Gateslag, tallknusing og fryktede forhandlinger: Jørgen Hellwege er bakmannen i fagforeninga

Starten på intervjuet er selsom. Jørgen Hellwege sitter til venstre, litt foran meg. Han har bedt meg holde munn, og heller følge nøye med. Slik han ofte har gjort. I tre kvarter sitter vi slik. Uten en lyd. Så tar han meg forsiktig i venstre arm.

– Hørte du? hvisker han.

Jeg hører bare en blanding av øresus og litt vind i skogen. Ellers er det stille.

– Jeg syntes det var lyden av horn mot tre, hvisker han igjen.

Den nye elgriflen av typen Blaser R8 med kikkertsikte, ligger klar i fanget. Den gamle fra 1997 ble nylig byttet ut etter press fra kona. Vi er i Jørgens drømmerike. På elgjakt. På grensa til taigaen. Noen kilometer fra der han vokste opp på Elgstua i Elverum. I de dype skogene der Østerdalen begynner.

Lærte tidlig å jobbe

Det er her historien om Jørgen Hellwege begynner, en septemberdag i 1959. I en barneflokk på fem, og med en sanktbernhardshund ved navn Carmen. Med foreldre som jobbet døgnet rundt som eiere av serveringsstedet Elgstua. Foreldre som leide inn barnepike til å håndtere ungene, fordi det var så travelt på jobb. Foreldre som lot barna delta i arbeidet. Foreldre som satte sønnen og de andre barna i arbeid fra tidlige år.

Familiens første ferietur hvor alle var med, gikk helt til Støren i Sør-Trøndelag da han var 15 år. Etter ei natt borte, var det tilbake i arbeid.

– Var det der du lærte å like tall?

– Jeg tror jeg har arvet en genetisk tallforståelse av min far. På Elgstua fikk jeg lære hvor viktige tallene var, sier Jørgen.

Fra barnsben av var han vant til at det ble arbeidet mye og hardt. Det tok han med seg inn i Politiets Fellesforbund (PF).

Mer om det senere. For før Jørgen ble fagforeningsmann, var han politi, etter å ha gått ut av Politiskolen i 1983.

Offer for paparazzi

Det ble noen tøffe tak i ordenstjenesten i Oslo før Jørgen hang politiuniformen i skapet. Midt på 80-tallet var Oslo sentrum preget av en del tøffe konfrontasjoner mellom Blitz-miljøet og politiet. Det var rop om politivold – blitzerne mente at politiet brukte vold, mens politiet selv mente de ble utsatt for vold.

Selvsagt var Jørgen inne på Stortorget gjestgiveri sammen med Beredskapstroppen under det berømte slaget mellom blitzerne og politiet.

– Det var helt surrealistisk. Det var en ganske vill slåsskamp. Vi rullet rundt på gulvet, og en politihund glefset tak i låret på en som var noe vilter. På et bord ved siden av satt det fire gjester og drakk øl, og tok det hele som underholdning. Plutselig var Stein Lillevolden og Beredskapstroppen borte. Og det ble helt stille. Rar opplevelse, det også, sier Jørgen.

Det var da politimester Willy Haugli avga sitt ikoniske svar på klingende Troms-dialekt til kritiske spørsmål fra journalistene om hvorfor politiet hadde tatt med politihund inn på gjestgiveriet: «Fordi vi ikkje fekk inn hestan».

Den gangen levde tabloidpressen i en nyttig symbiose med politi og blitzere, tett på gateslagene. Det var om å gjøre å få sikret bilder som støttet historien om politivold.

Det var da det skjedde. Jørgen skulle sammen med en kollega pågripe en person som var ganske aktiv i organiseringen av en ulovlig demonstrasjon. På en eller annen måte hadde Jørgen mistet langkølla, og var i pågripelse av en mann som hadde havnet på bakken. Mens han holdt på å få kontroll over mannen, stikker en journalist langkølla bort til Jørgen.

