Per Front, lokallagsleder i Politiets Fellesforbund.
Per Front, lokallagsleder i Politiets Fellesforbund. (Foto: Torkjell Trædal)

– Hei, POD! Har dere glemt noe?

– Hestene er i ferd med å legge seg ned. Har dere glemt de ansatte? spør Per Fronth politiledelsen.

  • Endret

Tre måneder før vi skal gjennomføre historiens største reform av politietaten i Norge, klarer dere det kunststykket å si opp avtalen som regulerer arbeidstiden vår. Det innebærer at i det «nærpolitireformen» starter, skal vi gå tilbake til arbeidstidsordninger vi hadde for flere år siden.

For å «skremme» oss skikkelig, sier dere at det kan bli aktuelt å ta i bruk «Forskriftene» som gjør at det blir mulig å tyne flest mulig timer ut av hver ansatt.

Her er vi ved sakens kjerne: Vi skal være med på en reformering av vår egen etat, men den avtalen som ivaretar helsen til oss som skal være med, den sier dere opp. I tillegg forventer dere at de distriktene vi skal arbeide i, skal kunne redusere sine budsjett med 2 prosent.

Dere ber oss om å sørge for at tidenes reform av politiet skal bli en suksess, samtidig som dere legger opp til forverrede arbeidsforhold, lavere lønn og dårligere budsjett!

Man trenger ikke å være professor i organisasjonspsykologi for å se at her har dere glemt den viktigste faktoren. Dere har glemt DE ANSATTE.

De som skal tenke; «YES! Dette vil jeg være med på! Nå vil jeg virkelig stå på for at vi når målene våre, vi skal bli best! Dette skal bli kjempebra!».

Tror dere virkelig at det er den herskende holdningen i det ytterste ledd nå?

Jeg må skuffe dere. Den er ikke det. Dere driver en etat hvor det daglig snus på krona, hvor det letes med lys og lykter etter alle mulige innsparinger, hvor det kjøres biler som er på grensen til avskilting, hvor ansatte blir hentet av ambulanse på jobb, hvor de ansatte ser at de sakker akterut hva angår lønnsnivået i staten.

Dette vil dere forverre, og samtidig forvente en gjeng med supermotiverte medarbeidere som ønsker å medvirke til at reformen skal bli en suksess?

For å være litt ungdommelig i retorikken, er det fristende å rope; «Hallo? Hvilken verden er det dere lever i?».

På 60-, 70- og 80-tallet kunne det gått å piske oss videre. Da var det mye å hente ute i etaten. Det meste er hentet ut nå. Det er på tide å legge pisken til side, og hente frem gulrøttene.

Det er på tide å si (og mene): «Vi ser dere, vi ser at vi er avhengig av dere for at vi sammen skal nå målene våre, for at vi sammen skal kunne gi publikum den polititjenesten de har krav på. Vi vil legge til rette for at Nærpolitireformen skal bli den suksessen den har potensiale til å bli!».

Det er fremdeles ikke for sent å snu. De rådgiverne som sier at denne etaten kan piskes noen år til, de tar feil. Hestene er i ferd med å legge seg ned. Dere sitter med pisk og tømmer i en vogn som snart ikke har mer fremdrift, og det attpåtil på startstreken i det løpet som heter «Nærpolitireformen»

Reformen har et potensiale i seg til suksess. De ansatte har et potensiale i seg til å gjøre reformen til en suksess. Ikke glem dem, plei dem. Legg opp til økonomiske betingelser og et arbeidsmiljø som skaper motivasjon, så vil suksessen komme av seg selv. Måltall vil nås, budsjetter holdes, ansatte vil glede seg til å gå på jobb for å gjøre en god jobb i samfunnets tjeneste.

Nærpolitireformen uten motiverte ansatte, blir hverken nær, politi, eller reform. Det blir en fin bil, uten motor, med fastlåste bremser. Det blir en fiasko.

Det er mulig at noen de siste månedene har sett at dette kommer til å koste mer enn hva man hadde forventet. Løsningen er ikke da, som dere ser ut til å tro, å prøve å hente inn penger fra de som skal sette reformen ut i live. Pengene må komme annetsteds fra.

At dere i denne prosessen sier opp ATB-avtalen og reduserer distriktenes budsjett, tror jeg av mange oppfattes som om dere viser oss en ufin gest. En gest med en utstrakt, knyttet hånd hvor midterste finger peker rakt til værs. De fleste blant vårt klientell vet at det ikke er starten på et godt samarbeide med politiet, men så er jo de ute blant oss til daglig.

Dere har fremdeles mulighet til å tenke dere om, til ikke å glemme den viktigste suksessfaktoren: Kompetansen, kraften og motivasjonen hos de ansatte.

Vi er modige, vi er respektfulle, vi er helhetsorientert, vi er tett på, og vi ønsker å spille på lag med dere. Vi kan gjøre dette til en suksess, en historisk reform man vil nikke anerkjennende til i ettertid. Det har sin pris, men den prisen skal ikke de ansatte betale.

Til toppen