Politistudent
Politistudent

STUDENTROPET

Et underlig studieår er over

2020-kullet. Det er ikke mange som kan si at man startet på Politihøgskolen under en pandemi, og kanskje blir vi de siste.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

I motsetning til 2019-kullet som fikk den kjente studiehverdagen snudd på hodet, har vi sett hva som ventet. Selv om samfunnet var mer åpent enkelte perioder, hadde vi ingen reel forhåpning om at skolen skulle åpne helt i løpet av året og gå tilbake til normalen.

Starten av skoleåret begynte med fysisk oppmøte på skolen, øvelse i kriminalteknikk og caser i øvingsleilighet. Etter hvert satte pandemien en stopper for dette, men læringen stoppet aldri opp. Det har vært tøft å lese hjemme alene, og det har blitt mange timer på Zoom i pysjen.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har kjent på følelsen av å ikke føle at vi er politistudenter. Denne følelsen ble enda sterkere da vi hadde caser over Zoom.

Det har ikke bare vært utfordrende for studentene, men også for lærerne. Jeg ønsker å rette en stor takk til lærerne, som har gjort det beste ut av situasjonen. Så når kjente jeg ordentlig på at jeg var student ved Politihøgskolen for første gang? Det var da vi endelig fikk den forsinkede uniformen. Dette var en gledens dag for mange studenter.

Stolt som jeg var så måtte jeg Facetime en stolt mamma for å vise hvor fin uniform jeg hadde fått.

Følelsen av å ta på piquet-skjorten, selv om jeg ikke fylte ut ermene i skjorta slik jeg så for meg. Stolt som jeg var så måtte jeg Facetime en stolt mamma for å vise hvor fin uniform jeg hadde fått. Jeg tok på uniformen og tok den ikke av med det første. Jeg måtte sitte litt i den og kjenne på «hasjtagg den følelsen».

Pandemien gjorde at vi ikke fikk vært på skolen og mistet mye av det sosiale, etter at det ble implementert strenge restriksjoner i Bodø. Blant B1-studentene oppfordret vi hverandre å kontakte medstudenter vi ikke hadde hørt fra på en stund, da det til tider ble ganske ensomt å sitte på hybelen alene uten å kunne møtes for å gjøre noe sosialt. For å høre hvordan det gikk med oss, ringte kontaktlærerne i B1 alle for å høre hvordan det gikk, og jeg er nok ikke alene når jeg sier at det var en veldig hyggelig telefon å få.

Studieåret har vært utfordrende for alle på Politihøgskolen, og kanskje ekstra hardt for alle som har studert i Oslo, som har vært underlagt strenge og restriktive retningslinjer nesten hele veien. De har gått glipp av flere fysiske møter, som jeg ser for meg både har gått ut over det sosiale og den praktiske delen med for eksempel arrestasjonsteknikk og batong. Jeg gleder meg til B2-leir hvor studenter fra alle studiestedene møtes, og jeg både tror og håper at vi er flinke til å hjelpe hverandre.

Nå er eksamener over og for min del er B2-distinksjonene allerede tatt på uniformen og jeg gleder meg veldig til B2. Jeg vil takke alle lærere og studenter for et fint år, og ønsker alle lykke til med neste studieår