Nå er Kai Iversen og hans siste tjenestehund Trixxi begge pensjonistsnuter.
Nå er Kai Iversen og hans siste tjenestehund Trixxi begge pensjonistsnuter. (Foto: Erik Inderhaug)

Siste jobb for Kai

Han har trent opp syv tjenestehunder på 30 år som hundefører, og bidratt i noen av de aller største sakene i Norge. Nå er det slutt for hundenestor Kai Iversen (57) og Trixxi (6).

Fra utsiden er parkeringsplassen på hundetjenesten i Oslo et litt spesielt syn. Det er midtvinters, gradestokken vaker rundt null grader, og på gressplenen bak bilene ligger et tynt snølag. Likevel står fem-seks biler med åpne bakluker.

I det Kai Iversen (57) beveger seg ut mellom bilene, kommer forklaringen i form av ivrig bjeffing fra de åpne baklukene. Tjenestehundene værer mennesker og muligheten for moro. Alle unntatt én blir skuffet.

Schæfertispa Trixxi logrer lykkelig når Iversen åpner hundeburet. På bakken rister hun løs, glad for å møte eieren. Kriminalsøkshunden er den syvende tjenestehunden Iversen har hatt. Det er det ingen andre som kan matche.

– Jeg har vært med i hundetjenesten i 30 år, sier Iversen, med en ivrig Trixxi ved sin side.

– Her har jeg opplevd det meste.

Begynte med rottweiler

Det startet allerede under oppveksten på Tretten i Gudbrandsdalen. Iversen har hatt hund siden han var bitteliten. Harehund, fuglehund, schæfer, engelsk setter – listen over hans firbente venner er lang.

– Hund har vært en interesse hele livet, sier Iversen.

Det var tilfeldigheter som gjorde at han begynte som aspirant på Sentrum politistasjon i Oslo i 1981, og deretter tok Politiskolen, som han fullførte i 1983. Etter tre nye år på Sentrum politistasjon, var det ikke like tilfeldig at han søkte seg videre til hundetjenesten.

– Politiet passer meg bra, jeg liker å være ute. Jeg har aldri angret på det valget. Det har vært mange fine og varierte dager, men den første tiden på Sentrum kjørte jeg kun rundt i sentrum krets. Det virket mye mer spennende å jobbe med hund og kunne serve hele byen og til og med jobbe utenbys, forteller han om valget.

Som aspirant hadde han en schæferhann på fem år, som da var for gammel til å bli tjenestehund. Iversen og kollegaen Helge Tuv kjøpte derfor hver sin rottweilervalp i 1983.

– Det er ikke vanlig å begynne med rottweiler, men vi ville se om vi fikk det til. «Buck» ble godkjent i 1986, og jeg ble rekruttert til hundetjenesten.

Byttet til schæefer

Etter Buck fulgte Charlie, Zanto, Schark, Quatro, Rasko og Trixxi. Hans tre første hunder var rottweilere, så gikk han over til schæfer.

– Det skyldtes at jeg ikke fant noen rottweilere som egnet seg for bruk i politiet. De jeg testet, manglet mot, ble fort redde og brukte lang tid på å avreagere. Jeg testet ut 12-13 stykker, forklarer Iversen.

I dag er han glad for at han byttet.

– Schæfer er egentlig en enkel hund, godt kledd til alle årstider med pels som tåler både kulde og varme. Rottweilerne plagdes om sommeren, stor og svart i sola som de er. Og lavinetrening på fjellet i 20 minus på vinterstid, synes de heller ikke noe særlig om.

Da Iversen først startet med patruljehund, var det stort sett bare schæfer som ble brukt. Mange av hundene kom da fra utstillingslinjer, noe som gjorde dem uegnet til bruk i politiet.

– Disse utstillingsschæferne blir en slags «travere», veldig lave bak. Det gir moment på ryggen og ofte skader hvis de kjøres hardt. De første årene så vi mange hunder som ble skadet i rygg og ben. De tålte rett og slett ikke kjøret, forteller den erfarne hundeføreren.

Dette har forandret seg siden den gang.

– Nå er det flere oppdrettere som satser på brukshunder, ikke bare på utseendet. Det er nesten ikke hunder på sykelista lenger, det er sjeldent.

