For politiet hadde det vært en fordel å være mer ydmyke i rusdebatten

Politiet og loven er samfunnets immunsystem. Men som i kroppen, så kan tidvis immunforsvaret gå amok å begynne å angripe friske celler.

Politiet og loven er samfunnets immunsystem. Men som i kroppen så kan tidvis immunforsvaret gå amok og begynne å angripe friske celler, og bli til en sykdom. Denne allergiske reaksjonen er ikke bare unødvendig, men er direkte skadelig for helsen til pasienten og leder til en haug følgesykdommer som videre ødelegger all livskvalitet.

Mange forbud ble helt sikkert vedtatt med tanke på å beskytte samfunnet fra et onde. Men etter hvert ble konsekvensene og skadene så store at de i takt med samfunnsutviklingen ble helt nødvendige å avskaffe. Dette gjelder f. eks. homofili, samboerskap, skateboard, adgang for jøder til Norge, alkohol, abort, eller blasfemi. Det er ikke lenge siden den tidligere lederen for beredskapstroppen var ute å måtte beklage politiets behandling av homofile i sin tid, eller ta eksempelet abort. Det ble ikke legalisert fordi vi synes det er så innmari greit og enkelt å fjerne ufødte fostre. Det ble derimot regulert ganske strengt, men tillatt, fordi konsekvensene av forbudet ble for store. Den gangen var det unge jenter med strikkepinner som døde, i dag er det unge med stoff av ukjent dose og opprinnelse. Felles er fortvilelsen, og at de ikke trengte politiets formaninger og straff, men helsevesenets hjelp.

Å sammenligne knivstikking av andre, slik Eva Ragde gjør, med det å selv påføre sin egen kropp et middel som gir en behagelig følelse faller på sin egen urimelighet. Ragde bommer dermed fullstendig i sitt forsøk på å kneble Bård Dyrdals modige invitasjon til diskusjon om Norges tilnærming til illegal rusbruk.

Det at det fremdeles eksisterer hjemmebrenning og selges smuglersprit endrer heller ikke det faktum at svært få tror det hadde blitt noe bedre av om det kun hadde vært mulig å skaffe seg hjemmebrent og smuglersprit. Forbudet mot legalt salg alkohol skapte mafiaen i USA, og kun legaliseringen avsluttet den følgende krigen i gatene. Den har riktignok kommet godt i gang igjen, etterhvert som forbudet av andre stoffer tok til. Dette burde være av stor interesse å diskutere for politiet, men vi kommer ingen vei om meningsytrere som Dyrdal kun møter forakt i stedet for saklige argumenter og diskusjon.

De siste dagenes innlegg om ruspolitikk

Kriminalisering av personlig rusbruk er først og fremst et moralsk definert problem, som blir vanskeligere og vanskeligere å forsvare. Ikke et sted forklarer Ragde eller Holt hvorfor dagens situasjon er en god løsning, der rusmidler produseres og omsettes av kriminelle gjenger fremfor av staten. Ei heller forklarer de hvorfor det er bedre at vi bruker voldsmonopolet fremfor helsevesenet til å møte brukere som utvikler problemer. De virker mer opptatt av å formidle at Dyrdal er en Judas som burde finne seg et annet yrke, og skamme seg.

Asmund Torgersbråten, forfatter av debattinnlegget
Asmund Torgersbråten, forfatter av debattinnlegget

Slik oppfattes det i hvert fall for utenforstående, og dette er sterkt beklagelig, da vi etter hvert er veldig mange som veldig gjerne skulle sett at politiet tok en større rolle i samtalen om hvordan en etterlengtet og varslet rusreform burde se ut. Det vil gagne oss alle om politimenn og politikvinner der ute fritt kunne dele sine erfaringer og tanker om temaet, men som innleggene deres så perfekt demonstrerer ser det dessverre ut til at dette fremdeles er et såpass ømt punkt for mange, og reaksjonene så enorme, at de fleste kvier seg for å delta. Det var kanskje også poenget deres, uten at jeg skal spekulere for mye i det.

