Sentralisering har sin pris

En viktig målsetting var å etablere ”robuste” politidistrikter med forutsetninger for effektiv kriminalitetsbekjempelse og bedre ressursdisponering i større regioner. For å styrke og effektivisere den sentrale ledelse av politiet ble Politidirektoratet etablert, og åpnet i januar 2001- som et viktig ledd i reformen. På sett og vis skulle reformen borge for politifaglig kompetanseheving i bred forstand – på alle nivå. Det kan være betimelig å reise spørsmålet nå, ti år etter reformen og i en tid hvor ytterligere sentralisering vurderes; om reformen har svart til forventningene – og for hvem, politiet selv eller publikum?

Rasjonell utnyttelse av kompetanse og bedre effektivitet er sentrale begreper i sentraliseringsprosesser. De fleste lærebøker i administrative og økonomiske utdanninger fremhever dette som viktige suksesskriterier. Mange lærebokforfattere har tjent gode penger på å gi oss andre innføring i ”veien til suksess”. Men den veien kan til tider bli vel bratt. Økonomiske og effektiviserende tiltak er ofte litt ensporet og mangler flere viktige dimensjoner.

Så vel politiets egen evaluering av reformen som den store publikumsundersøkelsen i 2006 viser til en reform som har vært god. Ord som ”vellykket og ”nødvendig” går igjen i rapportene og tegner et bilde av suksess. Men hvor ble det av politiet? Hvor ble det av de kompetente tjenestemenn og kvinner som skulle gi publikum bedre service og raskere respons?

Politihøgskolen møter store utfordringer når dagens studentkull skal ut i praksis og fordeles på kompetente tjenestemenn. Vi har de samme utfordringer som publikum synes å ha; hvor i all verden er politiet, og hvor finner jeg den trygge og erfarne politimannen? Han eller henne som skal veilede og skape forståelse blant politihøgskolestudentene for betydningen av god arbeidsmoral og korrekt oppførsel i enhver sammenheng.

Da Politihøgskolen ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet, satte skolen som krav at politiveilederen skulle blant annet ha minst fem års politifaglig yrkeserfaring og som kunne sesin rolle som politimann/kvinne i et samfunnsfaglig perspektiv. I tillegg kom kravet til veilederens forventede holdninger, etisk forståelse, faglige kunnskaper – ja, i det hele tatt å kunne framstå som en god rollemodell og lærer for studentene. I dag er situasjonen en helt annen. Ofte er veilederne politibetjenter med ett eller to års erfaring fra politiarbeid. Noen ganger må vi benytte veiledere som uteksamineres fra Politihøgskolen samme året som studentene selv begynner i praksis. Og av og til er veileder yngre enn studenten selv. I for stor grad må vi benytte tjenestemenn og kvinner som har ”kontorarbeid” og i mindre grad klarer å ta del i det operative arbeidet ”ute i gata”. Ja, fra tid til annen er det bare studenten selv som møter på jobb, sammen med vaktsjef.

De erfarne og kompetente tjenestemenn har flyttet innomhus, fjernt fra publikum. Og vi snakker ikke om en, to, tre stykker – det er snakk om brorparten av den operative styrken. Rasjonalisering og effektivisering har ført til etablering av store operasjonssentraler med politifaglige operatører som styrer all politiaktivitet i de nye, store politidistriktene. Driften av operasjonssentralene har lagt beslag på de mest erfarne og komplette tjenestemennene. I enkelte politidistrikter er det flere på tjenestelistene til operasjonssentralen, enn det er i de operative styrkene. Og det må være et paradoks at de gode publikumsbehandlerne er flyttet bort fra publikum og etterlatt arenaen til novisen. Effektivisering og rasjonalisering har ført til mer administrasjon og mindre av fag – som behandling av- og tilstedeværelse blant publikum, og det er kanskje det viktigste ”faget” innenfor ”hvordan utøve politiyrket”.

Rekruttering til lensmannskontorene har blitt vanskeligere. Studentene gir klart uttrykk for at de ikke ønsker å arbeide ute i distriktene: Distriktene sitter igjen med bare smulene. Alle ”større” saker eller hendelser overtas av sentrale enheter. De faglige utfordringene uteblir. Og her møter også Politihøgskolen en utfordring: Hva er det vi utdanner til, spesialist eller generalist? Den gamle generalistmodellen utfordres i større og større grad. Det er snart ikke mer arbeid igjen til generalisten. Som en skjult konsekvens av sentraliseringen fremstår den store politistasjonen i byen som et slags akuttsenter, som trer inn på arenaen bare når arbeidsoppgavene synes å være store nok. Faresignalene er mange. Publikum synes lett å kunne bli brikker i et komplisert spill hvor tilstedeværelse og samhandling er byttet ut med et teknokratisk innhold. Det meste av dagens politiarbeid skal nå være undergitt en form for autorisasjon. Som en tidligere lensmannsbetjent sa: ”I min tid foretok jeg en pågripelse klokka halv tre på natta, på veien inn til lensmannskontoret tok jeg avhøret av tyven og etter en time var saken oversendt til påtalemessig behandling. I dag ville jeg sannsynligvis ikke blitt sendt ut i oppdraget, og skulle jeg være så heldig å få grønt lys fra operasjonssentralen, kunne jeg i alle fall ikke ha gjennomført avhøret før tidligst dagen etter – etter at jeg hadde reservert et avhørsrom hvor det var installert avhørsutstyr som videoopptak og lydopptak. Og jeg kunne vel kanskje ikke ha gjennomført pågripelsen heller, siden jeg ikke har gjennomført kurs i ”Tegn og symptomer”, og ikke har jeg Kreativkurset heller.” Lensmannsbetjenten sies for øvrig å ha vært en av de beste og den mest effektive politimannen i sitt distrikt gjennom tidene. Han får fremdeles, langt ute i pensjonsalderen, daglige telefoner fra folk i bygda som ber om hjelp til å løse hverdagslige problemer.