– Kai gikk opp løypa

Politiforum møter Iversen på hans gamle arbeidsplass i Oslo, noen dager etter at han ble takket av med kake og taler fra over 60 kolleger. «Et kjempeopplegg», synes hovedpersonen selv. Han har foreløpig fått beholde adgangskortet. Kontoret er ikke helt ryddet enda.

– Jeg finner mye rart innerst i skapet som jeg ikke husker hva er en gang. Nye ting har bare blitt stablet på toppen. Det er mye å ta tak i, smiler han.

I kontorskapet flyter det fortsatt av papirer, gamle bilder og minner fra en lang politikarriere. På pulten ligger en stor perm. Bak den igjen, sitter en mann, Lars Bergsjø.

– Det er han som skal ta over jobben min.

Iversen ler hjertelig, og understreker beskrivelsen fra kollegene: Et ja-menneske, engasjert, positiv, profesjonell og med et lurt glimt i øyet. Bergsjø, som de siste tre årene har gått i lære hos Iversen, stiller seg bak superlativene.

– Kai er en livlig og frisk fyr som byr på seg sjøl. Det er mye humor, latter og glede rundt ham. Jeg har hatt det utrolig fint på jobb sammen med ham de siste tre årene, sier Bergsjø.

Han understreker at det ikke bare er miljøet Iversen har bidratt positivt til, men at det nå er en svært kunnskapsrik og kompetent hundefører som pensjonerer seg.

– Det er jo Kai som har dratt i gang hele opplegget med kriminalsøkshund i politiet. Han har vært den som har hatt mest å si på fagfeltet, og har gått opp løypa for alle oss som har kommet etter. Jeg fikk godkjent kriminalsøkshund i fjor høst, og har hatt veldig stor nytte av å gå sammen med Kai for å lære faget, forklarer Bergsjø.

Tsunamien i Thailand

Kunnskap og erfaring har Iversen nok av. Gjennom hans tre tiår lange politikarriere, har han bidratt i noen av de aller største sakene i moderne norsk politihistorie. Som på nyåret i 2005, da han var en av de norske polititjenestemennene som ble sendt til Thailand for å bistå i arbeidet med å finne og identifisere antatt omkomne nordmenn i etterkant av tsunamien.

– Jeg var egentlig i pappaperm da jeg fikk beskjed om at det var ønsket at jeg skulle dra ned. Politiet tok kontakt med trygdekontoret og fikk stoppet permisjonen i de fem ukene jeg var der, sier han.

De første to ukene i Thailand var han uten hund. Da deltok han på møter sammen med Kripos, og gjorde alt klart til politihundene som skulle komme nedover.

– I Norge var det 10 minusgrader, mens det i Thailand var opptil 40 plussgrader. Det var en voldsom overgang for hundene. Jeg fikk noen til å sette hundene på badet hjemme, med varmen på fullt, for å forberede dem. De kom ned med sommerpels alle sammen, ferdig røyta. Det var taktisk lurt, smiler Iversen.

Det var hans femte hund, schæferen Quatro, som kom nedover. Quatro var ingen kriminalsøkshund, men godkjent patruljehund, lavinehund, ruinhund og likhund.

Med en firbent hjelper, var det imidlertid vanskelig for Iversen å finne et passende sted å bo. Hotellet han bodde på, ville ikke ha noen hund på rommet.

– Tidligere hadde jeg vært på et møte sammen med Kripos, generalkonsulen og en høytstående thailandsk general. Etter at jeg fikk nei, ringte generalkonsulen til generalen og spurte hva vi skulle gjøre. Det gikk ti minutter, så fikk jeg en telefon fra hotelldirektøren. Han sa at alt var ok, det var bare å komme med Quatro. Generalen ordnet opp, slik skulle det være.

Da Iversen kom tilbake til hotellet, sto betjeningen oppstilt for å hilse på. Og ikke nok med det – de ble også oppgradert.

– Jeg har aldri hatt et så fint hotellrom!

Nybrottsarbeid

Det var hans sjette hund Rasko som ble sentral da det i 2007 ble bestemt at det skulle utdannes kriminalsøkshunder i Norge for aller første gang.

– Det var helt nytt i Norge, og jeg hadde lyst til å være med på det, sier Iversen.

