Refleksjoner fra en erfaren barneavhører

Refleksjoner fra en erfaren barneavhører

Et hospiteringsopphold på Stine Sofie-senteret i Grimstad ga meg fornyet motivasjon til å fortsette kampen mot vold og overgrep mot barn.

Jeg husker en telefonsamtale for en del år tilbake. Jeg snakket med Ada Sofie Austegard. Om hva kan jeg ikke huske, men det var helt sikkert noe om barn og barns rettssikkerhet. Mot slutten av samtalen sa Ada plutselig:

«Tone, jeg MÅ bare fortelle deg hva jeg har bestemt meg for nå! Vi skal lage et mestringssenter for voldsutsatte barn! Jeg har allerede funnet en flott tomt i Grimstad, det mangler mange millioner, men dette skal vi få til! Det er jo senter for barn med alle slags utfordringer og problemer, men ikke for barn utsatt for vold og overgrep! SÅNN kan vi ikke ha det!»

Tone Davik, politioverbetjent og fagspesialist innen tilrettelagte avhør i Kripos.

Jeg opplever at Ada ofte snakker med utropstegn på slutten av setningene sine, og jeg tror det er noe av grunnen til at hun har fått til alt hun har fått til også. For hun bestemmer seg, og hun gir seg aldri, og det er umulig å ikke la seg rive med av engasjementet og overbevisningen hennes.

I snart 20 år har hun klart å omdanne et enormt tap og sorg til et målrettet arbeid for barns rettssikkerhet, og fått til langt mer enn noen andre jeg vet om.

Målet om å lage et senter for voldsutsatte barn ble selvsagt også nådd. Stine Sofie-senteret åpnet høsten 2016, og er verdens første – og kanskje eneste – kurs- og mestringssenter for barn utsatt for vold og overgrep, og deres familier.

Ved flere anledninger siden åpningen har Ada nevnt muligheten for hospitering på senteret.

Jeg har tenkt at det høres spennende ut, men at jeg ikke har tid. En mandag til fredag i november i fjor tok jeg meg likevel tid, og tilbragte en regnfull uke som hospitant; en uke hvor 16 barn og 8 mødre var deltakere. 

LES OGSÅ: Etter å ha sunget «Lille Petter edderkopp» for å lette stemningen, har i alle fall jeg gjort meg opp noen tanker

Barna jeg ikke glemmer

Jeg har jobbet med etterforskning av vold og overgrep mot barn i cirka 25 år. Avhør av barn har vært mitt spesialfelt det meste av denne tiden, og jeg har møtt mange hundre barn i avhør. Mange av sakene, avhørene og barna glemmes fort – det er nok en slags overlevelsesmekanisme, og slik det må være for å klare å jobbe med dette feltet.

Men noen av barna glemmer jeg aldri, og det kan være ulike grunner til det. Sakene kan ha vært ekstra ille, men det kan også ha vært noe med det barnet som gjorde et inntrykk, kanskje uten at jeg var helt forberedt på det i forkant.

De barna jeg ikke glemmer, dukker opp i tankene mine innimellom, og ofte lurer jeg på hvordan det går med dem nå. Jeg må bare håpe at det har vært gode fagfolk og andre voksne rundt barna som har hjulpet dem videre i livet, men jeg vet ikke. Og hvis det ikke ble bedre etterpå for barna som har vært til avhør på barnehus, og en del av etterforskning og kanskje også rettsbehandling, var det da verdt det?

Jeg hadde ingen illusjon om å få svar på disse spørsmålene i løpet av en uke på Stine Sofie senteret. Derimot hadde jeg et håp om å få innblikk i en liten uke av noen barns liv hvor fokuset var på noe annet enn at de var «utsatt» eller «offer» eller «fornærmet».

Samtidig var jeg nysgjerrig på hvordan temaer om vold og overgrep ble snakket om, med kunnskap om at barn jo kan påvirkes til å fortelle om vold og overgrep dersom de er særlig sårbare og i en setting hvor disse temaene blir snakket om ved gjentatte anledninger og på en ledende måte.

Jeg hadde på forhånd lest på senterets hjemmeside:

«Målet med senteret er at kursdeltakerne, i trygge omgivelser, får oppleve glede og får ny kunnskap. Mestring og gode opplevelser sammen med andreskal danne grunnlag for å styrke deres egne ressurser. På senteret vil deltakerne møte varme og humørfylte voksne som ser viktigheten av traumebevisst omsorg.»

Slik jeg opplevde uken på senteret, oppfyller de denne visjonen på følgende måte:

Trygge omgivelser

Stine Sofie-senteret ligger flott til, med utsikt over og få minutters gange til sjøen. Atmosfæren på senteret er helt spesiell – med fyr på peisen, gode og varme lokaler og godt synlige ansatte som ser den enkelte, enten de er barn eller voksne.

