Ikke fall for fristelsen til å snoke i registrene!

Ikke fall for fristelsen til å snoke i registrene!

Skriver advokaten.

Stadig oftere ser jeg saker hvor polititjenestepersoner etterforskes, og i noen tilfeller får forelegg eller tiltales for å søke etter informasjon i politiets registre. 

Da snakker vi om søk uten at den enkelte har et tjenstlig behov for å innhente informasjonen. Reglene om søk i politiets registre er svært rigide, og Spesialenheten for politisaker har de senere årene valgt å stramme til i håndhevelsen av regelverket.

Politiregisterloven

Fra og med 1. juli 2014 ble alt regelverk om tilgang og bruk av politiets registre samlet i en lov; politiregisterloven. Selv om heller ikke tidligere regelverk kunne forstås på noen annen måte, er det sagt uttrykkelig i loven at tilgang til opplysninger fra politiets registre gis i den utstrekning det er tjenestemessig behov og til de formål som omfattes av loven. Bruk i strid med regelverket vil etter en konkret vurdering kunne være straffbar.

Jens-Ove Hagen skriver spalten «Politijuss» i Politiforum

Jeg har den senere tid sett flere eksempler på at Spesialenheten har reagert med strafforfølgning for snoking i registre – også der opplysningene ikke er brakt videre slik at taushetsplikten er brutt.

I politiregisterloven § 21 heter det: «Tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten kan gis tilgang (rett til direkte søk) til opplysninger […] i den utstrekning det er et tjenestemessig behov, og det er til formål som omfattes av denne loven.»

Det er altså søket i seg selv som er straffbart, dersom det ikke kan sannsynliggjøres et tjenestemessig behov for søket. Hvis de innhentede opplysninger videreformidles til uvedkommende, innebærer det et nytt straffbart forhold, nemlig brudd på taushetsplikten.

Det har tidligere vært uttalt, både fra polititjenestepersoner og forsvarere, at forholdet ikke er straffbart fordi alle andre også bruker registrene uten at det lovbestemte behovet er tilfredsstilt. Denne argumentasjonen går ikke hjem hos Spesialenheten, selv om man muligens så en tendens til at det var gjeldende praksis tidligere da regelverket var ferskere og man på noen tjenestesteder oppfordret til å bruke for eksempel Indicia ganske ukritisk for å lære.

Streng praksis

Reglene praktiseres strengt. En polititjenesteperson som blir satt under etterforskning for brudd på politiregisterloven § 21 må kunne vise til at han eller hun arbeidet med et konkret oppdrag som direkte kan linkes opp mot søket i registrene. Det er altså ikke tilstrekkelig å argumentere for at søket er gjort i den gode saks tjeneste.

Det er for eksempel ikke tillatt å søke opp navngitte personer den enkelte tjenesteperson generelt mistenker kan ha urent mel i posen, dersom søket ikke kan knyttes opp mot en konkret sak den ansatte arbeider med/etterforsker.

Straff og spor

Søk i registrene uten tjenestemessig behov kan etter omstendighetene anses som brudd på tjenesteplikten, jf. straffeloven § 171, og kan straffes med bot eller fengsel inntil to år. Praksis fra Spesialenheten viser at det reageres med forelegg på rundt 8000-12.000 kroner når vedkommende tjenesteperson har foretatt søk uten tjenestemessige behov.

Først i de tilfeller hvor informasjonen er brakt videre – og det foreligger brudd på taushetsplikten – tas det ut tiltale hvor straffepåstanden i stedet kan gå på ubetinget eller betinget fengsel i tillegg til bot.

Ethvert søk i politiets registre etterlater spor. Vær derfor svært bevisst på hva det søkes på, og hvorfor. I tvilstilfelle bør nærmeste overordnede kontaktes før søk gjennomføres, for å være på den sikre siden

Til toppen