- Kadaverdisiplin av en annen verden

Politistudentene Knut Gjærde og Øyvind Grille Kristoff opplevde to måneder med «ekstremt harde» treningsforhold i USA.

  • Endret

Men de ville aldri ha byttet ut et norsk politiliv med en langt mer actionpreget tilværelse i Minneapolis.

I løpet av GU2 ved Politihøgskolen skal studentene gjennomføre ekstern hospitering ved en lokal institusjon som jobber opp mot politiet. Noen gjorde dette mens andre var så heldige å få reise på politiskole i USA. I perioden januar - februar 2009 ble Politistudentene Knut Gjærde og Øyvind Grille Kristoff tatt opp som rekrutter ved Minneapolis Police Academy.

- Planene for oppholdet ble lagt allerede da vi gikk i førsteklasse. PHS informerte om at man kunne søke om å få bruke den eksterne hospiteringen til en internasjonal utveksling med politietater i andre nordiske land. Jeg ønsket i utgangspunktet å besøke engelsk politi, noe som ikke var omfattet av ordningen. Dermed ende vi opp i Minneapolis Police Department i delstaten Minnesota nærmest på «slump». Med stipend fra Haugaland og Sunnhordland politidistrikt lot dette seg heldigvis gjøre, sier Knut Gjærde.

Som på film

Allerede første dag ble duoen gjort veldig klar over at kadaverdisiplin var et sentralt tema på politiskolen.

- Vi møtte i dress og da vi ankom politiskolen ble vi møtt av uniformerte vakter som viste oss til et klasserom. Her skulle vi «sitte i rett» til det kom to instruktører med de typiske amerikanske «drill-instructor-hattene» som nesten umiddelbart begynte å kjefte på oss. Vi gjennomgikk også en ekstremt streng uniformsinspeksjon hver dag, noe som betydde at fritiden på kvelden stort sett gikk med til stryking, vasking og pussing av uniformer, sko og våpen. Kravene til uniformen overgikk Kongens garde. Uniformen skulle være plettfri, sier og Øyvind Grille Kristoff, og legger til:

- I løpet av de perioden vi var der, fikk jeg godkjent skopussen to ganger, og det til tross for at skoene var så blanke at jeg kunne speile meg i dem hver eneste dag.

Ifølge Knut Gjerde kunne en typisk straff for skittent våpen eller ukorrekt uniform være 300 armhevinger foran resten av troppen, mens en selv måtte se på. Poenget med denne kadaverdisiplinen var å poengtere hvor viktig korrekt bruk av uniform var, både for å gi et positivt bilde av politiet og at publikum oppfattet oss som mer profesjonelle.

Taser

For å legge treningen så realistisk som mulig måtte studentene igjennom flere scenario­øvelser der e blant annet ble opplært i bruk av elektrosjokkvåpenet taser. For de som ikke har hørt om dette, så ligner det på en pistol som skyter ut to «nåler» som fester seg i kroppen til mistenkte. 50.000 volt går deretter gjennom kroppen og paralyserer personen i fem sekund.

Knut Gjerde testet denne på seg selv av ren nysgjerrighet, og han innrømmer at det er det verste han noen gang har opplevd.

- En fordel med taseren er at man kan påsette mistenkte håndjern uten at han klarer å motsette seg dette. Dette var andre gang jeg valgte å utsette meg selv for taseren, så jeg kan si at selv om det er ekstremt smertefullt og ser voldsomt ut, så er det på flere måter et mildere maktmiddel enn batong og mer effektivt enn pepperspray, sier Gjerde.

Knut Gjærde og Øyvind Grille Kristoff gikk igjennom flere scenarioer der de lærte å bruke taseren i forskjellige situasjoner og med diverse andre maktmidler. Det ble hele tiden understreket at det var et maktmiddel og at det skulle brukes med måte.

- Et av problemene med innføringen av taseren var at tjenestemenn ble avhengig av den, tjenestemennene valgte å bruke den uten å forsøke andre midler og i enkelte tilfeller også misbruke taseren. Politiskolen var derfor redd for at taseren gjorde at en ikke fikk øvd nok på andre ferdigheter, noe som igjen gjorde avhengigheten av taseren enda større, sier Øyvind Grille Kristoff.

- En observasjon som jeg gjorde meg var under et scenario som besto av en noe hissig person som urinerte i en park. Her kunne en se tydelig forskjell på hvordan man valgte å løse oppdraget. Noen av de amerikanske elevene valgte å bruke taseren, mens andre elever brukte pistol og skjøt vedkommende. Øyvind og jeg som er vant med litt mer norske forhold, valgte å løse oppdraget med henholdsvis nedleggelse og batong, sier Knut Gjerde.

Bevæpning

Den kanskje største forskjellen mellom norsk og amerikansk politi er bevæpningen. Den norske duoen fikk utlevert hver sin Beretta Centurion 9 mm håndvåpen som de gikk med i beltet.

- Under skytetreningen fikk hver elev en egen instruktør som fulgte med hele tiden under skytingen. Etter skytingen fikk vi utfylt et skjema med tilbakemeldinger og tips til øvelser vi kunne gjøre på kveldstid for å forbedre skyteferdighetene våre, sier Øyvind Grille Kristoff.

- Vi fikk både under treningen og patruljeringen se hvordan bevæpningen bidro til å skape avstand til publikum. Det var viktig å holde folk på avstand og at man hele tiden hadde kontroll på våpenet, enten at man holdt albuen over eller at man holdt våpenet fast i hylsteret. Dersom vi ble angrepet lærte vi teknikker for å forhindre at skytevåpenet ble tatt fra oss, noe som minnet litt om å legge seg i fosterstilling med våpenet under seg og rope på hjelp, forklarer Knut Gjerde, før han fortsetter:

- Dette ekstreme fokuset på bevæpning og egensikkerhet gjorde at man fikk en voldsom distanse ifra publikum. Med dette i bakhodet håper jeg inderlig at det aldri blir åpnet for allmenn bevæpning av norsk politi.

Både Gjerde og Kristoff har hatt stort utbytte av oppholdet i Minneapolis. De har ikke bare lært om hvordan en politi­etat i et helt annet land opererer, men også lært mye om sin egen etat. Begge håper at dette kan bli ført videre og at vi også kan ta imot amerikanske politistudenter i Norge, slik at det blir en utveksling.

Mykere side

Selv om amerikansk politi kanskje ikke primært er kjent for den «myke» kontakten med publikum, hadde de, ifølge Gjerde og Kristoff flere «Community Relations» program som var designet for å fremme samarbeidet mellom publikum og politiet. Hver politistasjon hadde et møterom som bar navnet «Community Room» hvor det ble holdt månedlige for publikum i lokalsamfunnet.

- På dette møtet fikk publikum møte politistasjonssjefen og ta opp viktige spørsmål med ham direkte. Dersom det ble tatt opp spesielle problemer som stasjonssjefen følte han kunne gjøre noe med, hadde han en egen enhet innen ordensavdelingen kalt «Directed Patrol». Disse jobbet med spesielle samfunnsproblemer som blant annet ble tatt opp på dette møtet. Stasjonssjefen brukte også dette møtet til å informere om hva politiet jobbet med for øyeblikket og dersom det var spørsmål til dette, kunne politiet stille med en etterforsker eller spesialist som svarte på spørsmål ifra publikum, sier Knut Gjerde.

Til toppen