Instinktivt tar han imot kølla for å sette den tilbake i holderen. Men før han kommer så langt, blinker det i en blits. Journalisten hadde avtalt med en fotograf å skape en aldri så liten dramaturgi i bildet.

Alle kunne på bildet se at politimannen var i ferd med å bruke kølla. Det hjalp på selvsagt på oppslaget at mannen de skulle pågripe het Erling Folkvord og var bystyrerepresentant.

– Vi rørte ham selvsagt ikke med kølla, det var aldri nødvendig, sier Jørgen i dag, med et smil.

Organiserte seg tidlig

Så ble det fagforening for alle pengene, bokstavelig talt. Først gjennom Oslo politiforening, deretter i det som da het Norsk Politiforbund, forløperen til PF. Der har han flyttet på mange penger.

– Jeg ble med i Norsk Politiforbund fordi det var mye som var dårlig organisert ved Oslo politikammer. Statsbesøkene var dårlig planlagt, mannskapene fikk lite drikke og forpleining, og godtgjørelsene for å stå i svært lange og uforutsigbare arbeidsøkter var tilfeldige. Jeg hadde forventet mer av politiet som arbeidsgiver. Den svake planleggingen irriterte meg mye. Når jeg opplevde at ting ikke var rettferdig overfor politifolkene som tok belastningene, måtte jeg rett og slett engasjere meg. Fagforeningen ga en plattform å påvirke fra, sier Jørgen.

Som Fantomet, er Jørgen kjent for å være hard med de harde, og myk med de som trenger omsorg. De som har møtt ham i forhandlinger, har sett en mann bak skjermen på en laptop. Et uttrykksløst ansikt, isblå øyne som enten stirrer uutgrunnelig tilbake, eller ned på regnearkene.

– Jeg prøver å møte godt forberedt. Blir vi utsatt for press, synes jeg det er interessant. Hva er det som gjør det viktig å presse på, tenker jeg da. I slike situasjoner er det morsomt å stille spørsmål, sier han, og erkjenner at han har en tendens til å tråkke til hvis han har en motpart som ikke opptrer etterrettelig.

– Er det lønnsforhandlinger eller arbeidstidsforhandlinger, sjekker jeg og pugger selvsagt arbeidsgiverens faktagrunnlag, og jeg jobber meg gjennom det ved å sjekke eget materiale. Ofte oppdager jeg at arbeidsgivers vurderinger av faktagrunnlaget, ikke er helt sammenfattende med mine vurderinger. Jeg er ekstremt opptatt av å nå mål. Det som er enda viktigere enn å nå målet, er å nå målet sammen med noen, og glede andre, sier Jørgen.

– Hvorfor PF i alle disse årene?

– Hvis man liker å jobbe, og liker å få ting til å skje, er PF på en arena der det skjer mye. Jeg var med på overgangen fra Politiskole til Politihøgskole, jeg var med da vi gjennom Unio stevnet den norske stat for ILO (International Labour Organization, journ. anm.) i Geneve, og fikk en delseier der. Gjennom PF kommer man tett på mange spennende milepeler som preger politiet. Arbeidsfeltet har vært bredt og alltid spennende. Kimen til å bli i PF har vært å sette medlemmene i fokus, og gjøre en så god jobb som mulig for dem, svarer han.

Kostbar datamaskin

PF har utviklet en sterk økonomi under Jørgens økonomiske styring. Egenkapitalen har økt fra 9 millioner i 1997 til 160 millioner i dag. Inne i dette ligger et streikefond som gir muskler til å stå i kamp for bedre lønn.

Fra enkelte arbeidsgiverhold, har PF blitt beskyldt for å ødelegge fleksibiliteten som tidligere rådet når det gjaldt å sette politiansatte opp på tjenestelister. Enkelte mener at arbeidstidsbestemmelsene (ATB) er et djevelens verk fra PF.

