Sporjegerne som blir borte

På et møterom på Hamar politistasjon sitter kriminalteknikerne Jon Kristian Jordet og Rune Moen side om side. Begge har viet sine arbeidsliv til å fortelle de tause vitnenes historie.

– Kriminalteknikk er et fag som krever nøyaktighet og tålmodighet. Du må tåle å stå i et åsted lenge, og du må tåle å se det folk flest aldri skal se, sier Moen. 

På bordet foran dem ligger telefonene deres, som stadig durer og roper etter oppmerksomhet. 

– Jeg får kanskje legge denne til side nå, sier Jordet, etter å ha forsikret seg om at det innkommende anropet ikke gjaldt noe viktig. 

Stort sett er det viktig, og da kan det være vanskelig å senke skuldrene, om så bare for en liten time. Men politioverbetjentene sjonglerer ballen i lufta uten problem. For øvelse gjør mester, og politioverbetjentene har fått mye trening på den slags de siste to årene.

– Det har vært et trykk vi ikke har sett maken til. Det føles ut som vi jager for å rekke neste sak. Det går utover kriminalteknikerne og familiene deres, forteller Moen. 

Det begynte i oktober 2023. Det første drapet. Og deretter kom de på løpende bånd. 

Fra det brutale hammerdrapet i Grue til de makabre drapene i Løten og ved Fefor Høyfjellshotell. På under to år har Innlandet politidistrikt hatt 12 drapsetterforskninger. 

I mellomtiden har de kriminaltekniske etterforskerne så vidt rukket å trekke pusten. 

Sperrebånd og hvite drakter 

Vi har alle sett det på film eller lest om det i krimromaner. Mange av Politiforums lesere har også sett det med egne øyne: gule sperrebånd, nedbrente hus og kanskje et dødt menneske. Og midt i dette kaoset: fagfolk i hvite drakter med hansker og maske. 

– Mange forbinder kanskje kriminalteknikk med fingeravtrykk og DNA, men det er like mye å tolke et åsted. Brann, trafikkulykker, vold og dødsfall. Kort sagt handler det om å finne svar i kaoset, forteller de. 

Det er jo nettopp det det er for det blotte øyet: et tragisk kaos. Men for kriminalteknikeren er åstedet et kart som leder til svaret på hva som faktisk skjedde. 

– Kriminalteknikk handler om å sikre de tause vitnene. Det er selve utgangspunktet for etterforskningen. Det handler om å bruke sporene til å fortelle hva som faktisk har skjedd. Det som blir gjort på åstedet er avgjørende for om saker kommer til retten, sier Jordet.

Kriminalteknikk spenner fra trafikkulykker til uavklarte dødsfall. Arbeidet er variert, og hver sak krever ulik kompetanse og innsats. 

– Ingen sak er lik. Noen saker blir fullført relativt fort. Andre saker blir hengende over en i lang tid, understreker Jordet. 

Drapssaker er blant de mest tidkrevende. Krimteknikerne må følge dem fra åstedet til rettsprosessen avsluttes. Denne prosessen kan ta flere år, og om det skjer mange og hyppige drap i et distrikt, kan krimteknikerne fort drukne i arbeid. 

– Sakene er krevende. Det er ikke noe rom for slurv. Alt vi gjør skal være ordentlig, men om man har 20 saker på en gang går det på bekostning av arbeidet. Det er problematisk, for vi skal levere kvalitet, ikke kvantitet, sier Jordet. 

Norge er et fredelig land hvor drap forekommer relativt sjelden, sett i internasjonal sammenheng. 

Det bekrefter blant annet de årlige, nasjonale drapsoversiktene fra Kripos, som viser et gjennomsnitt på 28 drap årlig i Norge siden 1990. 

Riktignok har det vært en økning i antall drap i årene 2023 (38 drap) og 2024 (30 drap). Dette var en utvikling Innlandet politidistrikt kjente på kroppen. Da drapene kom tettere og tettere, viste det hvor viktig hver enkelt kriminaltekniker er, og at man ikke har råd til å miste noen. 

– Vi har hatt 12 drapsetterforskninger i distriktet siden oktober 2023. Vi pleier ikke å ha så mange drapssaker, og slike saker er krevende. Det har vært en enorm belastning, sier Jordet. 