– I Thailand, etter tsunamien, møtte vi blant annet finske og danske politihunder som var kombinasjonshunder, altså både patruljehund og kriminalsøkshund. Hundene finner det som kriminalteknikerne ikke ser. En dråpe i gresset, og hunden markerer, fortsetter han.

Fem norske hunder ble meldt på utdanningen i 2007. To fra Bergen, en fra Politihøgskolen, en fra Nord-Norge – og Rasko.

– Da det ble kjent at utdanningen skulle starte, hang vi opp en liste på hundetjenesten i Oslo, men få var interesserte. Kun jeg og en annen skrev oss opp, men hunden hans døde plutselig. Da sto jeg alene igjen i Oslo. I 2008 ble Rasko godkjent som kriminalsøkshund, forteller Iversen.

Kai Iversen og Trixxi.
Kai Iversen og Trixxi. Foto: Erik Inderhaug

Etter godkjenningen, og Iversens videreutdanning i kriminalteknikk på Politihøgskolen, tok det ikke lang tid før de første henvendelsene om bistand kom.

– Oppdragene kom raskt ja. Det første vi var på, var ruinene etter en brann på Gulskogen i Drammen. Det var 22 polakker i huset, hvorav sju brant inne. Vi bisto Kripos på åstedet, forteller Iversen.

I ruinene var ikke levningene etter to personer gjort rede for.

– Rasko markerte ganske fort i ruinhaugen. En meter under brannrestene lå det ene liket. Så markerte han i stuedelen av huset, og der fant vi det andre liket. Dette var nybrottsarbeid for norsk politi, sier den erfarne hundeføreren.

– Noen må gjøre jobben

Iversen har brukt mye tid de siste årene på å forsøke å rendyrke kriminalsøkshundfaget. Mye har skjedd siden starten i 2008.

– Det har kommet seg veldig. Hundetjenesten i Oslo har fått egen bil nå, med kjøleskap og hundevasker. Den har vi rigget sjøl, med hjelp fra Per Angell på Kripos, med det utstyret vi så at vi trengte i voldtektssaker og drapssaker. Nå har vi med oss kjemikalier og utstyr ut som gjør at vi kan ta forprøvninger på stedet, understreker han.

Kai Iversen og Rasko tilbragte ni arbeidsdager i og rundt regjeringskvartalet i Oslo etter 22. juli 2011.
Kai Iversen og Rasko tilbragte ni arbeidsdager i og rundt regjeringskvartalet i Oslo etter 22. juli 2011. Foto: Politiet

I dag er det seks godkjente kriminalsøkshunder i Norge.

– Flere bør det nok heller ikke være, for det er viktig at de som finnes får nok oppdrag. Det er viktig, i tillegg til vedlikeholdstrening flere ganger i uka.

Og oppdragene har kommet for Iversen og hundene hans. Etter brannen på Gulskogen, har Rasko og Iversen funnet ytterligere tre lik i brannruiner. I 2010 bisto duoen i søket etter to savnede kvinner etter et snøskred på Jamtfjelltinden i Nordland.

Da terroren rammet Norge 22. juli 2011, og et Hercules-fly kolliderte med fjellet Kebnekaise et snaut år senere, var også Rasko og Iversen på pletten. Etter terrorbomben jobbet de i ni lange dager på regjeringskvartalet.

– Vi saumfarte åstedet sammen med kriminalteknikerne. Det var en omfattende jobb. Vi sluttet å telle da vi hadde gjort 120 funn. Vi kom nok opp mot 150, sier hundeføreren.

– Det må også være en tøff jobb?

– Noen må gjøre jobben, og hund er et godt hjelpemiddel. Dessuten er dette viktig å være med på, svarer Iversen, og fortsetter:

– Mye av det vi finner, er ikke noe man forbinder med mennesker. På Kebnekaise var det store krefter i sving.

Journalister på hjul

I de fleste av disse sakene har ikke medietrykket på Iversen og hunden vært påtrengende. De har fått gjøre jobben så å si utenfor medienes søkelys. Men en sak skiller seg ut fra de andre: Drapet på 16-åringen Sigrid Giskegjerde Schjetne, sommeren 2012.