– Paradokset har vært å gå rundt og si til ansatte i direktoratet, ledere, tillitsvalgte og medlemmer at det er en ubetinget fordel at politiet følger norsk lov. Arbeidsgiver har behov for en rekke relativt omfattende unntak fra loven. Enkelt sagt, er ATB-avtalen et resultat av ren velvilje fra vår side. Da er det klart våre medlemmer skal ha betalt for den betydelige ulempe som ligger i å ikke ha samme beskyttelse mot arbeid på fritiden som andre arbeidstakere.

I 1988 var han med på å gjøre et beslag av en datamaskin av merket Toshiba 5200 på rommet til en guttunge. Det var en maskin som ferdig fylt med ekstra prosessor, lydkort og programmer, kostet 90.000 kroner. Det var den råeste maskina på markedet.

Jørgen ble inspirert av beslaget. Han la derfor frem en sak om innkjøp av en slik maskin for lederen av Oslo politiforening, Jon T. Kvikne. Kvikne og styret mente det ble for dyrt, så de ville at årsmøtet skulle bestemme et såpass kostbart innkjøp. Jørgen fastholdt at en slik maskin var tvingende nødvendig for å kunne gjøre de beregningene han trengte.

Det gikk som det pleier når Jørgen argumenterer. Årsmøtet stemte for. Omregnet til dagens kroneverdi kostet Toshibaen 163.615 kroner. Ganske raskt trakk han inn fire millioner i en erstatningssak fra Justisdepartementet ved hjelp ervervelsen.

Hentet inn fire millioner

I 1986 besluttet Staten at arbeidstiden skulle ned fra 40 til 37,5 timer i uka.

– Dette tok ikke arbeidsgiver inn i fellesbestemmelsene, fordi Staten ikke var sikker på om det var økonomi til å gjøre dette. Før opplegget med redusert arbeidstid ble innført, kunne fem mann bemanne vaktene døgnet rundt i en uke, hvis lensmannen tok dagvakta på onsdag. På den tiden var det 4000 politibetjenter som fikk redusert arbeidstiden med 2,5 timer i uka. Da oppsto det problemer på de små tjenestestedene som var dårlig bemannet før. Og spisepausen som før hadde vært betalt, skulle nå bli ubetalt fri. Ting ble satt på spissen. Avhør ble avbrutt på grunn av spisepause, patruljering avsluttet og folk kjørte inn. Ting fungerte dårlig, forteller Jørgen.

Arbeidsgiver satte opp nye tjenestelister, som til slutt viste at de ansatte hadde vært satt opp på jobb 15 minutter for mye hver dag. Oslo politiforening tok møtet med myndige politimester Willy Haugli og ledelsen.

– Stemningen i rommet ble ikke bedre da jeg spurte om Haugli om han visste hva han gjorde, sier Jørgen.

Det at politifolkene ­­­over lengre tid hadde jobbet mer enn de hadde fått betalt for, var mat for fagforeningen. I et forlik med Justisdepartementet i 1988, fikk Oslo politiforening på vegne av medlemmene en erstatning på fire millioner kroner.

Da oppsto et nytt problem. Hvordan skulle man fordele pengene.

– Jeg sa til Justisdepartementet at de kom til å bruke to årsverk på å regne ut hva hver enkelt skulle ha. Mitt tilbud var at jeg kunne gjøre det, for halve prisen med min Toshiba 5200. Striden rundt dette kvarteret endte med at de som gikk på de mest belastende tjenestelistene fikk nesten en månedslønn ekstra utbetalt.

Han er i grunnen godt fornøyd med at han har vært en kostbar mann, denne Jørgen. Vel vitende om at han, sammen med mange andre, har bidratt til å sørge for at politifolk får betalt for å jobbe ubekvemt, og for å ha fått en ordning der fritiden ikke fritt og uten kostnad kan brukes av arbeidsgiver. I et yrke med såpass mye uforutsette hendelser, har dette vært et viktig bidrag for å få en bedre regulert arbeidstid som politiansatt.

Et lydløst skudd

Vi er tilbake i Østerdalens skoger. Jaktlaget har plassert seg rundt omkring. Alle har med seg rifle og samband med øreplugg, slik at ikke elgen hører det som går på lufta. Kollegajeger Terje går spor med elghunden. De har tatt opp sporet av elg i terrenget. Det spraker i ørepluggen.