Mye mer overtid 

For selv om drapene tilhører fortiden fortsetter de å prege distriktet. Noen av sakene har først nå begynt å gå for retten, og når en sak møter sin slutt, står en ny klar til å starte. 

Rettsakene innebærer mye arbeid for kriminalteknikerne. Et hav av rapporter skal skrives og presenteres. Samtidig går hverdagen videre, med nye ulykker og hendelser som krever oppmerksomhet. 

– Overtidsforbruket har økt betraktelig. Det tar eksempelvis halvannet år å jobbe med et drap. Nå har vi som sagt hatt 12 på kort tid. Samtidig er det en rekke andre forhold vil jobber med, forklarer de. 

Jordet anslår at de normalt får rundt 500–550 oppdrag i løpet av et år. Ikke alle oppdragene krever at kriminalteknikerne rykker ut, men tallet illustrerer mengden saker de må håndtere. Og når flere større saker opptar dem, må noe legges til side. 

– Vi har ikke større kapasitet enn den kapasiteten vi har. Da må også vi bortprioritere det som kan vente, forklarer de. 

Jordet ønsker ikke å si hvor mange kriminalteknikere politidistriktet har til disposisjon, ettersom dette sier noe om politiets kapasiteter. Han forteller derimot at de er fordelt på fire lokasjoner i distriktet: Hamar, Gjøvik, Kongsvinger og Lillehammer. 

I praksis betyr det at de dekker store geografiske områder. Og selv om de i teorien jobber vanlige dager, har de en døgnkontinuerlig beredskap der to kriminalteknikere alltid er på vakt. For ingen dag er forutsigbar. Telefonen kan ringe når som helst. 

– Dødsfall, branner og alvorlige voldshendelser skjer som regel ikke innenfor vanlig arbeidstid. Får vi melding om noe torsdag klokka sju, rykker vi ut. Her hvor det har skjedd så mye, hviler også mye på hver enkeltes skulder. Alle har gjort langt mer enn man kan forvente, sier Jordet. 

Alle menn til pumpene 

– Hvordan har det vært for alle kriminalteknikerne i Innlandet å stå i dette? 

Spørsmålet treffer en nerve. Moen og Jordet ser på hverandre, begge med tårer i øynene. De blir stille et øyeblikk, og stemmene sprekker når de prøver å forklare hvor mye kollegene betyr. 

– Ja, nå ble vi begge rørt, sier de og ler. 

For Jordet, som er distriktets avsnittsleder for kriminalteknikk, og Moen, som er verneombud, har et klart bilde av hva kollegaene har stått i 

– Det har vært mange tunge tak, som kan gå utover familien hjemme også. Folk er jo i ulike livssituasjoner, og noen har små barn og andre enn seg selv å ta hensyn til, sier Moen. 

Mange lange kvelder og krevende åsteder. Det er ingen overdrivelse å si at det har vært en krevende balansegang

Overtid er én ting, men sikkerheten settes også på prøve. Det finnes tross alt tryggere arbeidsplasser enn ruinene av et nedbrent hus. Samtidig vet Jordet og Moen at arbeidet ikke nødvendigvis slipper taket når man kommer hjem. For åsted setter spor, også på dem som jobber med dem. 

– Det er ikke en jobb man nødvendigvis klarer å legge igjen på jobb. Det trengs tid til å lande etter noen oppdrag. Samtidig er det ikke de vonde bildene som sliter mest. Vi har snakket mye om dette her i Innlandet. Det som tynger mest, er arbeidsmengden. 

– Men likevel har kriminalteknikerne her vært dedikerte og levert over all forventning. Hadde det ikke vært for dem, hadde vi ikke klart å levere det vi gjør. Det er jeg utrolig stolt av, sier Jordet. 

Det er nettopp derfor fremtiden er krevende. 

Hvert hode har vært avgjørende, og hver erfaring betyr noe for rettssikkerheten til de tause vitnene. Men flere av de mest erfarne er allerede på vei ut døra, og erstatterne står ikke klare. 

