Spesialenheten intensiverer – ingen nåde for politifolk som søker i registrene

Spesialenheten intensiverer – ingen nåde for politifolk som søker i registrene

Jeg ser nå en fryktkultur bre om seg i flere politidistrikt, hvor polititjenestemenn vegrer seg for å benytte registrene i frykt for anmeldelse.

Den senere tid har jeg bistått i et stort omfang saker hvor polititjenestemenn – og sivilt ansatte – etterforskes av Spesialenheten for søk i politiets registre uten såkalt tjenestemessig behov.

Flere av sakene har vekket medias interesse, og Politiforums lesere kan ikke unngått å ha fått med seg den såkalte Skofterud-saken, hvor flere polititjenestemenn ble ilagt forelegg for å ha søkt på saken i politiets registre (BL).

Hjemmel for søk og straff

Fra politiregisterloven § 21 fremgår det: «Tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten kan gis tilgang (rett til direkte søk) til opplysninger […] i den utstrekning det er et tjenestemessig behov, og det er til formål som omfattes av denne loven.»

Spesialenheten har etterforsket de enkelte tjenestepersonene etter anmeldelse fra egen arbeidsgiver. Konklusjonen ble at det ikke var tjenestemessig behov for søkene, og at søkene i seg selv innebar grovt brudd på tjenesteplikt, jf. straffeloven § 171.

I ett av tilfellene dreide det seg om ett enkelt søk, ved én enkelt anledning. Vedkommende ble ansett å grovt ha brutt sine tjenesteplikter og mottok forelegg for dette. Ett enkelt søk. Tilfellet illustrerer terskelen for hva som anses som straffbart etter Spesialenhetens syn.

Med andre ord: Nulltoleranse.

Interne retningslinjer

Samtlige av tjenestepersonene jeg bistår gir uttrykk for fortvilelse. Jeg har forståelse for det.

Det argumenteres fra arbeidsgiverens ståsted for at den enkelte tjenesteperson skal være vel kjent med regelverket og konsekvenser ved brudd. Samtidig foreligger det retningslinjer utarbeidet av Kripos hvor det fremgår at «i alvorlige tilfeller kan forholdet vurderes anmeldt til Spesialenheten for politisaker».

I tillegg fremgår det at man må se på hver enkelt overtredelse og vurdere hvorvidt tjenestepersonen skal gjennomgå opplæring/veiledning, om det skal iverksettes personalmessige sanksjoner, slik som advarsel eller ordenstraff, eller – dersom overtredelsen er alvorlig – anmeldelse til Spesialenheten.

Arbeidsgiveren har i de sakene jeg har befattet meg med, hoppet bukk over retningslinjene og rutinemessig anmeldt sakene til Spesialenheten, med den konsekvens at de er blitt ilagt forelegg. I et par av tilfellene har arbeidsgiveren også hastesuspendert tjenestepersonen mens saken etterforskes. I et annet tilfelle er tjenestepersonen 1,5 år etter søkene fant sted, blitt fratatt tilganger til arbeidsplassen.

Fryktkultur

Jeg er skjønt enig med både arbeidsgiver og Spesialenheten om at søk i politiets registre kun skal foretas dersom det gjøres som ledd i en tjenestehandling. Risikoen for at sensitive opplysninger kommer på avveie øker i takt med lemfeldig behandling av søk.

Samtidig ser jeg nå en fryktkultur bre om seg i flere politidistrikt, hvor polititjenestemenn vegrer seg for å benytte registrene i frykt for anmeldelse. Det er opplagt at arbeidsgiveren har feilet i opplæringen ved ny-rekruttering. Dersom ett eneste søk ved én anledning skal utgjøre grovt brudd på tjenesteplikt, må dette kommuniseres i klartekst i distriktene.

At jeg ikke er enig i at et slikt tilfelle anses å utgjøre grovt brudd på tjenesteplikt, er for øvrig en annen sak, som dessverre ikke har fått sin avklaring hos domstolene enda, men som jeg vil anta vil komme i fremtiden.

Jeg avslutter med en vennligsinnet formaning: Tenk dere om to og tre ganger før dere foretar søk i politiets registre!

Til toppen