Politifolk usikre på når de kan bli fratatt våpenet

Men behandler vanlige folk som før, selv om de har våpen på hofta, viser ny masteroppgave fra PHS.

Gjennom 100 timer med observasjon av politipatruljer og dybdeintervjuer med 15 ansatte ved Sentrum politistasjon i Oslo og Lillehammer politistasjon i Innlandet politidistrikt, ble politiets opptreden og refleksjoner under de første månedene med midlertidig bevæpning i 2014 og 2015 kartlagt.

Nå er resultatene publisert i en ny masteroppgave i politivitenskap ved PHS. Masteroppgaven hadde som mål å se på om bevæpning kan skape avstand og endre kommunikasjonen med publikum. Funnene viser at det tilsynelatende er lite som endres i måten politiet håndterer publikum flest på, selv om de er bevæpnet.

Men frykt for å bli fratatt tjenestevåpenet, gjør at betjentene kan gjøre opptre på en måte som kan øke avstanden til deler av publikum, forteller forfatter av masteroppgaven, Hans Petter Lade, som også er fagansvarlig for orden og beredskap i andre studieår ved PHS.

– Hovedinntrykket er at politifolk behandler folk på samme måte. Vanlige mennesker har samme kontakt med politiet som før. Det som kan være triggeren for at noe blir annerledes, er risikoen for å bil fratatt våpenet. Det gir betjentene uttrykk for. Det kan handle om hvordan de posisjonerer seg eller at de øker avstanden litt. At de står utenfor armlengdes avstand, snur seg bort eller venter med å gripe inn, for eksempel.

Og de som oftest kan oppleve annerledes oppførsel fra politiet, er de som ikke går inn i kategorien «vanlige folk».

– De jeg har snakket med skiller mellom vanlige folk og mennesker som de ikke stoler helt på. Skillet mellom vanlige mennesker og «fylla på byen»-mennesker, er et klassisk skille for politifolk. Sistnevnte oppleves som en uforutsigbar gruppe med lav impulskontroll. Basert på hva politifolkene sier, så kan man si at de som havner utenfor kategorien «vanlige folk», kan oppleve et mer tilbakeholdent politi, sier Lade.

Hans Petter Lade har intervjuet politifolk og observert oppførselen deres.
Hans Petter Lade har intervjuet politifolk og observert oppførselen deres. Foto: Torkjell Trædal

Politifolk vet for lite om risiko

Men denne inndelingen er ikke nødvendigvis basert på kunnskap, mener Lade. Politifolk mangler i stor grad erfaringer og kunnskap om i hvilke situasjoner det er risiko for å miste våpenet.

– Det kan gjøre at politifolk behandler folk ulikt og iverksetter tiltak som er uheldige for publikumskontakten uten grunn, men også at det er vanskelig for politifolk å avdekke risiko. Norsk poilti er kjent for å bruke lite makt. Vi vil ikke at politiet skal begynne å iverksette tiltak uten å ha analysert hver enkelt situasjon.

Derfor foreslår Lade at politiet må trene mer på vanlige oppdrag, med våpen på hofta.

– Politifolk kategoriserer, men magefølelsen og intuisjonen styrer. Det som er interessant er om bruk av makt og maktmidler påvirkes av det. Uavhengig av bevæpningsløsning i framtiden, vil man måtte forvente midlertidig bevæpning ved ulike oppdrag. Det har blitt en større del av operativ tjeneste. Derfor bør opplæring også inkludere våpen i ordinære oppdrag. Når politifolk er i leir, vet de jo at de trener å et skarpt oppdrag. Man kan i stedet tenke seg at man kan blande bevæpna oppdrag med andre oppdrag, og lære politifolk til både det å ta vare på våpenet og til å gjenkjenne oppdrag der våpen kan bli nødvendig, foreslår Lade.

Sistnevnte kan være avgjørende i vanskelige situasjoner, mener han.

– Jo flere inntrykk man bli utsatt for, jo vanskeligere er det å ha kapasitet til å beskytte våpenet. Jo vanskeligere oppdragene er, jo lavere blir evnen til å beskytte våpenet. Det er problematisk, for det er jo i de vanskelige oppdragene man har større grunn til å faktisk beskytte våpenet.

