«Sikkerhetskompetanse oppnås ikke gjennom korte kurs»

For fengselsbetjenter er sikkerhet en kjerneoppgave gjennom forebygging og håndtering av hendelser som vold, uroligheter, celleknusing, opprør, brann og rømning. 

Forebygging er sentralt: betjenter er trent til å utvikle risikobevissthet der de gjennom å oppdage små signaler kontinuerlig vurderer risiko for å forebygge at uønskede situasjoner eskalerer. 

Slik risikobevissthet er avgjørende i fengsel, og bidrar til felles situasjonsoppfatning for å kunne gi umiddelbar og samlet respons. 

Dette må alltid skje innen strenge juridiske rammer og med høy etisk bevissthet i hverdag og krise. Fengselsbetjenter trenes til å vurdere forholdsmessighet i tiltak og til å se innsatte både som en sårbar gruppe og som potensielle trusselaktører – en kompetanse som utvikles gjennom utdanning og praksis over tid.

For å gjennomføre straff på en betryggende måte må betjentene også være i stand til å håndtere hendelser når de skjer og må kunne utøve makt når det er nødvendig.

Bruk av fysisk makt (FM) - et eksempel

Fengselsbetjentutdanningen gir 40 studiepoeng i sikkerhet, inkludert praktiske ferdigheter som fysisk maktanvendelse, reflektert praksis og forskningsbasert kunnskap. 

I tillegg lærer de juss, profesjonsforståelse og etikk, fag som henger svært tett sammen med utøvelse av sikkerhetsoppgaver. Vi vil bruke faget FM (fysisk makt) som eksempel.

Målet er å utøve så lite makt som mulig og aldri mer enn nødvendig. Instruktørene ved KRUS har som mål å gi rom for veiledning, støtte og repetisjon til aspirantene er trygge i sin utøvelse av fysisk makt. 

Hasteopplæring gir ikke rom for det. 

Også på KRUS hadde vi ønsket å få enda mer tid i utdanningen enn vi har i dag. Såkalt «1078-opplæring», som vi antar er det miljøterapeutene tilbys, er et minstekrav for å kunne være på en avdeling med innsatte. 

Denne opplæringen ble innført for at fengslene skulle kunne benytte seg av vikarer i kortere perioder, alltid med utdannede fengselsbetjenter som trygghet og støtte.

I stillingsutlysningene står det at miljøterapeutene «vil få god opplæring i sikkerhet og fysisk maktanvendelse før avdelingstjeneste». 

Vi vet at instruktørene som jobber ute i fengslene er i god stand til å gi opplæring. Men ingen kan gi nyansatte tilstrekkelig sikkerhetskompetanse innenfor rammene av korte kurs. 

Gevinsten ved å strekke utdanningen over tid er at man får mulighet til å reflektere over hvor, når, hvordan og hvorfor man har lov og kan utøve makt, for så utøve denne makten på en riktig og forsvarlig måte hjemlet i lov. 

Denne kunnskapen er kritisk for at kriminalomsorgen skal ivareta menneskerettighetene til både ansatte og innsatte.

Behovet for samlet operativ respons

Samarbeid mellom profesjonsgrupper har blitt fremhevet i debatten, noe vi slutter oss til. Samtidig ser vi gjennom forskning og undervisning viktigheten av hver enkelt ansatts evne til å håndtere akutte situasjoner. 

Dersom ansatte på et vaktlag ikke har tilstrekkelig operativ evne til å løse sentrale arbeidsoppgaver økes fengslenes sårbarhet for alvorlige hendelser. 

Når demping og relasjon ikke fungerer er fengselsbetjenter også i stand til å håndtere situasjonen raskt, noe som kan være kritisk.

Mange fengselsbetjenter slutter i jobben når de ikke har nødvendige sosiale støttestrukturer. 

Det handler om å ha nok betjenter på jobb, men også om å ha kvalitet i hver enkelt fengselsbetjent slik at man ikke står alene med ansvaret. 

Erstattes fengselsbetjentstillinger med annet personell vil betjentene fortsatt stå alene i denne type arbeid, med kollegaer som ikke kan bidra aktivt. Konsekvensen blir at det reelle ansvaret i en krevende tjeneste faller på enkeltpersoner. 

Vi er bekymret for at belastningen blir for stor.

Undervurdering av kompetansen som trengs for å ivareta sikkerheten i fengslene kan dermed bidra til økt svekkelse av fengslenes operative evne både akutt og på sikt. 

Protester kan være lett å stemple som overdreven profesjonsproteksjonisme, men vi mener kriminalomsorgen vil ha nytte av å forholde seg til argumentene. Tilegning av teoretisk kunnskap, nødvendig refleksjon og praktiske ferdigheter i ekspressfart skaper dårligere yrkesutøvelse. 

Dette bidrar igjen til utrygghet både blant ansatte og innsatte.

En varslet krise

Fengselsbetjentene i førstelinja gjør hver dag konstante tilpasninger i forkant av krisesituasjoner for å ivareta sikkerheten. Sentral ledelse ser på mange områder ut til å arbeide mer reaktivt og hendelsesstyrt. 

En tendens over tid er at tiltak mot krevende arbeidsforhold i fengsel enten må være pålagt av tilsynsmyndigheter eller dokumenteres i utførlige rapporter før det iverksettes tiltak.

Kanskje kan administrativ ledelse i kriminalomsorgen lære av sikkerhetsutdannede fengselsansatte, for å bidra til å forebygge uønskede hendelser og ivareta et forsvarlig arbeidsmiljø uten å måtte drive med kontinuerlig «brannslukking». 

Viktig kunnskap i sikkerhetsfaget er å lytte til svake signaler om fare og ikke vente til skaden har skjedd før man reagerer.