Støtten fra kollegene hjalp meg

Mange politistudenter har hørt Svanhild Teigen beskrive med egne ord hva som skjedde time for time etter at hun ble tatt som gissel av de to ransmennene torsdag den 28. september 1994. Sammen med ektemannen Sigbjørn Teigen, som også jobber i politiet, har hun tre ganger møtt studenter på Politihøgskolen. De mener det er viktig for unge politifolk å ta inn over seg at de plutselig kan havne i en lignende situasjon, selv om de – i likhet med Svanhild den gangen – ikke jobber i beredskapstroppen, men i ordinær trafikktjeneste. Kort tid før hun går av med pensjon, deler hun noen tanker rundt det som skjedde under gisseldramaet og i etterkant av det. Gjennom en lang natt og morgenen etter var hun prisgitt to bevæpnede og desperate ransmenn på flukt.

— Jeg var helt i deres vold og hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Jeg fant fort ut at det ikke var lurt å spille tøff, sier hun.

Skulle ikke gått alene

— Tenker du i dag at du selv eller andre rundt deg burde ha handlet annerledes den gangen?

— I ettertid har jeg klandret meg sjøl for at jeg gikk alene, sier Svanhild.

Hun forteller at hun har tenkt mye over hva hun skulle og ikke skulle ha gjort.

— Hva hadde for eksempel skjedd om vi begge hadde blitt sittende i bilen? Men det blir bare spekulasjoner, sier hun.

Hun fikk bittert erfare at det var en feil at hun gikk ut av politibilen en gang etter klokken 23.00. Hun og kollega Terje Carm hadde sittet på post siden cirka klokken 08.00 samme morgen. Ranerne hadde utført et brutalt ran av Østre Halsen postkontor klokken 07.30. Svanhild Teigen og Terje Carm skulle holde utkikk med jernbanelinjen fra der de satt i bilen, og varsle dersom de så noen komme gående på jernbanelinjen.

— Etter å ha sittet så lenge på samme sted blir man mindre skjerpet. Dessuten var det ikke noe i opplysningene vi fikk som tilsa at de skulle komme der.

Hun befant seg mellom to og tre hundre meter fra kollega Carm på gamle E18 ved Farrisvannet da hun oppdaget de to ranerne. Hun fulgte etter dem. Mennene ble borte for henne en liten stund, for så å hoppe opp av en veigrøft rett foran henne. Med en pistol mot tinningen tvang de henne til å følge med dem.

Slag over nakken

— Like etter at jeg ble tatt siktet de med pistolen mot beinet mitt. Det var med en rar følelse jeg tenke at jeg håpet de ville skyte, for da ville jeg bli skadet og komme på sykehus, og så ville det være over.

Men slik gikk det ikke. Pistolen klikket. I stedet fikk Svanhild et kraftig slag over nakken, som førte til at hun skrek høyt. Skriket hennes gikk ut over politiradioen og satte en støkk i dem som lyttet. Ranerne hadde tatt fra henne tjenesterevolveren. Hun hadde greid å ta ut skudd fra hurtigladeren, og puttet dem i en lomme.

— Jeg tviholdt på skuddene og på nøklene til politikammeret.

I ettertid har hun tenkt på akkurat det som en psykologisk seier over ranerne, selv om det kanskje ikke betydde noe for hendelsene som fulgte der og da. Da ranerne trengte seg inn i bolighuset til de to neste gislene, det eldre paret Sigrid Nilsson og Uno Fyhr, greide Svanhild å gjemme unna skuddene og nøklene under noe tøy i et garderobeskap, mens hun på ordre fra ranerne skiftet tøy og tok på seg noen av klærne til Sigrid Nilsson.

— Vissheten om at jeg hadde greid å lure dem var en av de små tingene som holdt meg oppe i timene da vi var der, forteller hun.

Tenkte på barna

Hun beskriver stemningen i huset som fortettet og med lynraske skiftninger mellom lavmælte samtaler om dagligdagse ting og plutselige og dramatiske hendelser. Som når ranerne rettet våpen mot hodet hennes, eller da en av dem plutselig skjøt mot en dør, mens sendeknappen på politiradioen var holdt inne. Svanhild husker at glasset singlet og at hun ropte gråtkvalt over radioen til sinekolleger at de måtte være så snill å gjøre som ranerne sa, for de mente alvor. Hun har tidligere uttalt at hun sluttet å være redd.

— Når det har skjedd gang på gang at du har fått et våpen rettet mot deg, uten at det er blitt løsnet skudd, så vet du jo at det sannsynligvis ikke skjer denne gangen heller, forklarer hun.

En annen erfaring hun gjorde var at det ble umulig å bevare sin rolle som politi hele tiden.

— Jeg svingte mellom å være meg som privatperson, med tanker på de tre barna våre og mannen min, og å være politi. Jeg prøvde innimellom å be litt for dem, og jeg grein litt, forteller hun.

Hun husker mange små hendelser fra timene i huset, både opprivende og mer dagligdagse. Blant annet nevner hun et slags forsøk fra ranerne på å ”gjøre oppfor seg”. En av dem tok en bunke penger ut av bagen som sto på et bord full av ranspengene. Han ville gi pengene til Sigrid Nilsson, som erstatning for å ha skutt i stykker døra.

