Det ble ikke så «heftig og rått»

Natt til ren søndag i Tromsø by byr på mange fristelser. Det fikk en førstereisgutt fra Forsvaret erfare. Soldaten gjorde en aldri så liten bommert da han sjekket opp en småfrekk Finnmarksjente. For at det skulle bli noe ekstra, stilte hun krav om at soldaten måtte skaffe dem hotellrom i sentrum av byen.

Soldaten fikk valgets kvaler. Hva skulle han velge? Hjemme på beste vestkant i Oslo satt kjæresten som han snart skulle gifte seg med. På den andre siden stod det ei flott dame fra Finnmarka som gikk rett på sak.

Dette måtte jo bli «heftig og rått», tenkte han.

Etter noen måneder i Forsvaret, helt uten noen form for nærkontakt med det andre kjønn, ble fristelsen for stor. Dama fra Finnmarka virket enkel og grei, og stilte ikke for mange spørsmål. På hotellrommet havnet de i sengen med derpå følgende elskov.

Dagen derpå

Tidlig på morgenkvisten kom den berømte samvittigheten snikende inn gjennom dørsprekken. Den verste fienden man kan stå ovenfor var et faktum. Å bli sendt ut i en reell krig fortoner seg til sammenligning som en liten bagatell.

– Hva skal jeg gjøre, tenkte soldaten.

Den første tanken som slo ned var: Vekk dama og be hun pent om å forlate romme.

Soldaten forsøkte å vekke sengekameraten på best mulig måte. Hun våknet med spørsmålet:

– Koffer vækk du mæ nu midt på natta?

Soldaten fulgte opp med følgende svar:

– Jeg tror det er best at du forlater rommet nå.

Jenta svarte kontant tilbake:

– Har du først lurt mæ hit, så ska æ faen mæ også ha frokost på hotellet.

Hvorpå hun snudde seg i sengen og sov videre.

Soldaten blir bare mer og mer fortvilt over situasjonen. Hvem kan hjelpe han ut av en slik situasjon?

Politiet, tenker han. Soldaten forlater rommet og oppsøker politivakta i Tromsø by.

Siste mote og pappasveis

Her begynner min del av historien som vakthavende politikonstabel. Vaktlaget jeg jobber på er på mange måter unikt sammensatt. En vaktsjef som kjenner de fleste i byen bedre en sin egen bukselomme, og som bruker ordet «kongeamatør» til folk som ikke skjønner tegningen. Som om ikke det var nok har vi en betjent som kan alt om kvinnens kropp og væremåte. Flere ganger har han brukt ordet «fagmann» om seg selv på området.

Klokken er snart 05.00 om morgenen da jeg møter en trist soldat.

– Det har skjedd noe forferdelig, klarer soldaten å få presset frem på beste vestkantdialekt med litt pipende stemme.

Foran meg står det en pen og ung mann iført siste mote av klær, og med en skikkelig pappasveis. Etter spørsmål fra meg på hva som egentlig hadde skjedd, beskrev soldaten det slik som jeg innledet denne historien. Soldaten ba på sine knær om hjelp til å fjerne damen fra rommet.

– Hva er det jeg har gjort?

Som Finnmarking sjøl, tenkte jeg stille: det her blir faen ikke enkelt, mens jeg nesten holder på å revne av latter.

Soldaten gjentok for seg sjøl flere ganger:

– Hva er det jeg har gjort? Nei, Nei, Nei.

Før han på nytt sier:

– Hva er det jeg har gjort?

Fortvilelsen lyste formelig av ansiktet hans. Jeg tenkte umiddelbart - her trengs det ekspertise på fagområdet. Jeg tok kontakt med tidligere nevnte betjent, som var fagmann på området. Jeg orienterte han om saken. Betjenten holdt på å revne av latter, før han bryskt reiser seg opp med følgende kommentar:

– Amatør, det her skal jeg ordne.

Med en autoritet mange kan misunne, går betjent bort til skranken hvor soldaten står med bøyd hode. Jeg følger etter med raske skritt, og venter med spenning på det som skulle skje.

Verst første gang

Betjent forklarer med stor ro og rak rygg at dette ikke er noe politiet bruker tiden sin på. At damen forlangte frokost, var overhode ikke mye forlangt etter nattens bravader mente han. Soldaten som tydelig hadde stor respekt overfor betjenten fulgte opp med følgende spørsmål, mens han gråt av fortvilelse:

– Jeg har verdens flotte dame hjemme i Bærum. Hva skal jeg gjøre?

Det blir dørgende stille, og jeg ser at betjenten har et lurt smil om munnen. Soldaten klarer etter hvert å kremte frem noen flere ord:

– Skal jeg fortelle dama mi at jeg har vært utro?

– Nei, nei, nei dèt må du for all del ikke gjøre, svarer betjenten kontant.

Soldaten ser på oss, mens tårene triller ned langs kinne. Betjent følger opp med å si:

– Ta det med ro gutt, det her ordner seg. Husk, at det å være utro, er verst første gang!

– Kongeamatør!

Mens soldaten bøyer sitt hode ned på skranken og folder sine hender i ren fortvilelse går betjenten og jeg inn på sambandsrommet, hvor vi nesten knekker i hop på gulvet av latter. Vaktsjefen lurer svært på hva som var i gjerdet.

Jeg forklarer nok en gang situasjonen. Han bryter ut:

– Kongeamatør!

Jeg er sikker på at ordet kunne høres på hele vakta.

For å få reddet situasjonen måtte vi be om hjelp fra en kvinnelig arrestforvarer. Hun tok med seg soldaten ut i foajeen, hvor hun etter beste evne prøvde å trøste gutten.

Om han spiste frokost med Finnmarksjenta på hotellet senere på morgenen vites ikke.