– Je går mot sør i myra, hører vi.

Kroppsspråket på bikkja forteller at det er ferske spor. Spenningen stiger. Vil elgoksen komme inn i vårt skytefelt? Ny melding på øret: Elgen forandrer retning. Den kan komme i vår retning. Jørgen hever sakte rifla og sikter, tror jeg. Jeg fryser fast, livredd for å skremme en elg jeg ikke ser. Men neida, han bruker kun kikkerten for å utforske noen skygger i skogen. Det var verken bærplukker eller elg. Han senker rifla. Vi fortsetter å vente.

Når det har gått rundt en time, kommer det en ny melding, nå fra en ny stemme.

– Nå er det itte lov tæl å skyte fler elgokser, kommer det fra sambandet.

Typisk Hedmarking. Det han mente var at han hadde skutt oksen. 400 meter fra der vi sto. Uten at vi hørte en lyd. Lyddemper…

Kongen av særavtaler

Det er kjent at Politidirektoratet (POD) forsøker å få bort mange av de ulike særavtalene som regulerer både arbeidstid og godtgjørelser ut over vanlig lønn til politiansatte. Men i politiet skjer det mye som ikke er like enkelt å forutse. Det har vært en aldri så liten gullgruve for PFs forhandlere, nok en gang med Jørgen som en av bakmennene.

– Grunnen til at vi har fått betegnelsen «Kongene av særavtaler» er at politiansatte ofte må igangsette ulike typer jobber med korte frister før ting må utføres. Det kan være statsbesøk, instruktørvirksomhet for hundeførere, for skyttere, for bilkjøring, utenlandsarbeid som med Siem Pilot, innsats etter Haiti-jordskjelvet eller som instruktør for nye politifolk i Afghanistan. Politifolk må ofte ta uvanlig arbeid hva gjelder tid og sted, sammenlignet med et normalt familieliv. Det krever tilpasninger, ofte på grunn av EU-regelverket, sier Jørgen.

Han forteller at Justisdepartementet i 1993 forbannet seg på at de aldri skulle få et Alta-oppgjør igjen. På 1980-tallet var det et stort antall tjenestemenn som ble beordret til Alta for å hjelpe til i mot store demonstrasjoner knyttet til bygging av vannkraftanlegg i Alta-elva.

De innbeordrede politibetjentene lå i Finnmark på løpende overtid, og fikk betalt i rikt monn det som kalles særkompensasjon. Tre timer ekstrabetaling for å arbeide på det som skulle være fridager.

– For meg som har jobbet tett på PFs forhandlinger i så mange år, er det morsomt å se at Alta-avtalen vi fikk til med hensyn til utbetalinger, har blitt en del av den nye ATB. Det har aldri blitt utbetalt mer særkompensasjon til våre medlemmer enn i dag, og jeg ser at vi har 2267 politioverbetjenter, til tross for at Justisdepartementet en periode ville ha tittelen bort. Jeg er fornøyd med at vi har klart å sikre våre medlemmer bedre utbetalinger, også på dette området, sier Jørgen.

Jobbet minst og tjente mest

– Kan POD lykkes i å nå sitt mål om å få bort særavtalene, og dermed reduserte utbetalinger til politiansatte?

– Absolutt. Vi kan jo tenke oss å etablere politiet på en vesentlig høyere grunnlønn. Men om POD vil tjene på det, er jeg usikker på. Vi som har vært med ei stund, husker tilbake da etterforskerne på politikamrene hadde utbetalt fast overtid tilsvarende 10 timer i måneden. De fikk denne betalingen uavhengig av om de jobbet mye eller lite. De som tjente på det, var de som ikke jobbet. På mange måter var det en premiering av de som ikke jobbet. Nå, derimot, har vi fått til et system som premierer de som jobber, sier Jørgen.