– Kan miste 35 prosent 

I skrivende stund står avsnittet for kriminalteknikk i Innlandet på solide ben. Dette kan endre seg fort. For mange av de mest erfarne kriminalteknikerne kan straks legge hanskene på hylla.

– Det er altfor mange som er over pensjonsalder allerede, og mange som snart er der. Jeg anslår at rundt 35 prosent av arbeidsstokken vår kan forsvinne på sikt, sier Jordet. 

For et distrikt som allerede jobber på spreng, er tallene dramatisk nok i seg selv. Men de peker også på et større problem. For kriminalteknikk er i utgangspunktet et praktisk fag, der erfaring betyr alt. 

– Det er ikke bare å erstatte en kriminaltekniker. Det ligger mange år med erfaring i hodene til dem som snart kan slutte, og det tar tid å overføre den kunnskapen  til nye. Hvis vi ikke får gjort det, mister vi mer enn bare et par hender, vi mister erfaringen som gjør oss gode, sier Jordet. 

Ideelt sett skulle de derfor hatt faste rekrutteringsstillinger og hospiteringsløsninger. 

– Hvis kompetansen til dem som har jobbet med dette i 20 år forsvinner uten å bli overført, klarer vi ikke å levere det vi skal lenger. Det er det som er faren nå. Men per nå har vi ikke rammene til å tenke langsiktig, og det tror jeg mange distrikter sliter med, sier Jordet. 

Det har Jordet rett i. Problemet er ikke unikt for Innlandet, men omfatter hele etaten. 

Store forskjeller 

Per i dag finnes det ingen nasjonale bestemmelser for hvordan kriminalteknikerne i store og små distrikter skal organiseres. 

Hvert politidistrikt har derfor sitt eget oppsett for bemanning og organisering. Av den grunn ser avsnittene for kriminalteknikk ganske annerledes ut fra distrikt til distrikt. Samtidig jevnes eventuelle forskjeller ut av nabohjelp og av Kripos, som er fagets forvalter. 

– Kriminalteknikk i Norge er bygget opp med ulike kompetansenivåer, ofte beskrevet som en kompetansetrekant. De som kjører patrulje, er ofte først på stedet. De har en generell kompetanse på feltet. Deretter følger kriminalteknikerne i distriktene som har ferdigheter til å ivareta de fleste sakene. I spissen er Kripos, og vår rolle er rett og slett å bistå der vi kan utgjøre en forskjell, forklarer seksjonssjef i Kripos, Håvard Arntzen. 

Distriktene skal i utgangspunktet ha kapasitet til å ta hånd om arbeidet på egenhånd. Samtidig er kriminalteknikerne avhengig av Kripos på noen områder. 

Spesielt i alvorlige saker hvor man må gjennomføre blodsporanalyser, våpenundersøkelser, kompliserte brann- og fingeravtrykkundersøkelser eller annet som krever spesifikk spisskompetanse og utstyr. 

– Vi er det nasjonale kriminaltekniske laboratoriet og har egne kjemikere, ingeniører, fotografer og politi som i det daglige jobber med undersøkelser og analyser på laboratoriet. De samme bistår distriktene på de sakene som krever spisskompetanse. Vi har god kontakt med alle distriktene og diskuterer alltid hva som skal gjøres lokalt og hva vi tar. Vi skal altså ikke ta  over, men bistå distriktene for å styrke dem, forteller han. 

Han understreker viktigheten av at grunnkompetansen må ligge lokalt. Samtidig innrømmer han at det er variasjoner mellom distriktene, og at dette også merkes når det gjelder kompetanse. 

– Som fagforvalter jobber Kripos tett med alle distriktene. Vi har derfor god oversikt og ser en forskjell på kapasitet og kompetanse. Samtidig driver vi med metodeutvikling og bidrar til kompetansebygging nasjonalt, understreker han. Her ligger en sentral utfordring, for i tiden som kommer kan forskjellene i distriktene bli større. 

Politiforum har nådd ut til alle landets 12 politidistrikt og fått svar fra sju av dem. Blant disse beskriver flere de samme utfordringene som Innlandet: 

Mange er på vei ut. Få er på vei inn. 