Norge har blitt kritisert av FN for glattcelle-bruken, mens de nå anbefaler avkriminalisering. Det er det gode grunner for

Det er i år 15 år siden straffelovkommisjonen anbefalte avkriminalisering av personlig rusbruk. Og selv om mye har skjedd siden den gang knyttet til hvordan sivilsamfunnet oppfatter og møter brukere på rusfeltet, så er lite som har endret seg både når det gjelder straffer eller hvordan politiet selv kommuniserer og praktiserer sitt forhold til brukere og straff. Overdosetallene har mer eller mindre ligget stabilt, og Norge troner blant toppen av lista over overdoser per kapita år etter år. Straffene ble økt gang på gang i løpet av 70 og 80-tallet. Antall arresterte har stadig klatret oppover. Bøtene har økt. Tunge brukere blir fremdeles jaget fra sted til sted selv om “alle” er enige om at dette ikke har noe for seg. Vi har fått ungdomskontrakter, som gir mulighet til å slippe den verste delen av det å bli tatt for illegal rusbruk, nemlig rullebladet, men som samtidig oppleves av mange som en langt mer inngripende og ydmykende straff, da man månedlig må møte opp hos politiet og blotte seg for å avlevere urin. Det begynner også å bli tydelig at for risiko-ungdom med et ønske om å ruse seg, så vil dette kunne få de til å velge sterkere og farligere stoffer som er ute av systemet raskere enn for eksempel cannabis. I kommunikasjonen med politiet vil da gjerne ungdommen si det de tror politiet vil høre for å slippe billigst mulig unna. Derav kommer de gode tilbakemeldingene fra utsatt ungdom, som jeg har hørt enkelte narkotikapoliti snakke så overbeviste om. Svært få ønsker seg et slikt forhold til politiet, og svært få er i den virkelige verden glad for å bli tatt.

Vi er nødt til å begynne å snakke om forbuds-konsekvenser

Som narkotikapolitiet i disse dager er på skoleturne for å advare om, så har nemlig en narkotika anmerkning på rullebladet katastrofale og livslange konsekvenser. Det betyr begrensninger på yrker man kan jobbe i, land man kan reise til, skoler man kommer inn på, og ikke minst så er man plutselig blitt en “kjenning av politiet” som i praksis betyr at man er fratatt en del rettigheter i møte med politiet senere når det gjelder hvor inngripende metoder de bruker. Grunn til mistanke er da allerede tilstedeværende og brukes for det det er verdt. At enkelte i politiet mener at denne frykten er deres viktigste virkemiddel er deprimerende. Tanken ser ut til å være: Vi kan ikke gjøre noe med markedet, dermed skal vi skape mest mulig kvalm og frykt blant brukerne. Selv om det ikke hjelper. Selv om det gjør det verre. På tross av faglige råd.

Det burde være lov å tenke litt over om hvorvidt det er mer skadelig å bli satt på glattcelle over natta enn det er å godta at noen nyter (foreløpige) illegale midler, som er mindre eller tilsvarende skadelige som alkohol og tobakk. Norge har blitt kritisert av FN for glattcelle-bruken, mens de nå anbefaler avkriminalisering. Det er det gode grunner for.

Vi er nødt til å begynne å snakke om forbudskonsekvenser. Forbudet leder nemlig til veldig mye, men det kan i aller høyeste grad diskuteres hvorvidt det kan tillegges vårt lave bruk blant ungdomsskoleelever, som ofte trekkes frem. Forbudet av stoffer oppført på narkotikalisten har jo som vi alle vet ikke fjernet markedet, og tilgjengeligheten er i dag så stor at det er blitt en vedtatt sannhet at det nå for de fleste ungdom er lettere å få tak i illegale rusmidler, enn alkohol som vi har regulert lovlig. Samtidig som de trekkes inn i et spennende, hemmelighetsfullt, og kriminalisert miljø, dannes det et unødvendig fiendebilde og hat til politiet som blir sittende igjen lenge, særlig om man er blant de uheldige få som blir tatt. Denne konsekvensen alene burde være nok til å få enkelte til å tenke seg om.

Hvilke effekter har vi egentlig fått av den nåværende forbudspolitikken?