Han forteller at PF under tvil aksepterte at politiansatte skulle kunne arbeide med en kortere arbeidsfri periode under åtte timer, selv om de får særkompensasjon.

– Vi har satt enkelte ting i sammenheng. Ett av vilkårene for å akseptere dette, var at regjeringen skulle forplikte seg til å arbeide for å få en bemanning med to politi per 1000 innbyggere innen 2020. Kutter regjeringen satsingen på høye studentkull, faller grunnlaget for vårt samtykke til unntak bort, sier Jørgen.

Han mener trykket fortsatt må holdes oppe for å få flere politifolk ut i arbeid. Riset bak speilet er at arbeidsgiver mister muligheten til å disponere politifolkene slik som i dag, hvis ikke målet om to per tusen nås innen 2020.

Får streikepenger i retur

Bakmann Jørgen har vært med i mange og lange timer under seige forhandlinger. De tøffeste forhandlingene pågikk i 2009, rett før politikonflikten kulminerte.

– Jeg fikk det i bøtter og spann da vi forhandlet den første ATB-avtalen. Vi hadde sittet i forhandlinger i et døgn, natten holdt på å bli dag, og jeg kjente at trøttheten kom sigende. Jeg tok dette opp med daværende forbundsleder Arne Johannessen, som er den råeste forhandleren jeg har lært å kjenne. Svaret da jeg antydet en aldri så liten hvilepause var: «Jeg har ingenting imot at du går hjem. Jeg fortsetter.» Og vi fortsatte. Resultatet var et forhøyet opptak på Politihøgskolen fra 450 til 720 studenter i året, 460 sivile stillinger, og opp mot 40.000 ekstra i året for mange av våre medlemmer. Hardt, målrettet arbeid ga resultater, sier Jørgen.

Det han ikke sier så mye om, er at mens fagforeningsforhandlerne omtrent jobbet helsa av seg med utallige nattetimer under forhandlingene, så var temaet for forhandlingene vern om medlemmenes fritid og kompenserende hvile.

Han trekker frem tidligere PF-leder Terje Ødegaard som en av de dyktigste forhandlerne han har møtt.

– Han var en enestående og fremtidsrettet forbundsleder som la grunnlaget for streikefondet og økonomien slik vi kjenner PF i dag. Terje hadde ideene, jeg iverksatte, sier Jørgen.

En av sakene var streikefondet, og tilbakebetaling av ubrukte streikepenger til medlemmene. Han forteller at de førte en treårig kamp med Skattedirektoratet for å kunne få mulighet til å tilbakebetale til den enkelte medlem det den enkelte har betalt inn i streikekassa, når medlemmet pensjonerer seg – uten at det trekkes skatt.

PF vant frem. I praksis fører det til at PF-medlemmer får utbetalt 10-15.000 kroner fra PF når de går av med pensjon, hvis de da ikke har brukt pengene på streik. Finner man på å melde seg ut av PF før pensjonsalderen, går streikepengene tilbake til streikefondet.

Designet datasystemer

Jørgen henter mye informasjon fra datasystemer som han selv har designet, og som har gjort at PF har sittet med vesentlig bedre tallgrunnlag enn POD. De viser at til tross for at direktoratet melder om økt politibemanning, så øker også overtidsbruken i politiet.

I 2011 ble det arbeidet 778.000 timer overtid i politiet. Dette økte kraftig ifølge en ny måling i 2014. Da ble det arbeidet 1.016.000 timer overtid i politiet.

– Det betyr at til tross for store kull fra Politihøgskolen, så arbeider hver enkelt politiansatt vesentlig mer. Det tar jeg som en bekreftelse på at det er et stort gap mellom bemanningen i politiet, og de oppgavene som politiet faktisk er i satt til å løse, sier Jørgen.

Han påpeker at politirollemeldingen Stortinget vedtok i 2005, sa noe om hva politiet skulle være.

– Nå ved omorganiseringen av politiet, blir det stadig sagt og gjort ting som på et overordnet nivå på mange måter ikke er i samsvar med det Stortinget har bestemt. Det er mulig det er flere politifolk ansatt, men det jobber ikke flere på grunnplanet, sier Jørgen.