Sårbar kompetanse 

Det varierer derimot hvor i prosessen distriktene er. Mange står rett foran eldrebølgen, andre er midt i den. Noen har også kommet seg gjennom den, men ikke uten konsekvenser. 

Som kriminalteknisk fagansvarlig for etter- og videreutdanning ved Politihøgskolen (PHS) har Sølvi-Agnete Olstad et godt overblikk over kriminalteknisk etterforskning. 

Og hun har advart mot eldrebølgen helt siden hun startet en rekke undersøkelser under pandemien. I 2024 ledet hun også en kartlegging av politidistriktenes behov for kriminalteknisk kompetanse. 

– Det er omkring 150-160 kriminaltekniske etterforskere i Norge, men innen to år kan rundt 21 prosent av dem gå av. Og innen 2030 kan politiet ha mistet nær 30 prosent av både formell- og realkompetanse innenfor fagfeltet, sier Olstad. 

På lik linje med Innlandet og resten av politidistriktene legger Olstad vekt på at dette ikke bare dreier seg om flinke ansatte. Mange av dem har tilegnet seg en unik kompetanse i løpet av arbeidslivet. Og denne må overføres før den går tapt. 

– Kriminalteknisk etterforskning er et spesialistområde. Du trenger veiledere og praktisk erfaring i faget for å forstå hva det går ut på. Det er ikke nok å bare ha teoriutdanninga. Erfaringen er sårbar kompetanse som må overrekkes. Mister vi de erfarne, mister vi mye mer enn bare et sett med hender, fortsetter hun. 

Vanskelig langsiktighet

Men hva ligger bak tallene, og hvordan har det blitt slik? Svaret er sammensatt, men distriktene Politiforum har vært i kontakt med peker på det samme: Det tar tid å lage en kriminaltekniker. 

– Det er ikke bare å ansette noen og gi dem en hvit drakt. Kriminalteknikk er spesialistkompetanse. Erfaring er ferskvare, og den må bygges lag på lag, sier Olstad. 

For å forstå hvorfor en generasjon kriminalteknikere ikke bare uten videre kan erstattes, må vi også se på veien inn i faget, som allerede starter i grunnutdanningen for politi. 

– Alle norske politistudenter får en grunnpakke med åstedslære og sporsikring. Alle har altså en grunnleggende forståelse av kriminalteknisk etterforskning. Men for å bli spesialist følger egne moduler og videreutdanninger, sier hun. Det videre løpet tar tid. Først må alle over det brede fundamentet: En obligatorisk modul i generell kriminalteknisk etterforskning. Deretter kan du gå løs på fordypningene. 

– Spesialområdene er brann, vold, dødsfall, trafikkulykker eller mer avanserte åstedstyper. Modulene bygges på hverandre, og du blir ikke ferdig på et halvt år. Det er et løp som strekker seg over år, og underveis må du ha praksis og veiledere som følger deg. 

Sammenhengen mellom praksis og teori er viktig. For en ting er å lære om det i et klasserom. Å gjennomføre det i felten er derimot noe helt annet. 

– Vi prøver å gi dem både teori og praksis hånd i hånd. Samtidig blir du aldri helt ferdig utlært. Erfaringen må hele tiden bygges på, med veiledere, praksis og teori, sier Olstad. 

Og siden utdanningsløpet tar tid, understreker hun viktigheten i å tenke langsiktig. Noe hun mener ikke skjer i praksis per i dag. 

– Dette handler like mye om system og organisering som om folk. Hvert distrikt må rigge seg selv, og politimesteren bestemmer bemanning og roller. Det gjør det vanskelig å tenke helhetlig. Vi vet ikke alltid hva som skjer når stillinger kuttes eller ikke fylles, men vi ser allerede at enkelte områder står uten folk med formalkompetanse. Det påvirker både fagmiljøene og rettssikkerheten, sier Olstad. 

Gir ekstra ressurser

Mange av aktørene peker mot den samme løsningen: Kriminalteknikerne er under press, og en kollektiv langtidsplan må på plass. Som øverste administrative ledelsesorgan ligger et slikt ansvar hos Politidirektoratet (POD). 

POD understreker derimot at vurderingen av kapasitetsbehov tilligger det enkelte politidistrikt. 

