(Foto: Ben Salter)

Orkan i Vestfjorden

En hel gjeng politifolk fikk kjenne på naturkreftene i jakt på narkotika.

  • Endret

Min sjef Arne hadde på 2000-tallet over tid blitt satt under press for å bistå en lokal lensmann som hadde ansvaret for to øyer langt ute i Vestfjorden. Lensmannen hadde samlet E-info om en urovekkende bruk av narkotika blant øyas ungdommer. Disse øyene fungerer som to små bølgebrytere for Atlanterhavet. Utenfor råder storhavet.

Arne solgte inn turen med lovnad om en fin tur over fjorden med Indre kystvakts nyeste båt. Vi var rundt ti tjenestemenn/kvinner som tok «åtet», og la ut på tur en sen høstdag i november.

En mørk og stormfull aften...

Dagen kom, og vi møtte på kaia i Bodø. Der lå Kystvaktas eldste, ikke nyeste båt! En «ombygd» snurper på cirka 60 fot. Den hadde to måneder igjen av aktiv tjeneste. Vel ombord samlet kapteinen oss i messa. Han opplyste at det ville bli dårlig vær under overfarten (storm fra vest). Han fortalte at hvis alarmen gikk, måtte alle møte på broa med redningsvest. Han anbefalte oss å re sengene tidlig, for dette ville bli vanskelig senere. Han opplyste i samme slengen at hvis kokken om bord røykte på lugaren sin, og dette var til ubehag, skulle vi bare banke på døren, og minne ham på røykeforbudet.

Jeg fant en ledig lugar på nederste dekk sammen med kollega Lars. Lugaren var liten med to køyesenger og en liten og rød skaisofa, pluss en knøttliten vask. Været ble dårligere, så etter en times tid gikk jeg ned for å prøve å legge meg nedpå.

Der satt Lars i den røde skaisofaen. Like hvit i ansiktet som respatex-panelet bak ham. Ved siden av ham lå genseren min og fløt i oppkast.

Jeg utbrøt: «Lars, din j..., har du spydd på genseren min?»

Han stønnet fram et svakt «Nei», men han hadde tegn og symptomer på den kjente «sjøsyke», så jeg ga opp å snakke mer med ham.

Det luktet spy i hele lugaren, så jeg evakuerte med mitt eget sengetøy inn på nabolugaren der jeg sikret meg ei overkøye. Men omstendighetene hadde fratatt meg ønsket om å sove, og siden det ennå var tidlig kveld, gikk jeg opp på broen. Der satt styrmannen innerst til venstre. Det lyste svakt fra noen instrumenter, ellers var det bekmørkt.

Hans høyre kinn lyste av og til opp i gloen fra en rød mix-rullings. En fåmælt type som kun nikket til meg, ordløs. Jeg sto og så på uværet som bygde seg opp foran båten.

All hell is loose

Vi nærmet oss Helligvær, en liten øygruppe langt ute i Vestfjorden. Vi skimtet lysene derfra innimellom de svære bølgene rundt oss. Plutselig snakket styrmannen. Det lød mer som en advarsel. For øvrig hans eneste setning som jeg hørte fra ham: «Nu kjæm han me han. Vi dreier rett vest mot storsjyen».

«Storsjyen? Er det mulig!», tenkte jeg der jeg stod og gynget som en rytmeboks og forsøkte å holde meg oppreist, mens jeg klamret meg fast i et håndtak og studerte uværet. Men nå skulle det liksom skje. Det skulle bli enda verre.

Jeg fant det best å gjøre et nytt forsøk på å innta sengen nede på lugaren. Teoretiske beregninger tilsier at det er minst rulling i båten der. Vel plassert i øverkøya, ble jeg liggende spent i X for å unngå å bli kastet rett ut. Båten rullet og kastet på seg. Drønn slo igjennom skroget da båten tok full fart inn i neste bølge. Soving ble det dårlig med.

Jeg vekslet mellom nesten å bli kastet ut av senga eller å stå nesten oppreist mot lugarveggen. Så skjedde det. Jeg måtte på do. Blæra var full etter inntak av kaffen. Men avtredet var selvsagt ikke på lugaren. Men akter og ut på dekk.

På tur dit ser jeg en person på tur ned leideren. Iført kun en dongeribukse, og i bar overkropp. Mannen måtte være sprute gal. Det var Pelle som kom. Han sank ned på alle fire på dørken, og kom slepende med en søppelbøtte som han hadde «fylt» på lugaren og vært ute og tømt. Jeg spurte hvordan det gikk? Samtalen fløt dårlig, og Pelle åpnet lugardøra for å krype inn. Der sto min gode kollega Jan Ingvald. Også han i bar overkropp, med kul på ryggen, mens han «ropte» ned i den minste vasken som er å få kjøpt.

Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å hjelpe, så jeg entret opp leideren og ut på dekk. Der var sjøen i ett med ripa på båten. I det jeg får toalettdøren igjen, ser jeg plutselig sjøen langt der nede i det vi rir på en bølgetopp.

Jeg forstår snart at hvis jeg prøver å stå og tisse, vil jeg bli svartelistet av den som står for renholdet. Her må det sittes. Jeg vrir meg rundt på en halv kvadrat, åpner buksa og holder i bukselinningen. Akkurat da treffer en bølge båten med stor kraft. Dørken kommer imot meg i stor fart idet jeg drar ned buksa. Resultatet var at jeg satt som skrudd ned i toalettet, med buksa nesten vrengt rundt anklene. For første gang siden barndommen kunne jeg sitte på do og dingle med bena.

Tilbake i lugarkorridoren lå en tung eim av spy. Jeg var bare trøtt, ikke sjøsyk. Men søvn ble det likevel dårlig med, så jeg gikk opp på broa igjen. Der fikk jeg se og føle elementene i fri dressur på havet. Kapteinen var nå også i styrhuset. Han opplyste at vinden hadde økt til orkan. Bølgene var gigantiske. Styrhuset på snurperen ligger akter på båten. Når båten traff bølgene, slo de inn over båten slik at halve forskipet var under vann, mens resten av bølgen slo rett over styrhustaket. På tur opp av bølgedalen rant vannet som en stri elv av hele skipet.

Etter å ha blitt kastet rundt mot interiøret i styrhuset i en liten time hadde jeg fått nok juling. Jeg tok kvelden.

Epilog:

Vi kom til øya cirka seks timer etter planen. Lars uttalte at hvis alarmen hadde gått i løpet av natten, ville han aldri ha vurdert å forlate lugaren. Han ville ha tenkt at det ville bli en velsignelse hvis båten gikk ned.

Til slutt en «takk» til min daværende sjef. Det var han som gjorde reisen mulig og som ga et minne for livet for 10 politifolk.

Jeg utfordrer Arne Hammer, politistasjonssjef ved Bodø politistasjon til å ta historiestafetten videre.

Til toppen