- Jeg ble ikke vingeklippet

Nylig avgått politidirektør Ingelin Killengreen fortalte Politiforum om vingeklippingen i VG, Arne Johannessen og politikonflikten.

Omtalt og omstridt. Sterk og synlig. Ingelin Killengreen har gjort seg bemerket som Norges aller første politidirektør. Men den 1. april var en epoke over. Da tok hun av seg politiuniformen for siste gang.

– Det er helt greit å gå i uniform, for det er en del av jobben. Men det er greit å ta den av også. Jeg håper jeg skal bli litt mer anonym, og havne litt mindre i overskriftene. Nå har jeg bidratt på førstesidene i så mange år, så nå er det andre sin tur, smiler Killengreen.

Kontoret hennes i åttende etasje i Politidirektoratet er lyst, stort og innbydende. Det bærer lite preg av at 11 år med dokumenter og minner fra tiden som politiets øverste leder, skal ryddes ut i løpet av de to neste ukene. Unntaket er en enkel rekke med flyttekasser foran bokhylla. 14 dager før utflyttingen er de fleste tomme.

– Det blir «business as usual» til siste øyeblikk. Sånn er det, understreker 63-åringen.

- Ikke vingeklippet

I sine 11 år som politidirektør har Killengreen ikke bare måttet forholde seg til en sterk og innflytelsesrik fagforening, men også en politisk ledelse som i økende grad har lagt føringer for hvordan POD skal bruke sine tildelte ressurser.

Det er en utfordring, medgir 63-åringen, som ikke har noen formening om hvor grensen for politisk detaljstyring går.

– Det er det opp til politikerne å bestemme. Men jeg synes vi har enormt mange føringer på politisiden. Jeg har ikke telt gjennom dem, men i fjor fikk vi langt over 100 føringer fra departementet, sier Killengreen, og fortsetter:

– Dilemmaet er at når føringene blir mange, så får du et ansvar for resultater som en konsekvens av beslutninger du selv ikke har tatt. Når beslutningen tas av andre, og jeg ikke så rent sjelden er uenig fordi det er en politisk beslutning, og ikke den som er faglig viktigst fra mitt ståsted, så får jeg likevel kjeft i etterkant fordi jeg ikke har nådd målet.

I media toppet debatten om politisk styring seg like før jul i fjor, da det ble kjent at POD og Killengreen fikk kritikk for arbeidet med etatens IKT-satsing.

I etterkant av kritikken, som ble framsatt i en rapport bestilt av POD, ble Killengreen bedt om å møte hos justisminister Knut Storberget hver 14. dag for å avgi løpende rapporter om politiets IKT-satsing.

I VG ble dette framstilt som om justisministeren hadde «vingeklippet» politidirektøren.

– Jeg følte meg ikke vingeklippet, jeg er ikke vingeklippet, og jeg fikk aldri noen kritikk fra Knut Storberget om IKT-satsingen, sier hun.

Killengreen understreker at IKTsatsingen er et stort og komplisert prosjekt, som det verken er lett å gjennomføre eller å få penger til.

– Min forståelse av dette, også gjennom samtaler med Storberget både før og etterpå, er at det var et ekte engasjement fra hans side. Det gikk på at dette også er politisk vanskelig, slik at vi her må ha en løpende dialog.

– Hvordan opplevde du kritikken?

– Det er en del av gamet. Det er aldri behagelig når du får en masse kritikk, men utgangspunktet mitt er at jeg har jobbet for denne saken over lang tid. Jeg føler ikke t det er grunnlag for å reise kritikk mot

engasjementet og det vi har gjort, svarer Killengreen.

POD har lykkes

Fredag 7. april i millenniumsåret 2000, ble Killengreen utnevnt til direktør for det nyopprettede Politidirektoratet. På spørsmål om POD har lykkes i gjøre politiet bedre, nøler hun ikke.

– Svaret er ja. Det er ikke vanskelig å si at direktoratet har betydd at norsk politi har blitt bedre.

Hovedgrunnen er politireformen fra 2000, mener Killengreen. Den innebar blant annet en halvering av antall politidistrikter.

– Vi hadde aldri klart dagens situasjon med den gamle politistrukturen, og de gamle rammene for ledelse av politiet. Politidirektoratet har bidratt til at norsk politi er et politi i tiden, som endrer seg i samsvar med samfunnsutviklingen. Vi kan ikke lene oss tilbake og si at alt var så mye bedre før, forklarer hun.

