BEMANNING OG NYE STILLINGER: Oppland Arbeiderblad har ved flere anledninger den siste tiden hatt fokus på bemanningen i politiet i Innlandet. Her fra Politihuset på Hamar.
BEMANNING OG NYE STILLINGER: Oppland Arbeiderblad har ved flere anledninger den siste tiden hatt fokus på bemanningen i politiet i Innlandet. Her fra Politihuset på Hamar. (Bilde: Torkjell Trædal)

Pengemangelen og mannskapsmangelen er så stor at grunnleggende rettigheter i en rettsstat er satt i fare

Resultatet er dette: Politiet er ikke i stand til å sikre innbyggernes personlige sikkerhet, skriver Steinar Larssen.

Debattinnlegget er først publisert i Oppland Arbeiderblad, og er gjengitt med Larssens tillatelse.

Økonomien i politidistriktene i Norge er et utslag av en bevisst politikk. Økonomene har klart å innføre en kolossal budsjettdisiplin, der politimestrene blir målt på evnen til å holde budsjettet og ikke evnen til å løse samfunnsoppdraget.

Oppland Arbeiderblads artikkelserie nylig om mangel på penger, politibetjenter og jurister i Innlandet politidistrikt viser til fulle konsekvensene av at norsk politi er markedsstyrt.

Pengemangelen og mannskapsmangelen er så stor at grunnleggende rettigheter i en rettsstat er satt i fare. Til grunn for denne utviklingen ligger årelangt fokus på budsjett.

For slik praktiseres «New Public Management»: De som makter å holde seg innen budsjettrammene, beholder jobbene sine. Derfor blir det raskt viktigere å ivareta budsjettene enn å bekjempe kriminaliteten. Mangel på penger og ansatte i etaten rammer innbyggerne.

Resultatet er dette: Politiet er ikke i stand til å sikre innbyggernes personlige sikkerhet.

Utviklingen vi ser resultatet av nå, startet med Arbeiderpartiet på 1970-tallet og en ide om at landet ikke skulle ha et for sterkt politikorps.

Det skyldtes arven og erfaringene med statspolitiet under 2. verdenskrig. Tenkningen i Arbeiderpartiet ble videreført av daværende justisminister Inger Louise Valle.

Hun la om kriminalpolitikken i et sosialt perspektiv. Den kriminelles bakgrunn og adferd skulle forstås i langt større grad enn tidligere. På midten av 1980-tallet fikk vi i tillegg en ny ideologisk plattform. Statsminister Gro Harlem Brundtland, med god støtte fra Høyres Kåre Willoch, innførte i 1986 et nytt inntektssystem for kommunene. Nå kom markedstenkningen inn i offentlig sektor for alvor.

Etter at byråkrati og politisk ledelse innførte rammebudsjettering for politiet på begynnelsen av 2000-tallet, fritok dette den politiske ledelsen fra å håndtere politiets uventede utgifter.

I stedet stiller det politimestrene overfor en svært krevende og nesten umulig oppgave. De skal holde budsjettet og samtidig bekjempe kriminalitet.

Saken er at politiet til enhver tid må ha de økonomiske midlene de trenger. Derfor er det nærmest patetisk når APs Tore Hagebakken som gjenvalgt stortingsrepresentant, nøyer seg med å spørre justisministeren om hvordan han vil sørge for at de 41 nye stillingene i politidistriktet kommer på plass.

Hagebakken har tilbrakt de siste år som medlem av finanskomiteen og burde som et minimum fått med seg hva APs støtte til «New Public Management» innebærer.

Derfor er vi nå i en situasjon der politiet ikke er i stand til å ta vare på sikkerheten til innbyggerne.

Med nedleggelsen av et titalls lensmannskontor gjennom flere år overser politikerne betydningen av politiets kontakt med lokalsamfunnene. Og de overser betydningen av politifolkene som gikk fotpatrulje og var i forebyggende dialog med innbyggerne. Dette er gått tapt som følge av markedstenkningen.

Politiet er dessuten satt i den forunderlige situasjon at etaten i løpet av et budsjettår skal betale for gjeld fra året før. Har politiet et år brukt mer penger enn planlagt, skulle gjelden vært slettet og ettergitt over statsbudsjettet.

Kan noen i Politidirektoratet eller Justisdepartementet peke på hva distriktene har brukt for mye penger på? Hva koster et drap eller en voldsepisode? Hvordan skal politidistriktene budsjettere for hva som kommer til å inntreffe av kriminalitet i løpet av et år?

For politiets del er det dermed blitt viktigere å holde budsjettet enn å bekjempe kriminalitet. Kombinasjonen av økonomer og jurister blir en lammende kombinasjon hvis man er på jakt etter utvikling. Og totalt skivebom med tanke på hvordan etaten skal løse sitt samfunnsoppdrag.

I denne sammenheng er det derfor relevant å minne om hva daværende politimester Johan Martin Welhaven ved Vest-Oppland politikammer uttalte til Oppland Arbeiderblad 17. november 2011: «Vi er like dårlig forberedt nå som 22. juli i fjor!»

I følge oppslaget mangler han folk og utstyr fordi politiet får for lite penger. Dette var altså situasjonen for fem år siden til tross for en knusende «Rapport fra 22. juli-kommisjonen» om terroren i juli 2011 og alt politiet gjorde feil denne dagen.

I min gjennomgang av kommisjonsrapporten har jeg ikke funnet stort sett annet enn en ren elendighetsbeskrivelse av politiets arbeid. Og ikke nok med det, Welhaven mente i 2011 at det var på tide å minne våre bevilgende myndigheter – det vil si embetsverket i finansdepartementet – om realitetene.

Oppland Arbeiderblads reportasjeserie tyder meget sterkt på at han har rett i det han sa.

Til toppen