POLITIHUMOR:
Rommet med et usynlig ormebol
Jeg tenkte på overbetjentens ord, og var rimelig sikker på at det kun var jeg som hadde sunn fornuft der inne.
«Er politiyrket noe for deg?»
Det var en spørsmålsstilling man ble stilt overfor fra plakater og reklamemateriell hver gang det nærmet seg opptak til Politiskolen. De fleste av oss som har gjennomført den utdannelsen har sannsynligvis evaluert oss fram til et «ja» på det spørsmålet, selv om man noen ganger har vært i rettmessig tvil.
En gang jeg i beste fall kunne svare «tja» på spørsmålet, skjedde midt på 1970-tallet, før jeg i det hele tatt hadde påbegynt politiutdannelsen. Jeg var tatt inn i et sommervikariat som midlertidig konstabel ved Hamar politikammer, helt og fullstendig ufaglært.
Jeg hadde nettopp fylt 20, oppvokst i trygge omgivelser i ei lita bygd sør for Hamar. Med tre års videregående skolegang som eneste teoretiske ballast.
Min livserfaring, ja for den sakens skyld erfaring rent generelt, var ikke mer enn det strengt tatt burde være. Men som datidens overbetjent sa: «Bruk sunn fornuft, det er utrulig hvor langt en kommer med det.»
For øvrig et utsagn som gjelder godt den dag i dag.
Ut på sensommeren ble en person pågrepet for en alvorlig forbrytelse. Han ble varetektsfengslet, men i og med at han virket å være i voldsom mental ubalanse, ble han overtatt av helsevesenet. Med politivakt. Og den vakta fikk jeg.
Så der havnet jeg, innelåst i et rom på psykiatrisk, alene med en totalt sinnsforvirret, hallusinert og tilsynelatende gal mann.
Time etter time satt jeg og så mannen hoppe omkring, og legge ut om alle vesener han så krypende på gulv, vegger og tak. Ormer, rotter og det som verre var. Jeg tenkte på overbetjentens ord, og var rimelig sikker på at det kun var jeg som hadde sunn fornuft der inne. Derfor begynte jeg å argumentere mot.
– Hør her. Det finns ingen dyr, slanger eller kryp her inne. Bare du og jeg i et rent og ryddig rom.
Slik holdt vi på noen timer. Han så sitt og jeg benektet. Men da han spurte meg om jeg så den digre ormen borte i hjørnet, ble jeg lei og snudde taktikken.
– Ja fy f…, denna var jaggu diger! sa jeg.
Da ble han helt stille, før han utbrøt:
– Så du ser den altså? Da lurer jeg på om itte vi skal bytte plass, for inni her finns itte en eneste orm.
Etter hvert ble det politiskole og en brukbar karriere på meg. Men det skal vel innrømmes at dette ikke var eneste gangen i løpet av 37 gode år i politietaten at jeg tenkte på tittelen på rekrutteringsplakaten.
Les flere innlegg fra spalten Politihumor her.
LES OGSÅ: Julestress og låste biler
