LANG VEI: En lang transport i tillegg til alt det vanskelige barna har å forholde seg til blir en belastning de bør skånes for, skriver politibetjent Øystein Klakegg Thorsen.
LANG VEI: En lang transport i tillegg til alt det vanskelige barna har å forholde seg til blir en belastning de bør skånes for, skriver politibetjent Øystein Klakegg Thorsen. (Foto: Torkjell Trædal)

Avhør av sårbare barn

Etter å ha sunget «Lille Petter edderkopp» for å lette stemningen, har i alle fall jeg gjort meg opp noen tanker

Det bør diskuteres om avhøreren bør flyttes til barnet, i stedet for å utsette barn for den tilleggsbelastning en lang transport i mange tilfeller vil være.

Barnehusene innehar det beste fagmiljøet for avhør av barn i distriktene. Likevel er det min erfaring at de lange transportene til og fra avhørene som regel er en tilleggsbelastning for disse sårbare barna. 

Etterforskning av vold og seksuelle overgrep mot barn har de siste årene vært blant politiets høyest prioriterte satsningsområder på etterforskningsfeltet. Det er det åpenbare grunner til. De siste ti årene har det vært et markant tilfang av barn under 15 år registrert som ofre for vold og mishandling. Dette er saker som er krevende både ressurs- og kompetansemessig.

Riksadvokatens rundskriv pålegger politiet og andre involverte et krevende lokasjon- og samhandlingsprosjekt for å få gjennomført et tilrettelagt avhør. 

De siste ti årene har det vært et markant tilfang av barn under 15 år registrert som ofre for vold og mishandling.

Samhandlingsprosjektet, som ofte involverer avhører, etterforsker, politijurist, koordinator, barnevernspedagog, tolk, barnepsykolog, IT-tekniker, bistandsadvokat, forsvarsadvokat og følgepersoner, har ført til at jeg som etterforsker ofte har sittet igjen med blandede følelser når avhøret er gjennomført.

Jeg har ofte tenkt at organiseringen ved avhørene ikke alltid er tilrettelagt for barnets beste. 

LES OGSÅ: Pappa har fortalt henne at han kommer i fengsel eller kommer til å dø, hvis hun forteller om dette til noen

Lange reiser

Ordlyden i Riksadvokatens rundskriv om stedsplasseringen ved tilrettelagte avhør er slik:

«I saker hvor avhøret skal være tilrettelagt, jf. straffeprosessloven § 239 første og tredje ledd, er den klare hovedregelen at avhøret skal foretas på barnehuset, jf. § 239 f første ledd. Hovedregelen bygger på at det beste for barn og særlig sårbare voksne er å bli avhørt her, også når barnehuset ikke ligger i umiddelbar nærhet av vitnets bosted. Det er i mindre grad enn tidligere rom for å gjennomføre avhøret annet sted. Blir barnehuset og avhørsleder ikke enige om at det "klart" er til det beste for vitnet å ta avhøret et annet sted, jf. straffeprosessloven § 239 f første ledd annet punktum, må avhør i "skal"-tilfellene tas på barnehuset.»

Regelen gjør at en del av barna må ut på en lengre reise. Barna blir tatt ut fra barnehage og skole. De blir plassert i en fremmed bil, med fremmede mennesker (i tillegg til en kjent følgeperson) og kjørt av sted.

Fra min arbeidsplass på Sunndal lensmannskontor er denne kjørelengden på rundt tre og en halv time til nærmeste barnehus som ligger i Ålesund. For å komme til Ålesund på tre og en halv time må vi være heldige med fergetidene.

I praksis er det ofte like greit å reise ut av politidistriktet til Trondheim. Ofte blir det seint på kveld før vi er tilbake på Sunndalsøra. Lange reiser med bil, båt, tog eller fly er uunngåelige, ettersom befolkningssammensetningen tilsier at veldig mange barn ikke bor i byer hvor det er barnehus. 

Manglende informasjon

Realiteten ved slike transporter er at noen barn gråter og følgepersoner fortviler. Tilbakemeldingene lensmannskontoret får fra foreldre og følgepersoner, handler stort sett om at de oppfatter den lange reiseveien og det å bli tatt ut fra sine hverdagslige oppholdsplasser som det mest inngripende.

Ikke selve avhøret.

Etter å ha sunget «Lille Petter edderkopp» for å lette på stemningen og unngå bilsyke barn, har i alle fall jeg gjort meg opp noen tanker.

Jørn Thomas Martinsen har skrevet en kvalitativ studie om barnas erfaring ved Statens barnehus. Flere av hans informanter beskrev at de gruet seg, var redd, spente og nervøse da de fikk beskjed om at de skulle på barnehuset i tilrettelagt avhør. I hans studie fremkommer det at barna ikke hadde fått tilstrekkelig med informasjon i forkant av tilrettelagt avhør på Statens barnehus.

Slik Martinsen ser det er det en tett kobling mellom følelsen av å være nervøs og manglende informasjon. En lang transport i tillegg til alt det vanskelige barna allerede har å forholde seg til blir en belastning de bør skånes for. Er måten disse avhørene blir gjennomført på virkelig til barnas beste? 

LES OGSÅ: Antall avhør på barne­husene har økt med 138 prosent siden 2013

Digitale møterom

Dagens praksis kan se ut som den er i strid med nærpolitireformens intensjon om å «sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti, der befolkningen bor, og samtidig utvikle gode fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer». 

Med teknologien vi har i dag, hvor vi bruker digitale møterom, kan en avhører, selv med minimal digital kompetanse, kunne gjennomføre et tilrettelagt avhør lokalt i barnets nærmiljø i saker hvor sakens helhet gjør dette hensiktsmessig.

Slik jeg ser det bør det diskuteres om en praktisk løsning kan være å flytte avhøreren til barnet, i stedet for utsette barnet for den tilleggsbelastning en lang transport i mange tilfeller vil være. 

LES OGSÅ: «Du ser det ikke før du tror det…»

Til toppen