Politiet som gullgraver

Politiets håp om å finne «noe stort» er ofte drivkraften for at de stopper og sjekker noen. Dette selv om sannsynligheten for at de finner noe er liten.

«Jeg anser det ikke som samfunnskadelig at en helt lovlydig person ikke har med seg førerkort.»

«De som har våpen er vanskelig å finne, men de utgjør en stor fare fordi de faktisk har dette med for å kunne skade eller drepe noen.»

De to sitatene fra en politimann illustrerer det jeg vil ta opp i denne kronikken, nemlig at politifolk gjør individuelle vurderinger rundt hva som er viktig å avdekke eller forhindre. «Stopp og sjekk» av personer og kjøretøy er en stor del av den aktiviteten som politifolk i ordenstjeneste utfører på eget initiativ. Vi vet imidlertid lite om psykologiske faktorer som ligger til grunn for hvem som plukkes ut og kontrolleres. Jeg vil derfor her se på hvordan psykologisk risikoteori kan bidra til å forstå de vurderingene som gjøres.

Risiko og risikopersepsjon i politiet

Risiko er kombinasjonen av sannsynlighet for at en fremtidig hendelse vil skje og mulige konsekvenser ved hendelsen. Vi kan ikke måle risiko nøyaktig slik vi kan måle høyde og vekt. Flere risikoforskere vil derfor si at det ikke finnes en objektiv risiko, men de snakker heller om risiko som vurderinger om fremtiden. De subjektive vurderingene vi gjør rundt fremtidige situasjoner kan kalles risikopersepsjon og de påvirkes av både følelser og tanker. I det videre vil jeg for enkelhets skyld omtale dette som individuelle risikovurderinger.

I politiet brukes gjerne risikobegrepet om potensielle negative hendelser tjenestemenn kan møte i arbeidet, altså risiko for skade på den enkelte ansatte. Slik risiko er det viktig å minimalisere eller unngå. I denne kronikken omtaler jeg et annet perspektiv på risiko i politiet. Jeg knytter risikobegrepet til vurderinger som gjøres av politifolk i ordenstjenesten når de står overfor potensielle lovbrudd. Den patruljerende tjenestemannens risikovurderinger er da f.eks. rettet mot potensiell skade for samfunnet, på andre personer eller på fysiske objekter. Dersom risikobegrepet knyttes til potensielle lovbrudd, er det da om å gjøre for politifolk å lete etter forhold de vurderer har stor risiko, heller enn å unngå dem. Skillet mellom de to perspektivene på risiko blir rent teoretisk. I praksis må operative tjenestemenn i enhver situasjon vurdere risiko mot seg selv samtidig som de vurderer risiko for mulige lovbrudd.

Intervjuer og observasjoner av utvalgte tjenestemenn ved ordenstjenesten fra et pågående forskningsprosjekt ved PHS , kan indikere at tjenestemenn som patruljerer inkluderer både følelser og tanker når de vurderer personer å stoppe. Nyere forskning på risikopersepsjon har også vist at følelser har en mer sentral plass enn tidligere antatt når vi vurderer en risiko. I mange tilfeller viser mine observasjoner at følelsene guider politifolks atferd, i form av en følelse av at noe «ikke stemmer» eller «magefølelsen». Likevel er det ikke følelsene alene som avgjør vurderingen av risikoen. Tjenestemennene gir også sammensatte tankemessige begrunnelser for hvem de stopper og sjekker. Her er det viktig å understreke at innenfor forskning på risikopersepsjon forstås ikke følelser og tanker som et motsetningspar der følelser antas å være irrasjonelle og tankemessige begrunnelser rasjonelle. Følelser og tanker påvirker hverandre.

Konsekvenser versus sannsynlighet

Mine observasjoner antyder at mange politifolk ved ordenstjenesten legger større vekt på mulige gevinster av stopp og sjekk-aktiviteten og mindre vekt på sannsynligheten for faktisk å finne noe, når de vurderer hvilke personer de skal stoppe. For eksempel ser det ut til at jakten på store mengder narkotika og våpen som de sjelden finner, er mer fristende enn jakten på trafikksyndere som det finnes flere av. Denne jakten synes bl.a. å bli motivert av en positiv forventning om å avdekke «noe stort».

Dette kan forklares på flere måter. For det første har vi en tendens til å vurdere sannsynlighet for om en hendelse vil skje ut i fra hvor lett vi kan hente den frem i tankene. Det handler om hvor mentalt tilgjengelig den er for oss. Vi vurderer for eksempel sannsynligheten for å bli utsatt for en trafikkulykke ut fra hva vi har hørt fra venner og kjente, eller hva vi har lest i avisen. Dette kan forklare politifolk i ordenstjenesten sin leting etter våpen og narkotika selv om de selv ikke har funnet dette tidligere. De kan lett hente frem historier om andre som har «funnet noe stort», for slike historier spres som ild i tørt gress. I forbindelse med kontroll av biler fortalte flere tjenestemenn meg, uavhengig av hverandre, om en patrulje som år tilbake fant store mengder amfetamin i en bil de kontrollerte.

