Større toleranse for politiets oppgaver i domstolene enn hos påtalemyndigheten

Etter mange år som forsvarer og juridisk rådgiver for polititjenestemenn under strafforfølgning knyttet til tjenestehandlinger, har jeg kommet til den oppfatning at toleransen og forståelsen for politiets utfordringer er vesentlig større i domstolene enn hos påtalemyndigheten.

Etter mange år som forsvarer og juridisk rådgiver for polititjenestemenn under strafforfølgning knyttet til tjenestehandlinger, har jeg kommet til den oppfatning at toleransen og forståelsen for politiets utfordringer er vesentlig større i domstolene enn hos påtalemyndigheten.

Mange frifinnelser

Dette syn bygger på en rekke frifinnende dommer i saker der påtalemyndigheten har fremmet saker for retten, som oftest begrunnet i påtalevedtak om påstått grov uforstand i tjenesten, ulovlig maktanvendelse eller brudd på aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3.

Dom i Tønsberg tingrett fra 2009

Sist opplevde jeg dette nylig i Tønsberg tingrett da jeg forsvarte en tjenestemann som hadde nektet å vedta et forelegg, beordret utferdiget av riksadvokaten etter at Spesialenheten for politisaker hadde henlagt saken.

Tjenestemannen var siktet for grov uforstand i tjenesten ved at han som leder for en pågripelsesenhet på fire tjenestemenn hadde ansvaret for at en jente på 13 år hadde sittet med håndjern på seg i ca. en halv time. Sakens bakgrunn var at Vestfold politidistrikt hadde fått en forespørsel fra Telemark politidistrikt om å gjennomføre en ransaking og pågripelse i deres distrikt. I Telemark var det beslaglagt store mengder amfetamin. Politimesteren ga bevæpningsordre.

Av flere grunner hastet det med å få gjennomført oppdraget og politiet foretok ransaking i huset rundt midnatt. Der befant det seg tre voksne personer, innehaveren av huset, hans datter på 13 år og et par fra Litauen. Samtlige ble påsatt håndjern og plassert i stuen. Etter at politiet hadde fått kontroll ble det gjennomført ransaking. Til sammen ble det beslaglagt 337.000 kroner.

Tingretten avsa en enstemmig frifinnelsesdom. Det ble lagt til grunn at den tiltalte ikke på forhånd var klar over at det befant seg en 13-åring i huset. Det ble pekt på at ideelt sett skulle det vært flere tjenestemenn på stedet, men det var ikke mulig på grunn av tidsaspektet. Det var på det rene at det ble tilkalt ytterlig­ere bistand for transport straks det ble oppdaget at en mindreårig var pågrepet.

Retten fant ikke grunn til å kritisere politimannen for at han ikke straks brukte en av de øvrige tjenestemennene til å ta den mindreårige ut av situasjonen. Det ble lagt vekt på at en av personene som etter det opplyste skulle ha befunnet seg i huset, var på frifot. Han var mistenkt for å kunne være bevæpnet. Retten la dessuten vekt på at det var viktig for politiet å ikke miste kontrollen i denne fasen av aksjonen, selv om det var etablert en førstekontroll i huset.

Dommen inneholder overhodet ingen kritikk av politiets gjennomføring av aksjonen, tatt i betraktning de ressurser som var tilgjengelige. Ideelt sett burde 13-åringen vært skjermet og tatt ut av huset umiddelbart, men omstendighetene tillot ikke dette.

Påtalemyndighetensvurdering

Jeg fikk aldri helt tak i hva riksadvokaten la til grunn for å omgjøre Spesialenhetens henleggelsesbeslutning. Så vidt jeg har forstått ble tjenestemannen ikke kritisert for at 13-åringen ble påført håndjern i startfasen, men at de burde vært tatt av henne tidligere. Når da? Etter 10 minutter - 20 minutter, eller gikk grensen ved 25 minutter? Politiinstruksen § 3-2 inneholder ingen aldersgrense for den som blir påført håndjern på grunn av bevisforspillelsesfare.

Dette er åpenbart overlatt til tjenestemannens eget skjønn - som så ofte ellers - og da bør også påtalemyndigheten utvise en større forståelse for at en slik skjønnsutøvelse kan være vanskelig for en tjenestemann i en utford­rende situasjon som han er satt til å løse på best mulig måte.

Det hører med til historien at to av de pågrepne i huset fikk straffer på til sammen nesten 14 år for sin befatning med den saken de ble pågrepet i.

Dårlig påtaleskikk?

I rundskriv nr. 2/2006 skriver riksadvokaten følgende:

«Beviskravet ligger også fast: For å ta ut tiltale må påtalemyndigheten være overbevist om siktedes straffeskyld, og den må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten.»

Ovenstående eksempel viser etter min mening at det kan være langt mellom liv og lære. For den som måtte være interessert, har jeg en rekke eksempler på at andelen av frifinnelser i saker mot polititjenestemenn synes å være betydelig høyere enn i straffesaker generelt. Basert på min egen erfaring, skyldes dette at særlig riksadvokaten legger listen for lavt ved utferdigelse av positive påtalevedtak mot tjenestemenn.

Det er nærliggende å anta at det kan være «makelighetshensyn» som ligger bak, da det er en enklere løsning å la domstolene avslutte med en frifinnelse, enn at påtalemyndigheten foretar en henleggelse. Dette er i og for seg ikke vanskelig å forstå, men er det likhet for loven?

Til toppen