I 22. juli-kommisjonens rapport ble det gjort et poeng av et av funnene som viste at det var mest politi på arbeid på dagtid i ukene, og færre på jobb i helgene.

– To pluss to er ikke fire, i alle fall så gjelder det når tallknuserne i 22. juli-kommisjonen så på politidekningen. Det enkle ble målet, som gjorde at fakta forsvant. Helheten ble borte i ønsket om å rasjonalisere bort det faktum at politiet har andre oppgaver enn det som synes tydeligst i en utrykningslogg. Det ble en sannhet for å dokumentere at politiet rigger bemanningen feil, men den sannheten er feil, understreker Jørgen.

– Vi kan dokumentere at det brukes vesentlig mer unntak etter ATB i ukedagene enn i helgene. Hvis 22. juli-kommisjonens påstand hadde vært riktig, skulle det ikke vært så mange unntak midt i uka. Kommisjonsrapporten sier ingenting om de mange oppdragene på ukedagene. Jeg mener det er en svakhet ved kommisjonsrapporten at den ikke så på hvordan politiet er bygd opp i forhold til oppgavene politiet faktisk gjør. Der den operative styrken før ble brukt mye mer til rene «ordensoppgaver» knyttet til forstyrrelser av den offentlige fred og orden, brukes de operative nå til mange oppgaver som tidligere ikke var der. Det er ikke belyst i det hele tatt, sier Jørgen.

Skapte forsikringsselskap

Neida, Jørgen har ikke et nytt kull unger på gang. Nå snakker vi forsikring.

– Det holder med tre døtre og foreløpig tre barnebarn. Men ja, jeg har brukt en del tid på å få til bra forsikringsordninger for PF-medlemmene, erkjenner Jørgen.

Tidligere var det slik at PF kjøpte kollektive forsikringer fra forsikringsselskapet If.

– Vi laget oss et tallgrunnlag som viste at PF-medlemmene hadde vesentlig lavere skadeandel enn andre typer forsikringstakere. If ville ikke gi oss lavere forsikringspremie, selv om de tjente gode penger på oss. Da måtte vi finne en annen løsning.

Dette var forløperen til at PF i dag driver sitt eget forsikringsopplegg gjennom PF Forsikring. Merkantilutvalget i PF opprettet PF Forsikring i 2005 fordi If ikke ville gi politiansatte en forsikringspremie som gjenspeilet den faktiske risikoen. PF Forsikring har nå blitt til et bredt spekter av ulike forsikringstilbud tilpasset behovene for PF-medlemmer. Da Jørgen ble administrasjonssjef i 2001, var forsikringsomsetningen 9 millioner kroner i året. I dag omsetter PF-forsikring for 120 millioner kroner i året.

Vi lar Jørgen få skryte litt. Han liker det. Å la tallene fortelle sitt tydelige språk. Han tror vi ikke gjennomskuer ham.

– PFs medlemsforsikring, altså den kollektive gruppe- og ulykkesforsikringen, kostet 285 kroner i 2007. I dag åtte år senere koster den 259 kroner. Det er klart vi er stolte over å ha fått til rimelige forsikringer for våre medlemmer samtidig som forsikringssummene er blitt bedre, sier Jørgen.

Han viser til at den politiske virksomheten i PF kun utgjør 15 prosent av det medlemmene bruker i systemet, hvis forsikringen og de andre merkantile avtalene slås sammen. Jørgen snakker mer som en økonomisjef enn en avtroppende politisk rådgiver.

Etter at PF brøt samarbeidet med If, oppdaget de også at deres gamle samarbeidspartner ulovlig brukte PF-medlemmenes adresser til å drive markedsføring. To ganger tok han forsikringsselskapet i skole for å urettmessig bruke det gamle adressegrunnlaget. Og to ganger betalte forsikringskjempen en erstatning til PF for å ha drevet ulovlig markedsføring.

