Bevæpning: unyansert lobbyvirksomhet

Om forfatteren: Fredrik Naumann fotograf som har jobbet med «blålys-stoff» for norske og utenlandske media. Har dekket konflikter på ulike nivåer, fra gateprotester i Norden til krigshandlinger (inkl. selvmordsaksjon) i Midtøsten. Fotograferte i regjeringskvartalet 22.juli.

Følelser er overraskende fremtredende i argumentasjonen hos bevæpnings-lobbyen, samtidig som de selv etterlyser «politifaglig kompetanse/argumenter» hos alle som er uenige. Politiets Fellesforbund og individuelle politifolk uttaler seg som om de «operative» har monopol på å mene noe om saken.

Hvis noen kan komme opp med noen gode eksempler på steder hvor bevæpnede folk i uniform styrer, eller har styrt, et land på en god måte, så kunne det vært interessant å høre om det. Men inntil da må politifolk tåle at både publikum, presse og politikere blander seg inn. Med både følelser, fakta og beslutninger som påvirkes av mer enn frykt for egen sikkerhet.

Terror og ustabile personer trekkes frem som det politifolk er mest redd for. Scenarier der det å kunne trekke våpen raskt visstnok skal være avgjørende. Følelser til side, her er et faktum: de aller, aller fleste plutselige angrep (terror og andre typer) rammer sivile. Uten at politi er i nærheten.

Og selv der politi er tilstede og bevæpnet er det stor fare for at man blir så overrumplet at det å ha våpen spiller liten rolle (f.eks. angrepet på Charlie Hebdo og hagleskytingen på Vinstra). Så generell bevæpning er ikke automatisk noen quick-fix for hverken terror eller psykisk ustabile personer.

Våpen på hofta «redder dagen» så sjelden at er litt snodig med det ensidige fokuset på disse scenariene. Og at man har så sterk tro på at det å hurtig kunne skyte er det viktigste man kan gjøre.

Det var veldig mye som sviktet 22.juli, men ingenting av det skyldtes manglende bevæpning. Det var f.eks. altfor mange med våpen i en bitte liten rød gummibåt. Drapene på Valdresekspressen illustrerer også at det ofte er mange andre - og store - ufordringer som må løses i Politi-Norge før man i det hele tatt får anledning til å trekke våpenet. Tenk om bevæpnings-lobbyen hadde brukt energien sin på bemannings-, trenings-, logistikk-, IKT-, kommunikasjons- og transportutfordringene i etaten. Vi har en landsdekkende luftambulansetjeneste som er i lufta på 3-5 minutters varsel, men selv i Oslo skal det godt gjøres å få politifolk inn i et beredskapshelikopter før det er gått vel over en time.

Det er gode grunner til å være varsom med direkte sammenligninger med andre land. Men da jeg i 2001 fotograferte svensk politi som skjøt skarpe skudd rett inn i en folkemengde da var det noe universelt jeg så: stress, tap av situasjonsforståelse og panikk. Tre sivile fikk betale med skuddskader, to helt tilfeldige ofre i en menneskemengde, den siste en relativt ufarlig steinkaster. Bare flaks hindret dødsfall og ytterligere skadde.

Det er trist å se «onkel politi» miste besinnelsen, overreagere, eller endog bryte loven. Det jeg så i Sverige var skremmende og direkte livsfarlig for uskyldige mennesker. Konsekvensene blir langt alvorligere når kaos oppstår og våpen er involvert. Hvis man skader eller dreper like mange som man redder, hva er da poenget med bevæpningen? Norske norske politifolk er selvsagt heller ikke immune mot stress, sinne, overreaksjoner eller tap av kontroll.

Under Nokas-ranet ble det en «shoot out» som i ettertid må sies å ha vært ganske meningsløs. Stavanger sentrum ble fyllt med kuler i alle retninger, bare ett eneste politiskudd traff målet, og skurkene kom seg avgårde.

Det er synd å se hvor polarisert PF har gjort debatten. Enten er man helt for eller i mot, tydeligvis. I dag, med terrorisme som en reell mulighet, er det ikke vanskelig å se at enkelte «objekter», situasjoner og arrangementer trenger særskilt beskyttelse i form av væpnet politi. Men presse og publikum gjør helt rett i å for eksempel spørre om ikke skjold, vest og batong er nok dersom trusselen er en dame med kniv.

Jeg savner noen reflekterte stemmer i politiet som klarer å se helheten i hverdagen, og ikke stirrer seg blinde på seg selv som potensielle ofre. Det er faktisk ikke dere som er mest utsatt i dagens trusselbilde. Og vi regner med at dere gikk inn i yrket med åpne øyne, klar over at det ikke er helt risikofritt?

Politi-Norge på Twitter handler forøvrig mye om hittede hunder og trafikale forhold. Ser man for seg å måtte skyte seg ut av en trafikkulykke, eller kanskje er det lov å bruke hodet og la pistolen være låst mellom setene når man vet hva man går til?

Bevæpning handler ikke bare om praktisk, personlig sikkerhet, det handler om verdier også.

Jeg vil påstå at det har stor verdi å ha et politi som har den høyeste terskelen i verden for å bruke dødelig vold.