Politihøgskolens hovedsete i Oslo vil bli den minste av skolens avdelinger dersom regjeringens forslag til statsbudsjett blir vedtatt.
Politihøgskolens hovedsete i Oslo vil bli den minste av skolens avdelinger dersom regjeringens forslag til statsbudsjett blir vedtatt. (Foto: Karianne Grindem)

En politiutdanning og et demokrati står på spill

Regjeringens forslag om å redusere antallet studenter ved Politihøgskolen i Oslo er tynt begrunnet og bygger på bristende juridiske forutsetninger.

La meg først si at jeg har stor forståelse for at et statsbudsjett – uansett hvordan det prioriteres – vil medføre misnøye blant grupper som mener seg nedprioritert og forbigått. Slik sett har regjeringen en så å si umulig oppgave, hvis målet skulle være å tilfredsstille alle.

Det vi imidlertid må kunne forvente av våre folkevalgte, er åpenhet og faglig velbegrunnede politiske forslag. Dessuten må vi kunne forvente at de juridiske vurderinger til grunn for forslagene er velfunderte og avklarte.

Når det gjelder forslaget i statsbudsjettet som vedrører Politihøgskolen, er det vanskelig å få øye på nettopp dette; åpenhet og faglig og juridisk velfunderte begrunnelser.

Forslaget om å redusere antall nye studenter fra 550 til om lag 400, og foreta hele kuttet i Oslo, er tynt begrunnet og bygger i tillegg på bristende juridiske forutsetninger.

Selve kuttet begrunnes med at målet om 2 polititjenestepersoner per 1000 innbyggere på det nærmeste er nådd. Dette er imøtegått av flere. Politioverbetjentene og politifaglærerne Christine Sætre Nordsletten og Rune Christian Johnsen har løftet frem tall som i høyeste grad problematiserer i hvilken grad målet om 2 per 1000 er i ferd med å nås.

Arne Johannessen etterlyser en grundig analyse for å kartlegge hva som egentlig er behovet for politikraft per i dag, før ytterligere et kutt ved Politihøgskolen foretas. Vi må ikke glemme at studentopptaket så nylig som høsten 2018, ble redusert fra 720 til 550 studenter.

Videre er forslaget vedrørende Politihøgskolen i strid med høgskolestyrets vedtak fra april i år, om at avdeling Stavern skulle legges ned ved en reduksjon til færre enn 450 studenter.

Det er oppsiktsvekkende at et styrevedtak overkjøres, og at det heller ikke gjøres forsøk på å begrunne dette. Justisminister Jøran Kallmyr har blitt utfordret på dette, ved flere anledninger, men henviser stadig til at Politihøgskolen er underlagt Justisdepartementet.

Det fremstilles som om dette er noe ekstraordinært, sammenlignet med øvrige offentlige høgskoler og universiteter som er underordnet Kunnskapsdepartementet. Det brukes også som argument at Politihøgskolen ikke omfattes av nøyaktig det samme lovverk som øvrige offentlige høgskoler og universiteter.

Professor Morten Holmboe har imidlertid sammenlignet Politihøgskolens styreforskrift med hva universitets- og høgskoleloven sier om styrets rolle – og vist at de er likelydende. Likevel velger justisministeren å ignorere dette.

Ved en sammenligning av de juridiske forutsetningene som gjelder for henholdsvis Politihøgskolen og øvrige høgskoler og universiteter, konkluderer Holmboe med at forslaget i statsbudsjettet åpner for at regjeringen kan gripe inn og bestemme strukturen ved alle offentlig høgskoler og universiteter.

Dette burde interessere mange, og ikke minst vekke et engasjement hos forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, og selvsagt hos statsminister Erna Solberg.

Forslaget om å ta hele kuttet i Oslo og gjøre Politi-høgskolens hovedsete til den minste av høgskolens avdelinger, er altså ikke bare svakt begrunnet; det bygger også på bristende eller uavklart juridisk grunnlag.

Forslaget om å ta hele kuttet i Oslo og gjøre Politihøgskolens hovedsete til den minste av høgskolens avdelinger, er altså ikke bare svakt begrunnet; det bygger også på bristende eller uavklart juridisk grunnlag.

Justisministeren hevder imidlertid at man trenger handlingsrom og at det blir feil å legge ned avdeling Stavern når det ikke er bestemt hvor en fremtidig politihøgskole skal ligge. Her er det uunngåelig å komme inn på politisk åpenhet, eller mangel på sådan.

Det er kommet frem at Larvik kommune har leid inn tidligere justisminister Anders Anundsen fra Fremskrittspartiet. Oppdraget var å drive lobbyvirksomhet overfor partifelle og tidligere underordnede i Justisdepartementet, nåværende justisminister, Jøran Kallmyr. En slik sammenblanding av lokale interesser, bruk av bekjentskaper og rikspolitikk kan neppe sies å være forenlig med åpne, demokratiske idealer.