– Dette gjorde vi i den forvisning om at en offentlig strid med PF er det ingen som ønsker. Det handler ikke om å ha rett, det handler om følelser og sympati, sier Jørgen lurt.

Bekymret for pensjon

Og selv om han nå skal tre ut av PF, betyr det ikke at engasjementet hans for PF-medlemmene er over. Det som bekymrer Jørgen nå, er fremtidig pensjon for unge politiansatte. Fra sitt enorme tallmateriale har han fremskrevet fremtidige pensjoner for unge PF-medlemmer.

– Dagens 25-30-åringer vil få en vesentlig lavere pensjonsutbetaling med dagens system, enn det dagens politipensjonister får, sier Jørgen.

Grunnlaget er at blant annet høyere levealder gjør at Staten har svekket pensjonsutbetalingene for å spare penger. Unge PF-medlemmer får behov for høyere pensjon enn det som mottas igjennom folketrygden og Statens pensjonskasse.

– PF må møte denne nesten litt usynlige pensjonsbomben med å opprette PF Pensjon. En ordning hvor medlemmene kan spare til pensjonsalderen for å dekke opp for hele eller deler av pensjonstapet. Medlemmer som er født etter 1974 er de som kommer til å merke pensjonsreformen mest. Veldig forenklet kan en si: Et medlem som tjener 500.000 når vedkommende går av med pensjon og som er født i 1974 eller senere, og som lever i 20 år etter at en er blitt pensjonist, vil få en million mindre i samlet pensjon enn en som er født i 1958.

PFs mangeårige bakmann bryr seg fortsatt. For selv om du kan ta Jørgen ut av PF, kan du åpenbart ikke ta PF ut av Jørgen.

«Nå er vi ferdige»

Elgoksen ligger ute på myra i nærheten av et tjern. Et flott dyr.

– Omtrent 240 kilo slaktevekt, anslår Jørgen fornøyd.

Fem tagger på hver side av et begynnende skovlhorn. En av de andre på jaktlaget er på tur inn med elg-trekkeren. De lurer på om den flytende myra vil holde farkosten oppe.

– Og nå skal du få blod på hendene? spør jeg før slaktinga begynner.

– Nei, jeg bare skyter jeg, sier Jørgen.

Alt etterarbeidet, er det de andre gutta som tar seg av. Og klokka halv ni på kvelden, tre timer senere, tikker det inn en SMS: «Nå er vi ferdige».

Det er Jørgen også. Hans 23-årige økt i PF er over. Selv om han nok vil komme innom på konsulentbasis når PF-kontoret trenger bistand, skal han fortsette å jobbe for å oppnå bedre fordeler for PF-medlemmene.

I januar begynner han å jobbe for PFs forsikringsmegler.

Fire om Hellwege

Berit Hellwege (80), mamma

− Jeg vil jo bare si slike myrsnipeting?

− Mammaer har lov til det.

− Ok. Da skal jeg fortelle. Han har alltid vært flink med økonomi. Og bare snill og god, både da han var baby, og nå. Han var en skjønn gutt og storebror som tok godt vare på sine yngre søsken. Han har aldri vært tynn, bortsett fra da han gikk befalsskolen. Pliktoppfyllende er han også. Og så han han et stort barnetekke, sier mamma Berit.

Hun kan avsløre at jaktkoia Jørgen overnatter i når her er på elgjakt, er hjemme hos henne. Når de andre på jaktlaget forsøker å benke seg på slitne brisker i koia i skogen, kjører Jørgen og kamerat Pål hjem til Berit, som disker opp med tre retters middag servert på porselen. Med sølvbestikk og krystallglass. Fylt med både rødvin og cognac.

− Jeg er jo heldig som får slike gutter i hus, sier Berit med et stort smil.

Når jaktlaget forsøker å få fyr på ovnen frostkalde høstdager ute i skogen, står Jørgen opp til ferdig dekket frokostbord der mamma har stelt i stand egg og bacon. Noe annet duger ikke under jakta.

− De er jo bestandig veldig sultne, sier mamma fornøyd.