Alle familier får sin egen familiekontakt som har et hovedansvar for dem hele uken. Samtidig får alle familiekontaktene informasjon om alle familiene, og blir naturlig kjent med flere enn «sine» barn gjennom undervisning og det øvrige opplegget de er med på.

I saker med besøksforbud eller hvis det av andre grunner er slik at noen ikke skal komme inn på senterområdet, informeres de ansatte om det på forhånd. De fleste ansatte jobber på dagtid, noen har kveldsvakt, og i tillegg er det nattevakt på senteret som ivaretar sikkerheten til deltakerne. Alle bygninger er låst, og både barn og voksne får egne nøkkelbrikker slik at de kommer seg inn der de har tilgang.

  Foto: Stine Sofies stiftelse

I løpet av uken var det noen som gråt litt, noen som ble sinte på hverandre, noen som savnet noen og var lei seg. Men aller, aller mest, opplevde jeg glede. Og smil – mange smil og mye latter. Og etter hvert som barna ble trygge på oss voksne; gode, varme klemmer.

Og omsorg – ekstra sterkt var det å se den fine omsorgen barna viste overfor hverandre etter hvert som de ble kjent. Jeg fikk høre at flere av de største barna hadde blitt enige om å holde kontakten når uken var over. På tross av ulik bakgrunn og forskjellige personligheter, virket det som det fellesskapet de opplevde denne uken ble viktig for dem å ta vare på videre.

Lykkes de med det, tror jeg det å ha noen som faktisk forstår å dele vonde erfaringer med, kan være til uvurderlig støtte og hjelp videre i livet. 

LES OGSÅ: Pappa har fortalt henne at han kommer i fengsel eller kommer til å dø, hvis hun forteller om dette til noen

Ny kunnskap

Læring skjer gjennom ulike aktiviteter og gruppesamlinger. De voksne har egen gruppe med mål om å styrke deres omsorgskompetanse, barna deles i grupper etter antall og alder.

Den uken jeg var med, ble barna delt i en ungdomsgruppe, en gruppe med de minste barna og en med de mellomste. Temaer som traumeforståelse, hvordan kroppen reagerer når vi blir redde, samt det å tørre å si nei og sette grenser for seg selv, ble tilpasset de ulike gruppene og forklart via filmer, gode pedagogiske fremstillinger, dialog og aktiviteter.

Eksemplene i undervisningene var mange, der det var naturlig å nevne vold eller seksuelle overgrep ble det gjort – etter min oppfatning på en åpen måte som ga rom for refleksjon for barna og mulighet for å overføre det de hørte til egne erfaringer og egen situasjon.

Gjennom både forskning, omfangsstudier og erfaring vet vi at barn ikke gjerne forteller om vold eller overgrep. Steine et.al (2016) fant at det gjennomsnittlig tar 17,2 år før avdekkingen skjer, og i deres materiale var det en stor andel som hadde opplevd seksuelle overgrep allerede i førskolealder.

Leander (2010) har gjort flere studier som viser at det er mer vanlig at barn ikke forteller om seksuelle overgrep, eller at de kun forteller litt, enn at de forteller alt. En viktig studie gjorde også Jensen m.fl. (2005), hvor ungdom som har avdekket seksuelle overgrep fortalte forskerne hva som gjorde at de våget å fortelle.

Trygge voksne, en setting hvor det var en anledning for å snakke om temaet, gjerne ved at det allerede var løftet frem – ved en film de så sammen med noen eller at noen spurte direkte – gikk igjen i svarene. Skam, skyld, trusler, frykt for konsekvenser, lojalitet til overgriper og manglende forståelse for hva de har vært utsatt for, er noen av grunnene vi vet gjør at så mange velger å ikke si noe (Alaggia, Collin-Vézina & Lateef, 2017). 

Jeg overhørte at et av barna fortalte om vold og seksuelle overgrep ved flere anledninger. Dette ble lyttet til av de voksne som hørte det, uten at de stilte oppfølgingsspørsmål. Det ble notert ned og delt i ansatte-gruppen, og ved en anledning anbefalte jeg den ansatte som hadde hørt barnet fortelle om å snakke litt mer med barnet om det etterpå, blant annet fordi det var usikkerhet rundt hvem mulig gjerningsperson var.

Frykten for å gjøre noe feil eller «ødelegge» for politiets videre arbeid sitter sterkt hos mange som jobber med barn, trolig også hos de ansatte på dette senteret.

Det er viktig å minne hverandre på at vi må lytte når barn åpner seg, og at det å stille åpne, nysgjerrige spørsmål der og da kan være essensielt for at barnet også senere kan klare å fortelle (Albrechtsen, Stridbeck & Melinder, 2018). Så må det dokumenteres slik at tvil rundt dette ikke skaper «støy» i en senere bevisvurdering, noe jeg opplevde de ansatte på senteret hadde stor bevissthet rundt.

