørsmålet er hva som er sikkert nok for å søke etter folk, sier Bjertnæs.

Søket pågår fram til mørket senker seg. På Utøya befinner det seg nå rundt 40 polititjenestemenn. De henvender seg til kommandoplassen på fastlandet med en rekvisjon på pledd til å dekke over de omkomne.

– Vi aner jo etter hvert dimensjonene på situasjonen under redningsaksjonen, og vet det er et betydelig antall drepte. Så rekvirerer Gåsbakk 100 pledd for å dekke til de døde, sier Bjertnæs stille.

Det blir mørkt før alle er tildekket. Polititjenestemennene tilbringer natten på Utøya. Fortsatt råder usikkerheten.

– Vi er ikke sikre på om øya er trygg, om det finnes flere gjerningsmenn som har rømt, eller som er blant de evakuerte, sier Gåsbakk.

Hele natten tilbringes i kringvern, med kontinuerlig sikring. Hvile er det ikke snakk om.

– For meg er dette en krigslignende tilstand. Det går i ett kjør, forteller politi-førstebetjenten.

– Når det blir lyst, i femtiden på morgenen, foretar vi et nytt søk for å forsikre oss om at det ikke finnes flere gjerningsmenn. Først da er vi 100 prosent sikre, fortsetter han.

Halv tolv lørdag formiddag drar Gåsbakk fra Utøya. Hjemme venter noen timers søvn. Han er nærmest bevisstløs når hodet treffer puta.

Får ikke sove

De færreste involverte polititjenestemenn sover noe særlig denne natten. På Sundvolden Hotell er trykket høyt til langt utpå morgenkvisten. I staben gjøres det kontinuerlige vurderinger. Blant de som kan ta seg en pust i bakken etter innsatsen, er det inntrykkene som holder dem våkne. De fleste holder det gående til neste dag før de blir avløst.

– Mannskapet får ikke sove i begynnelsen. De greier ikke å sove etter den første turen. De kommer på jobb, og vil jobbe. Vi må si til dem at nå må de gå hjem, forteller ordenssjef Fossum.

– Det er viktig å rullere mannskapet, for skal du gjøre en god jobb, må du klare å være profesjonell. Det tar på med lange arbeidsdager i et slikt massivt redningsarbeid. Påkjenningen er voldsom, understreker stabssjef Rustad.

Selv jobber han natten gjennom, sover en time, og tar så fatt på neste skift. Operasjonsleder Tinholt går en gang i løpet av kvelden over i en stabsfunksjon.

– Jeg jobber vel til seks om lørdags-morgenen. Da må jeg hjem for å lade opp batteriene, sier hun.

Først da får hun tid til å reflektere over det hun har vært med på, og de hun har snakket med.

– Jeg tenker nok i ettertid på om noen av de ungdommene jeg snakket med er blant de drepte. Men der gjør jeg en grundig jobb i forhold til min egen mentale helse. Tanken på at jeg kan finne ut av det har streifet meg, men jeg tenker det må få lov til å ligge.

Politiførstebetjent Bjertnæs er en av de som holder det gående lengst. Etter nærmere 20 timer i tjeneste, går han av jobb rundt klokken ett på ettermiddagen den 23. juli. Han er tilfreds med jobben som har blitt gjort.

– Trass i det tragiske som har rammet, sitter jeg igjen med en god følelse med tanke på redningsarbeidet vi har utført. Det er heller ingen som helst tvil om at innsatsen til de øvrige mannskapene gjorde at det etter forholdene gikk bra. Som politimann er det betryggende for meg å se hvor flinke folk som leder de ulike etatene, skryter han.

– Stolt og ydmyk

Innsatsfasen er nå over, men arbeidet med hendelsene på Utøya skal henge ved Nordre Buskerud politidistrikt i lang tid framover. På selve øya er det nå kriminalteknikere som tar over, mens pårørendesenteret skal holde åpent i nesten en uke til. HMS-arbeidet er allerede godt i gang, og oppfølgingen av mannskapene som har vært involvert, vil følge politidistriktet i måneder framover. I tillegg kommer etterforskningsfasen, som også involverer mange av distriktets ansatte. Til sammen jobber 107 av Nordre Buskeruds totalt 170 ansatte – inkludert sivile – med Utøya-saken på en eller annen måte. Mange under stort press og med enorme belastninger.

– Jeg er stolt og ydmyk over mine kolleger som presterte i innsatsfasen. Det fantes ingen frykt, i hvert fall ikke på utsiden. Det var initiativ og guts hele veien, forteller politiførstebetjent Gåsbakk i ettertid.

Ut fra forutsetningene den 22. juli, ser han ikke at politidistriktet kunne løst saken annerledes. Også politibetjent Hval er klar på at alle som sto på, gjorde sitt absolutt ytterste.

– Andre får vurdere innsatsen vår, men på enkeltnivå blir det gjort en veldig god jobb, med veldig mange gode avgjørelser, sier han.

Stabssjef Rustad støtter mannskapet sitt fullt ut.

– Jeg er veldig imponert over den enkeltes innsats, skryter stabssjefen.

Fra politihuset opplever han at all koordinering og alle strategiske vurderinger går smertefritt. Det skyldes både godt samarbeid og samhandling internt i distriktet, men også uvurderlig støtte fra resten av politi-Norge.

– Vi har en solid oppfatning om at politiinnsatsen var god ut ifra de forutsetningene som vi har. Det har vært et fokus på at Nordre Buskerud er et lite distrikt, og selvfølgelig er det en umulighet å håndtere en slik situasjon som dette alene over tid, sier Rustad.

– Men med gode naboer, så ble det ikke et problem å være liten.

Til toppen