– Det er derfor ikke naturlig at det settes minimumskrav til bemanning hva gjelder for eksempel kriminalteknikere, sier leder for straffesaksseksjonen i POD, Liv Aasberg Corneliussen, i en e-post til Politiforum. 

Corneliussen understreker samtidig at det foreligger en nasjonal kvalitetsstandard for kriminalteknikk. I dokumentet presiseres det blant annet at alle enheter skal ha et kriminalteknisk fagmiljø og at ressursene skal være tilgjengelig. 

– Roller og kravene til kompetanse er også omhandlet i dokumentet. Det skal finnes personell som har det overordnede ansvaret for organiseringen av de kriminaltekniske tjenestene, herunder kvalitetskontrollen. Videre skal enhetene sørge for at de kriminaltekniske ressursene inngår i deres kompetanseplaner, og ha kriminaltekniske etterforskere tilgjengelig, sier hun.

POD er også godt kjent med utfordringene kriminalteknikerne står overfor. Eldrebølgen er kjent nytt, og POD har gjort flere tiltak for å møte sølvtsunamien distriktene står i. 

– POD er kjent med at det vil være behov for å utdanne flere kriminalteknikere enn tidligere, fordi mange vil kunne gå av med pensjon. Politihøgskolen har fra inneværende år derfor fått tildelt ekstra ressurser for å kunne utdanne nok personell i årene som kommer for å møte konsekvensene som følger av den naturlige avgangen, sier Corneliussen. 

Som fagansvarlig ved PHS setter Olstad pris på de ekstra ressursene. De gir henne handlerom, og hun understreker at det absolutt er viktig å utdanne flere kriminaltekniske etterforskere. Samtidig mener hun dette alene ikke vil løse problemet.

– Det hjelper ikke å bare få flere studieplasser hvis distriktene ikke sender folk, og hvis det ikke finnes stillinger til dem når de er ferdige. Begge deler må være på plass for at satsingen skal virke, understreker Olstad. 

Gass og brems

Problemet er noe paradoksalt. For selv om den underliggende frykten er at avsnittene for kriminalteknisk etterforskning vil mangle hender og viktig kompetanse, blir det ikke nødvendigvis lagt til rette for dem som tar videreutdanningen. 

Nasjonale minimumskrav, blir resultatet at noen distrikter satser, mens andre knapt har stillinger. Gass og brems, rett og slett. 

– Mange som tar videreutdanning kommer eksempelvis fra patruljen og ønsker å fordype seg. Men når de er ferdig ender de kanskje opp med å ikke få fast stilling. Noen tar imot en midlertidig stilling, mens andre rett og slett går tilbake til patruljen. 

Det er derfor mange med god kompetanse som jobber med helt andre felt i politiet. Noen tar seg også jobber utenfor etaten. 

– Vi har eksempelvis kolleger med formalkompetanse som jobber med helt andre ting i etaten. kunnskapen finnes, men den brukes ikke. Jeg hadde en flink student fra Finnmark som forsvant til brannvesenet fordi det ikke ble lagt til rette for vedkommende. Derfor må det tenkes mer langsiktig, understreker Olstad. 

Veien videre

Tallene er klare. Varslene likeså. Utfordringen er stor, men ikke uløselig. Distriktene jobber hardt, POD øker ressursene og Politihøgskolen skrur opp kapasiteten. 

Likevel foreligger det en frykt for at problemet ikke møtes på rett måte, og at vi ikke rekker å bygge en ny bro før den gamle blir borte. 

Og løsningen handler om mer enn studieplasser, men å skape stillinger, læring og veiledning. Det handler kort sagt om å sikre at kunnskapen blir mer enn et fjernt minne når veteranene leverer inn nøkkelknippene. 

– Vi må tenke systematisk, bruke den kompetansen vi har, og skape rom for de nye før de gamle forsvinner. Vi må tenke helhetlig, sier Olstad. 

Og det vil ikke bare være til glede for et fagområde i politiet, men avgjørende for rettsikkerheten. 

For kriminalteknikk er mer enn spor og bilder. Det er stemmene til dem som ikke kan fortelle sin egen historie