Mestring og glede med andre

Aktivitetstilbudet på senteret er mangfoldig: Klatrevegg, biljardbord, spill, bøker, hinderløyper, kanoturer, skogturer, utesjakk, sansehage, høner og fotball er bare noe. Ingen uker ser like ut på senteret, aktiviteter planlegges ut fra hvilke familier som er der og også avhenge av årstid og vær. 

Jeg fikk blant annet være med å lage film og fikk tildelt rolle og kostyme av barna i gruppa mi, jeg var med på å fiske krabber i øs-pøs-regnvær (vi fikk ingen…) og var en hel dag i dyreparken i Kristiansand.

Selv jeg opplevde mestring da jeg for første gang i mitt liv fikk holde en kvelerslange i hendene! Enda sterkere var det allikevel å se noen av barna som virkelig hadde gru-gledet seg til nettopp det, og det fornøyde smilet da de turte, og stoltheten da alle klappet og var glade på deres vegne.

De ansatte på Stine Sofie-senteret har ulik fagbakgrunn, utdanning og erfaring. Det jeg oppfattet at de har felles, er en genuin takknemlighet over å få jobbe nettopp der. Og enda viktigere; et oppriktig ønske om å gjøre sitt for at deltakerne skal få en så fin uke som mulig.

De håndterte uro og de små konfliktene som oppsto på en smidig og god måte, de var tett på når situasjonen krevde det, og ga respektfullt rom for dem som innimellom hadde behov for det.

Det virket som alle de ansatte så på hverandre som et team, og med en respekt for at alle oppgaver var like viktige – enten det var å henge opp julestjerner i alle vinduer (som ble godt ivaretatt av vaktmesterne), lage mat og jobbe på kjøkkenet (maten var for øvrig utrolig god og kjøkkenpersonalet serviceinnstilt uansett hva spørsmålene gjaldt), være familiekontakt eller i oppfølgingsteamet. De var virkelig en gjeng med varme, trygge og humørfylte voksne – både overfor hverandre, barna og deres omsorgspersoner, og overfor meg. Jeg følte meg velkommen, ivaretatt og involvert i alt som skjedde helt fra første dag.

Refleksjoner og avslutning

Jeg vet fortsatt ikke om alle barn og deres omsorgspersoner faktisk får det bedre etter å ha fortalt noen om vold og overgrep.

For å lykkes med det, må vi i politiet, barnehus, barnevernet og øvrige instanser som er involvert, stadig jobbe for bedre samarbeid, engasjement og kunnskap i alle ledd.

Det ble tydeligere for meg enn før hvor mange utfordringer en del av disse familiene lever med til daglig. Flere av foreldrene har selv erfaringer om vold og overgrep, ikke sjelden både fra barndommen og som voksne. De kan ha traumer og ubearbeidede opplevelser som i seg selv krever mye, og skal i tillegg til det ivareta sine barns erfaringer og problemer. Livene deres er ofte preget av frykt, usikkerhet, ensomhet, utfordringer både med fysisk og psykisk helse – og midt i det skal de også forholde seg til politi, barnevern, barnehus, krisesenter, BUP, NAV, skole og barnehage.

Er livet sånn, trenger man et friminutt innimellom. En uke på Stine Sofie-senteret gir et slikt friminutt. En pause fra hverdagen, hvor de i tillegg kan dra hjem igjen med essensiell ny kunnskap om hvordan hverdagen kanskje kan håndteres litt bedre videre.

På senteret fanges det også godt opp hvilke hjelpebehov familien har. De kan bistå med å opprette kontakt, og de informerer om egne observasjoner og evt. bekymringer til barnevern eller politi slik at de kan følges opp bedre lokalt enn hva de kanskje har blitt tidligere. Så kan de også søke om re-opphold. Alle jeg snakket med denne uken ville gjøre det.

Jeg ble preget av denne uken, mer enn hva jeg var forberedt på. Jeg slapp noen av barna rett inn i hjertet mitt, rett og slett. Det var nok fordi vi gjorde så mange fine ting sammen, og hadde noen skikkelig gode samtaler også. Og så hadde jeg nok ikke den profesjonelle guarden min oppe, slik jeg er vant til i møte med barn i avhør.

Etter 25 års arbeid med saker om vold og overgrep mot barn, er jeg fortsatt motivert. Jeg var litt motløs en stund – men uken min i Grimstad har gitt meg ny giv i en kamp vi rett og slett aldri kan slutte å kjempe. 

LES OGSÅ: Forsker på ansatte som jobber med overgrep mot barn: - Vi hadde en forutinntatthet

Leder

Løsningen er ikke å svekke UP, men å styrke politidistriktene.

I en vanskelig ressurssituasjon er det naturlig nok fristende for politidistriktene å ta i bruk UP-personell for å få vaktlistene til å gå opp. Men når mannskapssituasjonen allerede er stram, er det lett å nedprioritere trafikkontroller til fordel for oppdukkende oppdrag.

Til toppen