Her er vi kanskje så langt unna politisk åpenhet det er mulig å komme i et norsk demokrati – sett bort fra at Larviks ordførerkandidat fra Fremskrittspartiet kom til å uttale dette til Politiforum i etterkant av det hele.

Det kan være på sin plass å presisere at Politihøgskolens bachelorutdanning i avdeling Stavern ikke er en egen politihøgskole, slik det kan leses i Kallmyrs innlegg i debatten om politidekning, der han bruker betegnelsen Stavern politihøgskole.

Derimot ble bachelorutdanningen i Stavern opprettet som et midlertidig tiltak i en periode da det skulle tas opp flere politistudenter enn tidligere. Dette skjedde i 2010. På samme måte ble det opprettet en midlertidig bacheloravdeling på Kongsvinger 2009. Her gikk studentene førsteåret (B1), og siden tredjeåret (B3) i Oslo. Hele andreåret (B2) er politistudentene ute i praksis.

Ved revidert nasjonalbudsjett i juni 2018 ble det bestemt at avdeling Kongsvinger skulle legges ned allerede påfølgende høst - altså fra høsten 2018 - som en følge av en reduksjon i studenttallet fra 720 til 550 studenter. Høsten 2020 vil dette følgelig også ramme avdeling Oslo. 

Og høsten 2020 reduseres altså studentopptaket ytterligere fra 550 til 400, dersom forslaget i årets statsbudsjett vedtas. Dette skal i sin helhet ramme avdeling Oslo, og løsningen som foreslås skal gi handlingsrom.

Hvilket handlingsrom gir det å redusere bachelorutdanningen ved Politihøgskolens avdeling og hovedsete i Oslo til en fjerdedel på få år?

Vel, da må jeg nesten spørre: Hvilket handlingsrom gir det å redusere bachelorutdanningen ved Politihøgskolens avdeling og hovedsete i Oslo til en fjerdedel på få år? Det er i Oslo den desiderte hovedtyngden av fagkompetanse befinner seg, det er der den faglige koordineringen skjer, og det er også i Oslo at hovedtyngden av forskningen og pensumlitteraturen produseres.

Det er vanskelig å se for seg at en så drastisk reduksjon i studenttallet i Oslo, ikke vil medføre at verdifull fagkompetanse blir overtallig. Forskerflukt kan man også se for seg. Her er det et skrikende behov for dialog og faglige begrunnelser fra politisk hold. 

Som høgskolelektor Åsmund Birkeland har påpekt, mangler denne prosessen trolig sidestykke i norsk høyere utdanningshistorie. Og dersom det skulle presenteres tungtveiende begrunnelser for ikke å ta høgskolestyrets vedtak til etterretning; ville det være ensbetydende med å ta hele kuttet i Oslo? Hvorfor er det bedre å ta hele studentkuttet i Oslo enn eksempelvis å fordele det på alle Politihøgskolens avdelinger; Bodø, Stavern og Oslo? 

Robuste fagmiljøer er et begrep som ofte brukes, ikke minst som et forsvar for sentraliseringen i forbindelse med politireformen. Hvorfor ønsker man å gjøre det motsatte med Politihøgskolen? Hvorfor ber man rektor ved Politihøgskolen om råd, for deretter å foreslå den løsningen hun fraråder? Hvorfor respekterer man ikke høgskolestyrets autonomi ved å forholde seg til det vedtaket som er gjort?

Stavern ble opprettet som et midlertidig studiested for bachelorutdanningen, og hovedtyngden av Politihøgskolens fagmiljø er lokalisert i Oslo. 

Et slikt vedtak er selvsagt ingen nedvurdering av virksomheten i Stavern, men et ønske om å bevare nettopp et robust fagmiljø. Stavern ble opprettet som et midlertidig studiested for bachelorutdanningen, og hovedtyngden av Politihøgskolens fagmiljø er lokalisert i Oslo. 

Høgskolestyrets autonomi og kompetanse til å vurdere hva som er den beste løsningen for Politihøgskolen respekteres ikke i det foreliggende forlaget til statsbudsjett, og det er urovekkende. Heller ikke de juridiske forutsetningene er avklart.

Urovekkende er det definitivt også at Politihøgskolens akkreditering (godkjenning) som høgskole står på spill som hvis regjeringens forslag blir vedtatt. Hvis intensjonen er at man ønsker å gå tilbake til etatsskole, uten høgskolestatus, måtte en åpenhet omkring dette forutsettes.

Mye står på spill i denne saken; en politiutdanning, et fagmiljø, og til sist og ikke minst, rokker denne saken også ved grunnleggende demokratiske idealer. 

LES OGSÅ: Unio er bekymret for Politihøgskolens uavhengighet

Til toppen