  • Forbudet har gjort at rusmidler som i utgangspunktet ikke er mer risikofylte enn de vi allerede tillater, er blitt livsfarlige ved at styrkegrad og blandingsforhold er ukjent.
  • Forbudet har skapt etterligninger av stoff som vanligvis ikke har dødsrisiko, som er dødelige.
  • Forbudet har skapt og importert mafia som styrer deler av Norges underverden med jernklo, som ellers ikke hadde hatt økonomi til å drifte gjengene sine.
  • Forbudet har gjort politiet til en moralsk tante-sofie som legger seg opp i voksne menneskers selvråderett over egen kropp.
  • Forbudet har gjort politiets oppgaver i samfunnet så enorme og uhåndterbare at ressursene ikke strekker til for å avdekke annen alvorlig kriminalitet.
  • Forbudet har gjort livsnødvendige og skadebegrensende tiltak umulig å gjennomføre i praksis. Forbudet skaper mistillit, hat og et angstfylt forhold til politiet fra unge.
  • Forbudet hindrer nødvendige diskusjoner og opplysningsarbeid om rusbruk under påskudd av at det skaper “dårlige holdninger”.
  • Forbudet gjør at mennesker kvier seg til å søke hjelp, da konsekvensene blir så store.
  • Forbudet skaper stigma og fordømmelse mot de svakeste vi har i samfunnet.

Jeg kunne fortsatt å liste opp forferdelige forbudskonsekvenser men tror jeg gir meg der, for heller å komme til et litt annet poeng. Mye av det jeg lister opp her vil nemlig ikke kunne løses av en avkriminalisering alene, som er slik jeg forstår det, også et av Bård Dyrdals hovedpoeng.

Hvis det nemlig er sånn, at vi som samfunn etterhvert begynner få en forståelse for at voksnes rekreasjonelle og/eller medisinske bruk av illegale stoffer ikke burde straffes, (som nå flertallet av Norske partier går inn for) så er det ingen grunn til å la mafia få lov til å eie hele omsetningskjeden fra produksjon til konsum. Kun en regulert omsetning ala vår modell for alkohol vil kunne gjøre noe med det kriminelle problemet. Som politiet selvfølgelig er klar over styres store deler av narkotikabransjen i dag av gjenger fra Balkan, Øst-Europa, Afrika, og til og med Sør-Amerika, og dette er mafia som ikke ville vært her hadde det ikke vært for den ekstremt lukrative og relativt risikofrie tilværelsen de nyter i Norge. Tross politiets iherdige kamp.

Mesteparten av alkoholen som nytes i Norge i dag er lovlig regulerte varer, og det samme vil selvfølgelig også gjelde andre stoffer når vi endelig regulerer de. Akkurat hvordan vi regulerer burde etter min oppfattelse være individuelt for hver enkelt av stoffene, målt etter risikoprofilen til hver enkelt av de og utbredelsen i folket. Det er mange som gjerne ville deltatt i den debatten, men da må vi få lov til å ha den uten å frykte konsekvensene av meningsytringer. Noen av stoffene kan antakeligvis reguleres på samme måte som alkohol, men for andre er det mer naturlig å se for seg at de reguleres gjennom reseptblokka. I Uruguay som nylig legaliserte cannabis, opererer de med maksgrenser på månedlig kjøp, som reguleres gjennom et statlig system som ligner litt på det vi har for maksgrenser på pengespill i Norsk Tipping. Nederland opererer med maksgrenser for både kjøp og THC verdier. Utsalgssteder burde antakeligvis også variere. La vinmonopolet være et alkoholmonopol, og opprett heller et egne utsalgssteder for de andre. Darknet har jo også vist at brukere er mer enn villig til å handle på nett, så om vi ville kunne vi laget en ordning med registrerte brukere som fikk tilsendt i rekommanderte forsendelser, og på den måten unngått unødvendig eksponering og utilsiktet reklamering på gatenivå, samt begrenset spontan bruk noe. Det kan og bør etter mitt syn fremdeles være straffbart å lange videre til mindreårige. Om samfunnet bestemmer seg for å ta kontroll over salg og produksjon så kan vi det, og når alternativet er ingen kontroll, så må vi. Vi har verdens beste alkohol og tobakkspolitikk å støtte oss på. Resultatene der snakker for seg selv.

Historien har vist oss gang på gang at lover som tydelig er basert på moralske vurderinger fra den etablerte delen av samfunnet ikke alltid leder til et bedre samfunn, men derimot etter hvert som samfunnet endrer seg kan det skape en masse konflikt og følgesykdommer som etter en helhetsvurdering er langt verre enn de problemer man opprinnelig ønsket å løse. Da må man heller forsøke en tilnærming som ikke er basert på tvang og undertrykking. Det vil også skje her. For politiet hadde det nok i så måte vært fordelaktig å innta en noe mer ydmyk tilnærming til debatten. 

 

LES DE TIDLIGERE INNLEGGENE I DEBATTEN:

Til toppen