Psykiatriambulanse: Vil ikke alene frigjøre politiressurser
– Personellet som vil bemanne en psykiatriambulanse vil jo være helsepersonell, så den underliggende rettslige årsaken til det stor antall bistandsanmodninger, vil fremdeles bestå, sier professor emeritus Tor-Geir Myhrer.
Publisert
I mars fremmet Frp forslag om psykiatriambulanse i Oslo-området.
Tanken er at mennesker i psykisk krise skal møtes av en psykiatrisk ambulanse, og ikke av politiet, når de i realiteten trenger helsehjelp. Forslaget var etter modell fra Bergen.
Også Oslo-politiet har i flere år ønsket seg en egen ambulanse som kan frakte psykisk syke, blant annet fordi planlagte transporter beslaglegger kapasitet hos både politi og ordinære ambulanser.
Nå sier Tor-Geir Myhrer, professor emeritus fra Politihøgskolen, at dette ikke nødvendigvis løser problemet.
Hverken politi eller helse har lov
– Dette har jo lange vært et foreslått og etterspurt tiltak fra særlig Oslo politidistrikt. Men skal man få den ønskede effekten ut av et slikt tiltak, bør det også gjøres noe med helsepersonellets adgang til å anvende makt, sier Myhrer.
Problemet er, ifølge Myhrer, knyttet til at Helsedirektoratet tolker sine lover og forskrifter slik at helsepersonell ikke har adgang til å anvende makt mot pasienter utenfor institusjoner som er godkjent for tvangsbruk.
– Ved mistanke om at det kan bli behov for maktbruk, er helsepersonell pålagt å be politiet om bistand. Problemet er at hvis ikke helsevesenet har hjemmel til å bruke makt, så har heller ikke politiet det, med mindre vilkårene i politiloven §§ 6 og 7 er oppfylt. Det vi gjerne kaller sikringsbistand, i motsetning til gjennomføringsbistand, fortsetter Myhrer.
Begrenset seg selv
Myhrer har sammen med to andre skrevet boken «Politiets bistand til andre offentlige myndigheter», som redegjør for de rettslige rammene rundt bistandsoppgaver som politiet utfører.
Forfatterne tar til orde for at det psykiske helsevernet uten nærmere begrunnelse, har begrenset sin egen adgang til å anvende makt, og denne begrensningen overlater til politiet å fylle «tomrommet».
«Vi har vanskelig for å se at dette kan forankres i noen naturlig og nødvendig fortolkning av tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven», skriver forfatterne.
Videre pekes det på at politiet som bistandshandling ikke kan hjelpe til med å gjennomføre noe det psykiske helsevesenet ikke selv har anledning til å gjøre.
Uenige
Myhrer sier videre at når og hvor helsepersonell kan anvende makt overfor pasienter, og når politiet som gjennomføringsbistand kan anvende makt, trolig er det spørsmålet som helsemyndighetene og politietaten i sterkest grad er uenig om.
– Siden begge de grunnleggende forutsetningene, at helsevesenet aldri har adgang til å anvende makt utenfor de psykiatriske institusjonene, og at dette alltid kan kompenseres med bistand fra politiet, etter vårt skjønn bygger på et ganske tvilsomt rettslig grunnlag, er det vanskelig å se hvordan enighet kan oppnås uten ny avklarende lovgivning, fortsetter Myhrer.
Han legger til at eventuelt må spørsmålet avklares gjennom autoritativ rettspraksis nasjonalt eller internasjonalt.
– Det er derfor grunn til å tro at spørsmålet om behovet og grunnlaget for gjennomføringsbistanden fra politiet til det psykiske helsevesenet fortsatt i noen tid vil være et uavklart slitasjepunkt, sier han videre.
Myhrer peker på at det er en slitasje som først og fremst vil være en belastning for «førstelinjen», det vil si det helsepersonellet som anmoder om bistand, og operasjonslederen som i dag normalt er den som mottar anmodningen hos politiet.
– Personellet som vil bemanne en psykiatriambulanse vil jo være helsepersonell, så den underliggende rettslige årsaken til det stor antall bistandsanmodninger, vil fremdeles bestå, avslutter han.
Korrekt oppfatning
Helsedirektoratet avviser at det tolker lovverket feil.
– Vi er kjent med at det i praksis kan være krevende grenseflater mellom helse- og politisektorens ansvar, og at dette kan oppleves utfordrende for begge parter, sier avdelingsdirektør Dag Erlend Reite i Helsedirektoratet.
Han viser til at Helsedirektoratet og Politidirektoratet i 2023 publiserte en revidert versjon av felles rundskriv som omhandler helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykisk lidelse – oppgaver og samarbeid.
– Da ble nettopp den problemstillingen det vises til diskutert. Direktoratene ble enige om å løfte spørsmålet til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. I svar fra Justis- og beredskapsdepartementet 10.10.2022 var konklusjonen at Helsedirektoratets oppfatning var korrekt, sier Reite.
Han legger til at spørsmålet innimellom kommer opp om hvorvidt helsetjenesten bør få hjemmel til å anvende fysisk makt utenfor institusjon.
– Rettstilstanden i dag er imidlertid i henholdt til både Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet slik Helsedirektoratet har fortolket den. Det er også denne forståelsen som legges til grunn i det felles rundskrivet, avslutter Reite.
Uenig 2
Tor-Geir Myhrer står fortsatt på sitt, og sier at Helsedirektoratets standpunkt er kjent.
– Og vi har i boken inngående drøftet hvorfor dette ikke er holdbart. Det Helsedirektoratet forventer at politiet skal gjøre er inngrep som etter Grunnloven § 113 krever hjemmel i lov, og slik hjemmel finnes ikke i dag, fortsetter han.
Han legger til:
– Et rundskriv fra et direktorat kan ikke i seg selv utgjøre en slik hjemmel. Siden bistandshandlinger som helse forventer at politiet skal utføre er et inngrep i den personlige frihet, har vi også anført at praksisen er i tvilsom harmoni med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8, avslutter han.