For det andre har også annen risikoforskning vist at vi har en tendens til å vurdere risiko ut i fra mulige konsekvenser en hendelse kan ha, og nærmest se bort fra sannsynligheten for om hendelsen vil skje. Sitatene innledningsvis kan tyde på at politimannen vurderer konsekvensene av de forskjellige situasjonene. Det å se bort fra sannsynligheten gjelder i særlig grad når risikovurderingen er styrt av følelser. Der «magefølelsen» styrer de patruljerende politifolkenes valg, legger de større vekt på mulige konsekvenser av en situasjon enn på sannsynligheten fordi følelser er lite påvirket av sannsynlighet.

Behov for å gjøre noe meningsfyllt

Alle politidistrikt skal kontrollere X antall førere i løpet av et år. Mange politifolk i ordenstjenesten oppfatter slike kvantitative måltall som meningsløse. Derfor fyller mange disse pålagte kravene med innhold som for dem selv oppleves som mer meningsfylt enn å sjekke vognkort og førerkort hos «vanlige folk». Kriminelle som kjører rundt med våpen vurderes av mange å være viktigere å stoppe enn trafikksyndere, nettopp fordi de innebærer større potensielle konsekvenser enn en trafikksynder. «Politiet som gullgraver», kaller kriminolog Liv Finstad det, der politiet utrettelig holder jakten gående måned etter måned. Den som er tålmodig og leter, finner trolig noe stort til slutt.

Kunnskap for strategiske ledere

De individuelle risikovurderingene som gjøres av politifolk i ordenstjenesten får betydning for deres møte med publikum. Det de oppfatter som risiko for kriminalitet kommer til uttrykk gjennom hva de ser etter og hvem de stopper. Dette får igjen betydning for hva tjenestemenn får kjennskap til og den informasjonen de formidler inn i datasystemer og til ledere. Kunnskap om risikovurderinger bør derfor brukes aktivt i arbeidet med å korrigere eventuelle skjevoppfatninger av risiko.

I den ideelle politiorganisasjon vil ledelsen være interessert i den informasjonen de ansatte har om verden der ute, slik at denne kan bli en del av det videre strategiske beslutnings¬grunnlaget. Da er det viktig å forstå hva som kan ha betydning for politifolks risikovurderinger fordi det kan medføre en selektiv innhenting av informasjon.

«Jeg anser det ikke som samfunnskadelig at en helt lovlydig person ikke har med seg førerkort.»

«De som har våpen er vanskelig å finne, men de utgjør en stor fare fordi de faktisk har dette med for å kunne skade eller drepe noen.»

De to sitatene fra en politimann illustrerer det jeg vil ta opp i denne kronikken, nemlig at politifolk gjør individuelle vurderinger rundt hva som er viktig å avdekke eller forhindre. «Stopp og sjekk» av personer og kjøretøy er en stor del av den aktiviteten som politifolk i ordenstjeneste utfører på eget initiativ. Vi vet imidlertid lite om psykologiske faktorer som ligger til grunn for hvem som plukkes ut og kontrolleres. Jeg vil derfor her se på hvordan psykologisk risikoteori kan bidra til å forstå de vurderingene som gjøres.

Risiko og risikopersepsjon i politiet

Risiko er kombinasjonen av sannsynlighet for at en fremtidig hendelse vil skje og mulige konsekvenser ved hendelsen. Vi kan ikke måle risiko nøyaktig slik vi kan måle høyde og vekt. Flere risikoforskere vil derfor si at det ikke finnes en objektiv risiko, men de snakker heller om risiko som vurderinger om fremtiden. De subjektive vurderingene vi gjør rundt fremtidige situasjoner kan kalles risikopersepsjon og de påvirkes av både følelser og tanker. I det videre vil jeg for enkelhets skyld omtale dette som individuelle risikovurderinger.

I politiet brukes gjerne risikobegrepet om potensielle negative hendelser tjenestemenn kan møte i arbeidet, altså risiko for skade på den enkelte ansatte. Slik risiko er det viktig å minimalisere eller unngå. I denne kronikken omtaler jeg et annet perspektiv på risiko i politiet. Jeg knytter risikobegrepet til vurderinger som gjøres av politifolk i ordenstjenesten når de står overfor potensielle lovbrudd. Den patruljerende tjenestemannens risikovurderinger er da f.eks. rettet mot potensiell skade for samfunnet, på andre personer eller på fysiske objekter. Dersom risikobegrepet knyttes til potensielle lovbrudd, er det da om å gjøre for politifolk å lete etter forhold de vurderer har stor risiko, heller enn å unngå dem. Skillet mellom de to perspektivene på risiko blir rent teoretisk. I praksis må operative tjenestemenn i enhver situasjon vurdere risiko mot seg selv samtidig som de vurderer risiko for mulige lovbrudd.