Nettopp Politireformen ser Killengreen på som en av sine største utfordringer som politidirektør. Den andre, store utfordringen var den betente politikonflikten i 2008-2009.

– Den synes jeg var ekstremt vanskelig, for sånne konflikter er alltid tunge å ta. Det vanskeligste var å være i en situasjon hvor du vet at du har behov for full innsats fra alle de politifolkene som er her i landet,

samtidig som de ikke går for full maskin.

– Hvordan var arbeidsdagene dine da konflikten raste som verst?

– Det ble noen netter, svarer hun.

– Sov du dårlig?

– Nei, jeg sover alltid godt! Men det har nok noe med at jeg alltid har totalt underskudd på søvn, for jeg legger meg altfor sent. Men det er klart at slik det var under politikonflikten, var det vanligvis ikke.

– Gruet du deg noen gang til å ta fatt på arbeidsdagen?

– Nei, det har jeg aldri gjort. Det er alltid noe å glede seg over.

Om Killengreen hadde visst hva som ventet henne den dagen et demonstrasjonstog med uniformerte politimenn marsjerte inn på Youngstorget i Oslo, kunne kanskje svaret vært annerledes.

Fra kontoret sitt ble hun vitne til demonstrasjonen, i det som kanskje var et av hennes tyngste øyeblikk som politidirektør.

– Jeg synes det var vondt å se politifolk bruke politiuniformen, som skal bety trygghet og politimyndighet, til å demonstrere for egne rettigheter. Jeg mener det ikke er adgang til det. Det er i strid med uniformsreglementet og politiloven, sier hun.

– Hva tenkte du da du så demonstrasjonstoget fra kontoret?

– Jeg synes det var leit, og vanskelig å forholde seg til. Så gjorde det meg sikker på at det var helt nødvendig å løse denne konflikten.

- God relasjon med Arne

At politidirektøren skulle bidra til å få en løsning på den betente situasjonen, var ikke selvsagt. Noe av det hun er mest stolt over, er at hun birdro til å løse konflikten.

Årsaken til det, mener hun er det gode forholdet hun har til PF-leder Arne Johannessen.

– Hadde ikke Arne Johannessen og jeg hatt et såpass nært og godt forhold som vi har hatt, både gjennom konflikten og hele tiden ellers, og snakket så mye sammen som vi gjorde, så hadde vi ikke klart å få det i gang igjen.

Politikonflikten tok slutt etter en telefonsamtale mellom Killengreen og Johannessen.

– Jeg husker det veldig godt, for det var midt på sommeren, og jeg hadde ferie. Jeg satt på hytta og pratet i telefonen med Arne, og vi ble enige om å kjøre inn til byen begge to, og ta et ekstra møte. Da kom løsningen etter noen dager, sier Killengreen.

– Under konflikten, var du noen gang sint på Arne Johannessen eller PF?

– Jeg har vært sint på Arne Johannessen mange ganger, jeg, i alle de årene jeg har kjent ham. Og han har sikkert vært sint på meg også, men dette handler om å være ryddig på roller og personer. Jeg kan ha vært rykende uenig med både strategier og valg, og hva PF gjør, og jeg kan selvfølgelig være irritert både på Arne og andre i PF. Men det betyr ikke at det er noe personlig. Jeg føler at jeg har, og alltid har hatt, en god relasjon med Arne, svarer Killengreen.

Hun understreker at hun alltid kan ha en hyggelig samtale med PF-lederen.

– Midt under konflikten satt vi her på mitt kontor og drakk te og hygget oss, så det går ikke på den personlige relasjonen. Det har det aldri gjort, og det er viktig. Hvis du blander rolle og person, så er du ute og kjører.

– VELG ANNERLEDES

Politidirektøren Killengreen har nå lukket døren til kontoret sitt for siste gang. Ennå er ingen permanent erstatter på plass, men spekulasjonene har vært mange siden det i januar ble kjent at hun hadde søkt ny jobb.

Selv ønsker hun ikke å ha noen mening verken om hvem hennes etterfølger bør være, eller hvilke utfordringer denne personen kommer til å møte som politidirektør.

– Men jeg tror det er ganske smart å velge en person som er annerledes enn meg. 11 år med meg kan være nok, smiler 63-åringen.

Til toppen