Velger å ikke gripe inn

Lades masteroppgave kommer i kjølvannet av en bevæpningsdebatt som ofte er følelsesbaserte, der ord som «avstand» eller «mindre tillit» mellom politi og publikum fra tid til annen løftes fram som en konsekvens av bevæpning. Men Lade forteller at det tidligere ikke er forsket på om bevæpning påvirker ordinære oppdrag, der våpenet ikke skal benyttes. Tidligere forskning knyttet til bevæpning, handler kun om situasjoner hvor våpenet blir brukt.

I fjor fikk ble myndighet for å beslutte bevæpning delegert nedover til operasjonsleder, for å gjøre politiets responstid raskere. Noen har argumentert med at det gjør det lettere å trekke våpen.

– Men informantene sier heller at de velger det motsatte. På grunn av egensikkerhet, velger andre strategier som kan medføre mindre bruk av makt. De tenker ikke at «nå kan de bruke det nye verktøyet», men heller at risikoen øker for både dem og publikum. Kanskje bruker de heller stemmebruk eller flere politifolk inn i situasjonen, når de kan det, forteller de.

– Kan det ikke medføre at man blir for avventende?

– Jo. Noen sier at man må være mer forsiktige, men at må man så må man. Refleksjonen er der uansett, og de peker på alternative strategier.

– Kan man ikke redusere risikoen de opplever for å bli fratatt våpenet, ved å endre på utstyr?

– Jo, man kan for eksempel skifte hylstre. Men risikoen for at politifolk blir nøytralisert eller trusler, vil alltid kunne være til stede.

Bør ha systemer for å fange opp erfaringer

Forskningen til Lade involverer dybdeintervjuer med 15 politifolk, samt observasjoner og feltsamtaler med over 40 tjenestepersoner ute på patrulje. Dermed har han et bredt grunnlag for å vurdere hva politifolkene i de to distriktene mener om kommunikasjonen med publikum.

– Politifolkene jeg snakket med, sier at de ikke vil endre kommunikasjonen sin. Jeg spurte for eksempel om det kunne være aktuelt å nevne at de var bevæpnet da de tok kontakt med publikum, men for alle sammen var det uaktuelt. Våpenet skal først bringes inn når det skal brukes. De sa i stedet de kanskje heller ville opptre enda mykere, for å dempe redsel for våpenet.

Intervjuene er imidlertid bare gjort i to distrikter og over en avgrenset tidsperiode. Lade er åpen for at ansatte i andre distrikter eller senere i bevæpningsperioden kan ha andre erfaringer enn hans utvalg.

– Du har snakket med politifolk på Sentrum politistasjon i Oslo, samt på Lillehammer. Var det forskjeller på hva de svarte?

– Informantene sa at overgangen til bevæpning ikke var så stor her i Oslo, siden man var vant til mange oppdrag med våpen. Men på Lillehammer sa de at det innebar en større forandring. Terror var et mer sannsynlig scenario i Oslo enn på Lillehammer. De så bevæpningen mer som en konsekvens av «ett politi». Men den største forskjellen var på at i Oslo var alle for bevæpning. På Lillehammer var de mer delt. Det var ulike diskusjoner, men mer problematisering på i Lillehammer.

Men tross diskusjoner og opplevelser i politibiler eller på lunsjrommet, mangler systemer for å fange opp tilbakemeldingene fra de politiansatte, mener Lade.

– Et viktig læringspunkt fra bevæpningsperiioden er at politiet må være i stand til å diskutere innlysende ting. Det må være rom for å diskutere taktikker og komme med usikkerhet rundt metodene som brukes. Da må man ha kultur og metoder for å fange opp det de ansatte erfarer. Mange av informantene sa de hadde diskutert dette for første gang nå.

De kunne snakke om det på gulvet, men det manglet systemer for å diskutere dette underveis, slik at innspillene ble tatt med videre.

– Overgangen fra bevæpnet til ubevæpnet politi, viste hvilke systemer som fantes rundt kunnskapsbasert læring. Det var ikke særlig strukturert, sier Lade.

– Så hva må gjøres videre?

– Man må benytte parolene og etablere systemer for læring. Sette i gang bevisstgjrøing og diskusjon ute i politiet, og ikke gå å vente på en instruks fra POD eller en ekspert som uttaler seg. Hvis man diskuterer, så vil man også øke den mentale kapasiteten til å handle under oppdragene, avslutter Lade.

Politiet bør ha bedre systemer for å fange opp diskusjoner og innspill som omhandler taktikker og metoder, mener Hans Petter Lade.
Politiet bør ha bedre systemer for å fange opp diskusjoner og innspill som omhandler taktikker og metoder, mener Hans Petter Lade. Foto: Torkjell Trædal

Til toppen