– Det var nok den saken med mest fokus på, ja. Det var veldig mye søk, selv om saken i utgangspunktet ikke hadde så mye med kriminalteknisk å gjøre. Men vi fikk inn en rekke tips under sakens gang, om områder som var aktuelle, og da dro jeg ut med hund. Media var veldig på, selv om vi ikke visste noe. Men det hellet jo mer og mer mot noe kriminelt, forteller Iversen.

Det ble et veldig mediekjør, også på hundeføreren.

– Jeg gjorde et søk ved et gatekjøkken på Bøler senere, og da hang media på hele veien. Det kom journalister kjørende i en Audi bak meg, som stoppet opp og ventet mens vi gjorde jobben. De kjørte etter meg hele veien hjem til Bærum, men tok ikke kontakt. Jeg vurderte flere ganger å stoppe og slippe ut hunden på et tilfeldig sted for å forvirre dem, sier han.

Kai Iversen og Rasko under et søk i Sigrid-saken.
Kai Iversen og Rasko under et søk i Sigrid-saken. Foto: Politiet

Ingen medier hang imidlertid på da Iversen og Rasko den 4. september 2012 var ute for å gjøre søk på noen biler, en campingvogn og et verksted tilhørende to mistenkte, etter et tips som hadde kommet inn til voldsavsnittet i Oslo. Det begynte å bli skumring da Iversen gikk ut av bilen for å observere.

I en skråning så han en haug med søppel.

– Ut fra vurderingen jeg gjorde da, valgte jeg å gjøre et søk i skogen før jeg gjennomførte oppdraget. Jeg tenkte at hvis noen skulle gjemme et lik, ville de ikke lagt det inne i verkstedet der det er varmt. Det er også sånn at drapsmenn ofte også ønsker kontroll på likene av personene de har tatt av dage, forklarer Iversen.

Rasko ble sendt ut for å søke i en stor bue ut mot skogen like ved, 30-40 meter foran Iversen. Plutselig markerte hunden.

– Da jeg kom fram, ser jeg ikke hva det er. Det så ikke ut som noe åsted, det var mye stein, kvist og rot. Men så ser jeg noe grønt bomullsstoff, som viser seg å være et gammelt telt. Det luktet ingenting, men Rasko var veldig interessert. Jeg stoppet søket da jeg fant dette, og ringte inn for å si at jeg trodde vi kunne ha funnet det vi leter etter.

Iversen skar selv opp et hull i teltduken, for å fjerne enhver tvil om at det var et lik de hadde funnet. Kriminalteknikere fra Follo bisto med resten av jobben, og da han kom hjem, fikk han bekreftet at liket var en kvinne. De hadde funnet Sigrid.

– Det tok en måned. Men det er viktig at de pårørende får et svar. Uansett hvor trist og jævlig det er.

Tre åsteder på en natt

Raskoretshund-statuett2.JPG
Raskoretshund-statuett2.JPG Foto: Erik Inderhaug
Rasko ble kåret til årets hund 2012 både av Hundetjenesten i Oslo og av Norsk politihundelag etter innsatsen i Sigrid-saken og på Kebnekaise – men også for den jobben som han og Iversen gjør på de mange flere, langt mindre profilerte sakene. Med kriminalsøkshundene Rasko og Trixxi har Iversen hatt mellom 70 og 100 oppdrag årlig.

– Hvert oppdrag kan dessuten bestå av flere søk, men hvor mange saker vi har løst, er vanskelig å si. Det har vært mange voldtektssaker. Jeg har vært oppe i tre åsteder i løpet av en natt, sier hundeføreren.

Han husker spesielt godt en bestemt voldtekt, som rammet en 81 år gammel kvinne.

– Dette skjedde sent på kvelden, hun ble dratt inn i skogen og banket opp. Kriminalteknisk lå nede på grunn av 22. juli, så jeg dro ned sammen med krimvakta og fikk raskt markering. Det var ganske mye sæd. Vi sendte inn det materialet vi fant, men det var ukjent gjerningsmann.

Et halvt år senere dukker det opp en lignende voldtektssak et annet sted i Oslo. Operasjonslederen mente det kunne være snakk om samme gjerningsmann, og kontaktet Iversen.

– Rasko søkte og fikk markering. Det viste seg å være en identisk profil på en navngitt mann, men vedkommende hadde blitt sendt tilbake til Romania hvor han kom fra, forteller Iversen.