− Han lærte forresten å skyte av «Bikkje-Ola», og skyter bestandig stående med fri arm legger hun til.

Sigve Bolstad, forbundsleder i PF

Jørgen er en gigant. Han har et brennende hjerte for PF. Han har en enorm arbeidskapasitet, et klokt hode. Han er en systematisk strateg. Alt han gjort på jobb har vært til beste for medlemmene i Politiets Fellesforbund.

Han har bidratt til å løfte PF, og han har alltid vært fremtidsrettet i det han har gjort. Han har forutsett de tingene som vil komme, og er aldri redd for å si i fra. Alltid når han har sagt fra, har han hatt konkrete forslag til løsninger. Samtidig har han vært en krevende person. Det baserer jeg på at han alltid har villet veldig mye. Han er alltid sterk og klar på hva han ønsker, og hvordan han ønsker det.

Jørgen er sosial, og han har i stor grad bidratt for å gjøre andre fornøyd. Han har gjort en fantastisk innsats for PF. Jeg har levd med Jørgen siden jeg kom til Oslo politidistrikt for 27 år siden, og det er over halve livet mitt. Det kommer til å bli merkelig å ikke se ham som en del av det daglige pulserende livet inne på forbundskontoret.

Jeg ønsker ham lykke til og alt mulig godt i sin nye jobb.

Arne Jørgen Olafsen, tidligere fagforeningskollega og politimester

Jørgen er ekstrem på å dokumentere, og har sørget for at PF har jobbet kunnskapsbasert.

Det er hans fortjeneste at PF sitter på et unikt dokumentasjonsgrunnlag som er nyttig til både lønn, ATB og forhandlinger om særavtaler. Jørgen har hatt svært god datakunnskap, og han var tidlig ute med å bruke digitale verktøy. Kombinert med stor arbeidskapasitet har han gjort seg helt sentral i det PF har foretatt seg i det politiske landskapet og på det internadministrative i organisasjonen.

Da vi slo sammen Lensmannsetatens landslag og Norsk politiforbund i 1997, hadde vi en helt marginal økonomi. Jørgen har vært helt sentral i å bygge den solide økonomien PF i dag har. Jørgen er omtenksom, selv om han har en væremåte som setter ham litt på siden av «mainstream». Det er først og fremst gjennom sin faglig dyktighet han har fått innflytelse.

Arne Johannessen, tidligere forbundsleder i PF

Jørgen var en av mine næreste og mest verdifulle medarbeidere i de 13 årene jeg var hans sjef. Vi har til sammen arbeidet for PF sammen i 20 år. Han er en stor personlighet og en mangslungen type med mange talenter. Han kan spille på en sær personlighet som han liker å dyrke.

Imaget til Jørgen har vært spesielt, han er ingen A4-type. For meg som leder, var han en uvurderlig type medarbeider som ofrer alt for jobben. Han kunne jobbe i ferier, helger og i jula hvis det var nødvendig for å lykkes. Han har bidratt enormt mye for å utvikle PF, særlig på området økonomi, økonomistyring og merkantile tilbud innenfor det rent administrative. I tillegg har han bidratt sterkt opp mot økonomiske beregninger i forkant av og under lønnsforhandlinger og ATB-forhandlingene.

Spennet hans er unikt, fra å bygge et nytt økonomisystem, til å være en nøkkelfigur i forhandlinger.

Han var idemakeren bak streikefondet. Måten har innførte kontingentberegning på, har spart oss for mye arbeid og stadige diskusjoner om justeringer.

Kanskje det mest betydningsfulle er måten han bygde opp streikemodulen på. Han laget et system for å håndtere alt rundt en streik. Det var en stor manuell jobb hver gang. Nå er dette digitalisert. Jørgen er en gründer som er lite opptatt av å få ære av ting selv.

Typisk Jørgen er at han er en gründer med stor gjennomføringskraft. Det er en unik kombinasjon. Samtidig har han en stor politisk forståelse, selv om han selv koketterer med at han ikke forstår politikk.