Når erfaring stanger mot teori i bevæpningsdebatten
(Torkjell Trædal)

Når erfaring stanger mot teori i bevæpningsdebatten

Steffen Ousdal i politiet etterlyser en mer nyansert debatt.

Torsdag denne uken leverte Politidirektoratet sitt høringssvar i bevæpningssaken til Justis- og beredskapsdepartementet.

Saken skaper ikke uventet debatt i kommentarfelt og sosiale medier, og jeg finner grunn til å reflektere litt rundt hvorfor diskusjonen oppleves så spisset og med til dels ganske harde fronter. 

På den ene siden har du de som mener samfunnsutviklingen er kommet dit hvor det er på høy tid med generell bevæpning. 

På den andre siden har man motstanderne som argumenterer med at det ikke finnes belegg i sannsynlighet eller trusler som rettferdiggjør bevæpning. 

Jeg tror ingen av disse perspektivene bringer oss særlig nærmere en meningsfull debatt. 

Her trengs en alternativ måte å se spørsmålet om bevæpning på, som tar utgangspunkt i vurderinger av usikkerhet. 

For å ta et eksempel. Hvorfor bruker vi mange tusen kroner år etter år på å forsikre husene våre for brann? 

Med en så lav sannsynlighet for boligbrann er det jo relativt urasjonell å bruke penger på en slik forsikring. Likevel gjør vi det. Hvorfor?

Jo, fordi vi gjør en avveining mellom ulempene/kostnadene og konsekvensene dersom det usannsynlige skulle skje. 

En relativt urasjonell beslutningsprosess, men likevel helt naturlig og gyldig for alle huseiere. 

Slike beslutningsprosesser finnes det flere eksempler på i risikostyringsteorien.

Jeg tror det er mulig å se bevæpningsspørsmålet på samme måte.

Politiets samfunnsoppdrag er å opprettholde den offentlige orden og sikkerhet, forfølge lovbrudd og utføre andre oppgaver fastsatt etter lov eller sedvane. 

I det så ligger det en forventning om at politiet også må ta høyde for hendelser med lav sannsynlighet men med høye samfunnsmessige konsekvenser. 

Samfunnet har følgelig en forventning om at politiet etablerer en beredskap også for disse hendelsene.  

Gjørv-kommisjonens rapport omtalte dette som risikoerkjennelse og etterlyste denne tenkningen i hele den offentlige forvaltningen.

DEBATT: Bevæpningssaken skaper ikke uventet debatt i kommentarfelt og sosiale medier, skriver Steffen Ousdal.
DEBATT: Bevæpningssaken skaper ikke uventet debatt i kommentarfelt og sosiale medier, skriver Steffen Ousdal. Bilde: Arkiv

Så tilbake til eksempelet om avveininger mellom ulemper og konsekvenser. 

Bevæpningsutvalgets rapport pekte blant annet på faren for militarisering av politiet, avstand til publikum og sårbare grupper, og faren for uønskede hendelser som vådeskudd osv. 

Flere høringssvar var kritiske til utvalgets konklusjoner, og i tillegg hadde flere polititjenestekvinner- og menn en annen personlig erfaring etter 14 måneder med midlertidig bevæpning. 

Her står den erfaringsbaserte kunnskapen og stanger mot den teoretiske. 

I kjølvannet av Gjørv-kommisjonens rapport har samfunnets forventning om risikoerkjennelse og diskusjonen om politiets handlingsplikt vært hyppig debattert.

Disse to perspektivene utfyller vårt samfunnsoppdrag med en forventning om at politiet også skal kunne håndtere det uventede. 

Dette perspektivet, det såkalte beredskapsperspektivet, er etter mitt syn gjennomgående veiet for lett i bevæpningsutvalgets konklusjoner.

Her finner vi nok også noe av årsaken til de harde ordvekslingene i sosiale medier og kommentarfelt. 

Ikke uventet når erfaringstunge fagmiljø ikke føler seg hørt. 

Beredskapsperspektivet lar seg i liten grad begrunne med bruk av frekvensbasert sannsynlighet, men er likevel høyst relevant for alle som jobber med sikkerhet og beredskap. 

Antakelig er det derfor mange av oss hver dag går på jobb. Først når man er enig om at beredskapsperspektivet er et gyldig premiss, kan man få en mer nyansert debatt.

Jeg håper vi kommer dit. 

Til toppen