Noen måneder senere fikk han melding om at gjerningsmannen hadde blitt pågrepet av fransk politi i Paris. Voldtektsmannen ble utlevert til Norge, og endte opp med å bli fengslet i 10 år.

– Hvordan føles det å bidra til å oppklare slike saker?

– Veldig bra, svarer Iversen nøkternt.

– Det er meningsfullt å vite at man gir de pårørende et svar, at man får gjerningspersoner dømt og fjernet fra samfunnet. Også er det motiverende å se at bikkja jobber og gjør det bra. Kriminalteknikerne sier det nesten ikke er noe poeng å dra ut uten kriminalsøkshund. Så positivt er bidraget.

Avgjørende betydning

Politioverbetjent Marit Bergheim Faraasen fra kriminalteknisk avsnitt i Oslo politidistrikt, sier Iversen og hans kriminalsøkshunder har vært avgjørende for dem i mange saker.

– Vi har vært så heldige å få benyttet oss av Kai og hundene hans siden han først fikk godkjent kriminalsøkshund. Spesielt i volds- og sedelighetssaker har vi benyttet oss av kriminalsøkshund, som er et fantastisk hjelpemiddel. Det er veldig tidsbesparende for oss, forteller kriminalteknikeren.

Iversen og hundene Rasko og Trixxi har funnet ting som krimteknikerne kanskje ikke hadde funnet på egenhånd, fortsetter hun.

– Spesielt på utendørs åsteder, som for eksempel bloddrypp i terreng. Kriminalteknisk avsnitt i Oslo er utrolig fornøyde over å ha hatt Kai tilgjengelig. Han har også vært en foregangsfigur på fagfeltet.

Bergheim Faraasen sier det har vært «en fryd» å jobbe med Iversen.

– Han er trivelig og dyktig, og sa alltid ja da vi ringte og spurte om bistand. Selv om han hadde fri. Kai har jo aldri gått på noen liste eller hatt reservetjeneste, han har stilt opp på fritiden og kjørt hjem fra hytta for å hjelpe.

– Hva synes du om at han har sluttet?

– Det er jo veldig synd. Det blir rart å ikke jobbe sammen med ham mer. Han har jo en god hund, så det hadde ikke vært negativt om han hadde vært med noen år til, for å si det slik.

Kollega Lars Bergsjø på hundetjenesten i Oslo deler oppfatningen.

– Uten Kai blir det veldig tomt og stille. Alt går videre, men det blir ikke helt som det var.

Startet eget firma

Nå har både Iversen og Trixxi oppklart sine siste saker for politiet. En 30 år lang politikarriere er over. Det føles spesielt også for hovedpersonen selv.

– Det er klart, det var en prosess å slutte. Jeg vurderte å stå til 60, og måtte tenke gjennom en del ting, sier Iversen.

– Men jeg har fått prøve alt her på hundetjenesten. Divisjonsleder, spesialmedarbeider og fagansvarlig, og til slutt havnet jeg på kriminalsøkshund. Det har jeg absolutt ikke angret på. Og jeg har møtt mange interessante folk, ikke minst.

– Det har vært mange inntrykk?

– Å ja, veldig mange. Det er mye jeg husker, mange episoder og saker. Som bilpatrulje på sommeren, når det er varmt og fint, med en god hund som fanger folk. Det glemmer jeg ikke. Det var stas.

– Kommer du til å savne å jobbe i politiet?

– Helt sikkert. Spesielt kollegaene, som du blir knyttet til når du jobber tett sammen med dem. Det blir nok rart, svarer Iversen.

Fortsatt er han ikke eldre enn 57 år, frisk og rask. Hjemme har han tre hunder, en katt, kone og to barn på 10 og 12.

– De driver jo med aktiviteter som må følges opp. Jeg har hytte og et stort hus som skal vedlikeholdes. Og jeg er interessert i jakt og fiske, noe jeg har gjort altfor lite av. Samtidig har jeg startet mitt eget enkeltmannsforetak opp mot forsikringsselskaper og banker, for å jobbe med branner og andre saker. Jeg skal nok ikke bli arbeidsledig.

Han smiler.

– Nå får jeg mer mulighet til å gjøre ting jeg har lyst til, rett og slett.

Til toppen