Men hva med rettsikkerheten? Selvfølgelig. Tiden har gått fremover. Vi lever i et kunnskapssamfunn og kravet til politiet blir deretter. Reformen har vært nødvendig – uten tvil. Politi-Norge fremstår i større grad som en helhetlig organisasjon med bedre forutsetninger for samarbeid over distriktsgrensene. Politidirektoratet har tatt faglige grep, selv om det synes å være en viss disharmoni mellom Justisdepartementets detaljstyring og direktoratets behov for faglig selvstyre. På sett og vis går det fremover. Selv om mange vil hevde at vi befinner oss i en mellomperiode; inntil vi ser effekten av de store kullene på Politihøgskolen vil det være store forkjeller på ”tilbud og etterspørsel”. Og det er heller ikke slik at man bør lempe på kravene i politiutdanningen og heller utdanne ”lightversjoner” av dagens politi. Det kan bli en farlig utvikling hvor kravet til rettssikkerhet settes på prøve og samfunnets forventninger til politifaglig kompetanse veksles ut. Politihøgskolen er i dag en akkreditert høgskole innenfor universitets- og høgskolesektoren. Intensjonen med høgskolen var å etablere en moderne profesjonsutdanning på et nivå som kunne forsvare utdanningens plass i et samfunnsmessig perspektiv. Et perspektiv som tok innover seg politiet som forsvarer av et sunt demokrati og et politi med høy kompetanse for å kunne bistå og samarbeide med alle samfunnsaktører. Vi skulle utdanne politifolk som kunne kommunisere godt med publikum, der publikum er, men samtidig inneha slik kompetanse at krevende politifaglige oppgaver kunne løses på selvstendig, politifaglig grunnlag. I dag behersker vi det siste, men har nok fjernet oss fra publikum.

Jeg tror vi har kommet til et punkt hvor vi bør konsolidere stillingen. Vi bør ha større fokus på den ”gamle” ordenstjenesten og forflytte den politifaglige ekspertisen tilbake til publikum. Vi er bare i begynnelsen av å kunne erstatte politifaglige stillinger med sivilt tilsatte. Jeg tror at operasjonssentralene kan erstattes med sivile funksjoner i stor grad, og på samme måte må det være rom for profesjonsendringer innefor flere tradisjonelle politiavdelinger eller seksjoner. Så tror jeg det også er grunn til å sette spørsmålstegn ved ytterligere sentraliseringsreformer. Kanskje det er slik at vår geografi med et langstrakt land, forskjellige dalføre, fjorder og innviklede veisystemer, setter en naturlig stopp for omfattende sentralisering. Selv avstanden fra Geilo til Drammen kan bli i lengste laget. Det er ikke slik at all utvikling er god utvikling. Skal vi fremdeles utdanne generalister må vi gi generalisten gode arbeidsvilkår. Den gamle lensmannsmodellen har vært en suksessfaktor opp gjennom mange år og mye god, nyere forskning fremhever filosofien bak modellen som effektiv, ressursbesparende og svært samfunnsnyttig – selv om man bruker mer moderne ord på gamle fenomener.

Så er det vel stramme budsjetter som tvinger fram rasjonalisering og sentralisering. Nei, ikke nødvendigvis. I alle fall ikke det alene. Politiets husleieutgifter er formidable. Hvert år brukes det store summer på nye bygg, flotte kontorer og andre fasiliteter. En trend i tiden. Men hvorfor ikke kanalisere pengene der pengene skal brukes – ute blant publikum. Mindre kontorer og ”større biler” – dvs., det bør bli flere operative enheter som tar kontoret med ”ut i gata”. Dagens datateknologi setter i alle fall ingen begrensninger. Men uansett, gode eller mindre gode forslag, dagens utvikling setter generalistbegrepet på prøve. Det er på tide å definere veien videre. Forrige politirollemelding begynner etter hvert å likne mer på et historisk dokument, enn et styringsdokument for fremtiden?

Har tiden kanskje gått fra meg? Forstår jeg ikke at bildet er mer komplisert enn som så? Lever jeg i fortiden? Tja, kanskje det. Men i et samfunnsmessig perspektiv hvor demokratiske verdier står sentralt, er det viktig at politiet arbeider blant folket og for folket. Avstanden bør ikke bli større enn den allerede er. For det kom vel noe godt ut av den gamle lensmannsmodellen?