Intervjuer og observasjoner av utvalgte tjenestemenn ved ordenstjenesten fra et pågående forskningsprosjekt ved PHS[1], kan indikere at tjenestemenn som patruljerer inkluderer både følelser og tanker når de vurderer personer å stoppe. Nyere forskning på risikopersepsjon har også vist at følelser har en mer sentral plass enn tidligere antatt når vi vurderer en risiko.I mange tilfeller viser mine observasjoner at følelsene guider politifolks atferd, i form av en følelse av at noe «ikke stemmer» eller «magefølelsen». Likevel er det ikke følelsene alene som avgjør vurderingen av risikoen. Tjenestemennene gir også sammensatte tankemessige begrunnelser for hvem de stopper og sjekker. Her er det viktig å understreke at innenfor forskning på risikopersepsjon forstås ikke følelser og tanker som et motsetningspar der følelser antas å være irrasjonelle og tankemessige begrunnelser rasjonelle. Følelser og tanker påvirker hverandre.

Konsekvenser versus sannsynlighet

Mine observasjoner antyder at mange politifolk ved ordenstjenesten legger større vekt på mulige gevinster av stopp og sjekk-aktiviteten og mindre vekt på sannsynligheten for faktisk å finne noe, når de vurderer hvilke personer de skal stoppe. For eksempel ser det ut til at jakten på store mengder narkotika og våpen som de sjelden finner, er mer fristende enn jakten på trafikksyndere som det finnes flere av. Denne jakten synes bl.a. å bli motivert av en positiv forventning om å avdekke «noe stort».

Dette kan forklares på flere måter. For det første har vi en tendens til å vurdere sannsynlighet for om en hendelse vil skje ut i fra hvor lett vi kan hente den frem i tankene. Det handler om hvor mentalt tilgjengelig den er for oss. Vi vurderer for eksempel sannsynligheten for å bli utsatt for en trafikkulykke ut fra hva vi har hørt fra venner og kjente, eller hva vi har lest i avisen. Dette kan forklare politifolk i ordenstjenesten sin leting etter våpen og narkotika selv om de selv ikke har funnet dette tidligere. De kan lett hente frem historier om andre som har «funnet noe stort», for slike historier spres som ild i tørt gress. I forbindelse med kontroll av biler fortalte flere tjenestemenn meg, uavhengig av hverandre, om en patrulje som år tilbake fant store mengder amfetamin i en bil de kontrollerte.

For det andre har også annen risikoforskning vist at vi har en tendens til å vurdere risiko ut i fra mulige konsekvenser en hendelse kan ha, og nærmest se bort fra sannsynligheten for om hendelsen vil skje. Sitatene innledningsvis kan tyde på at politimannen vurderer konsekvensene av de forskjellige situasjonene. Det å se bort fra sannsynligheten gjelder i særlig grad når risikovurderingen er styrt av følelser. Der «magefølelsen» styrer de patruljerende politifolkenes valg, legger de større vekt på mulige konsekvenser av en situasjon enn på sannsynligheten fordi følelser er lite påvirket av sannsynlighet.

Behov for å gjøre noe meningsfylt

Alle politidistrikt skal kontrollere X antall førere i løpet av et år. Mange politifolk i ordenstjenesten oppfatter slike kvantitative måltall som meningsløse. Derfor fyller mange disse pålagte kravene med innhold som for dem selv oppleves som mer meningsfylt enn å sjekke vognkort og førerkort hos «vanlige folk». Kriminelle som kjører rundt med våpen vurderes av mange å være viktigere å stoppe enn trafikksyndere, nettopp fordi de innebærer større potensielle konsekvenser enn en trafikksynder. «Politiet som gullgraver», kaller kriminolog Liv Finstad det, der politiet utrettelig holder jakten gående måned etter måned. Den som er tålmodig og leter, finner trolig noe stort til slutt.

Kunnskap for strategiske ledere

De individuelle risikovurderingene som gjøres av politifolk i ordenstjenesten får betydning for deres møte med publikum. Det de oppfatter som risiko for kriminalitet kommer til uttrykk gjennom hva de ser etter og hvem de stopper. Dette får igjen betydning for hva tjenestemenn får kjennskap til og den informasjonen de formidler inn i datasystemer og til ledere. Kunnskap om risikovurderinger bør derfor brukes aktivt i arbeidet med å korrigere eventuelle skjevoppfatninger av risiko.

I den ideelle politiorganisasjon vil ledelsen være interessert i den informasjonen de ansatte har om verden der ute, slik at denne kan bli en del av det videre strategiske beslutnings­grunnlaget. Da er det viktig å forstå hva som kan ha betydning for politifolks risikovurderinger fordi det kan medføre en selektiv innhenting av informasjon.



[1] Dette settes i faktaboks på slutten av saken: Dataene er samlet i forbindelse med mitt doktorgradsarbeid. Kvalitative data har sin begrensning ved at de ikke gir grunnlag for å generalisere, men jeg ønsker her å trekke frem et mulig bilde av vurderingsprosessene.

Til toppen