Duppet av

Klokken var et par minutter over ni morgenen etter da Svanhild Teigen slapp ut av bilen som hun og de to andre gislene hadde sittet sammenklemt i sammen med ranerne, og etter hvert også politiets forhandlingsleder Frode Anmarkrud. Politiets beredskapstropp greide å befri alle, og fikk lagt en av ranerne på bakken i håndjern. Den andre ble skutt og døde. Svanhild husker at hun var skjelven og at hun hadde blåmerker på lårene av å sitte sammenklemt i bilen.

Hun tenkte aldri tanken at de alle sammen kunne bli drept.

— Jeg var så sliten den siste tiden inne i bilen at jeg duppet av litt innimellom, forteller Svanhild.

Hun hørte ranerne diskutere om de skulle beordre flyet de håpet å få til Sør-Amerika eller til andre steder på kloden. Til gislene snakket de gebrokkent svensk. Fra flyplassen ble Svanhild kjørt til sykehuset, hvor hun ble møtt av sin mann og sine tre barn.

— I dag tenker jeg at jeg skulle ha vært med på debrifingen samme ettermiddag. Jeg kan ikke huske om jeg ble spurt. Mannen min, Sigbjørn, og alle de andre som var involvert, var med. Jeg har også tenkt på at Frode ble igjen litt på Torp flyplass. Det var noe han hadde lært. Kanskje var det fornuftig, sier hun.

Sett øredobben før

Dagen etter at hun ble reddet av politiets beredskapstropp, stilte hun på jobb. Da ble hun møtt av politiets hovedverneombud, Ole Valen, og psykolog Jan Inge Kristoffersen fra Senter for krisepsykologi, populært kalt Jakki.

— Jeg ville aldri ha tenkt selv at det var så viktig å ha samtale med en psykolog allerede dagen etter, sier hun. Hun forteller at hun hadde kontakt med begge i lengre tid, og at hun kunne ringe dem når hun hadde behov for det. Det ble noen telefonsamtaler i tiden som fulgte. Uken etter var det høstferie. Da reiste Svanhild, Sigbjørn og de tre barna til Oslo og møtte beredskapstroppen som hadde befridd dem.

Svanhild har aldri fått vite hvem av dem som løsnet skuddet som drepte den ene av ransmennene. Det har hun heller ikke hatt behov for å vite. Hun hadde ikke møtt sine redningsmenn personlig før, men skjønte at de hele tiden hadde fulgt hennes bevegelser i bilen gjennom kikkertsiktet i timene da det pågikk nervekrig mellom politi og ranere på Torp flyplass.

— Den øredobben har jeg sett før, sa en av dem da de møttes.

Kollegastøtte

Etter gisseldramaet fortsatte Svanhild Teigen i sin gamle jobb ved trafikkontoret i Ordensavdelingen. Hun begynte på jobb igjen med en gang, uten sykefravær. Hun forteller om fantastisk støtte fra kolleger og politimester Ivar Schrøen etter at hun kom tilbake på jobb.

— Det var trygt å være på jobb. Kollegene visste hva jeg hadde vært igjennom. Vi fikk et veldig samhold og en god tone mellom oss. Det gjaldt ikke bare meg, forteller hun.

Hun ble aldri sendt ut i førstelinjetjeneste igjen. I begynnelsen fikk hun komme og gå litt som hun ville.

—Etter et halvt års tid ba jeg selv om å få innetjeneste. Hendelsen har gjort at jeg har ønsket å være mer i bakgrunnen, forteller hun.

Sammen med mannen har hun deltatt på flere ektefelletreff arrangert av kollegastøtteordningen. Hun tror ektefeller som ikke jobber i etaten kan kjenne seg veldig utenfor ved slike hendelser, og er takknemlig for all støtte fra kolleger.

Etterreaksjoner

Fortsatt sitter det igjen reaksjoner etter hendelsen. I lang tid slåss hun med mørkeredsel.

Etter eget ønske begynte Svanhild Teigen som etterforsker på krimmen et halvt år etter hendelsen. Hun har jobbet med familievold og sedelighetssaker. Hun tror erfaringene fra å selv ha bli utsatt for trusler og frihetsberøvelse har gitt henne en styrke i jobben som etterforsker.

— Det er viktig i slike saker å gi seg god tid til å lytte og la folk fortelle sin historie, og ikke bare notere fakta i all hast. Jeg har fått gode tilbakemeldinger og blomster med takk for at jeg har tatt meg tid til å lytte.

Gisseldramaet på Torp er blitt dramatisert i filmen som er regissert av Nils Gaup, der Gørild Mauseth spiller rollen som Svanhild Teigen. Svanhild møtte Gørild Mauseth før innspillingen, da hun øvde inn rollen. Hun har sett filmen, selv om hun innrømmer at hun både gruet seg til det og var litt spent på sine egne reaksjoner

— Det gikk greit og jeg har tenkt etterpå at det var terapi å se den. Det kjentes bra at alt ble satt på plass. Filmen var realistisk, men virkeligheten var verre. Enkelte ting tror jeg er vanskelig å formidle i en slik film, som stemningen som rådde inne i huset. Den kommer ikke frem i filmen, sier hun.

Går av med pensjon

1. april går Svanhild Teigen av med pensjon.

— Jeg gleder meg til å få mer tid til barnebarn og hobbyer, sier hun. Hun gleder seg blant annet til å kunne vie mer av sin tid til håndarbeid og arrangørstaben til Larvik håndballklubb.

Den dramatiske gisselaksjonen på Torp vil aldri gå i glemmeboka for norsk politi.