DEBATTINNLEGG

Jeg er 48 år og aner ikke når jeg kan pensjonere meg

De tilleggene som kom så godt med for 20 år siden virker som småpenger i dag. Langt ifra nok til å kompensere for den fysiske og psykiske slitasjen, hverken for meg eller familien.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

I godt over 20 år har jeg jobbet i treskiftsturnus. Operativt i alle år, på «gata». Da jeg startet min karriere, var det uproblematisk med skiftarbeid. Nattevaktene var ofte de mest spennende. Ingen problemer med å få nok søvn dagen etter, og det gikk relativt greit å «snu døgnet». Skiftarbeid var litt kult… Det var litt kjipt å ofte måtte takke nei til sosiale sammenhenger i jobbhelger, men det gikk greit. Tilleggene på lønnslippen kom også godt med. Det gikk greit i 5 år, 6 år og 7 år.

Sakte, men sikkert, merket jeg at ting endret seg. Kroppen ble eldre, det kom til både et og to barn, tiden ble mer kostbar. Det var ikke lengre like enkelt å komme ovenpå etter natt-helga, og det ble færre timer med søvn. De økonomiske tilleggene sto ikke lenger i forhold til hva det kostet fysisk og psykisk. Stadig flere rundt meg gikk over i dagtidsstillinger, og fikk gjerne et tillegg for å «kompenserer for bortfall av turnustillegg». Men jobben var givende, og den ga meg såpass mye at det ikke var noe alternativ å slutte. I tillegg kunne jeg jo gå av tidlig. Kanskje jeg kunne ta igjen litt av det tapte når jeg ble 58?

I dag er jeg altså 48 år gammel. La meg beskrive litt hvordan turnushverdagen min er i dag. Etter en nattevakt kommer jeg hjem rimelig utslitt. Legger meg, får gjerne sove to-tre timer, prøver å sove mer, gir opp og står opp. Resten av dagen går jeg i en slags bakrus.

Jeg prøver å gjøre noe fornuftig i heimen, men det er fryktelig ineffektivt. Jeg prøver å ikke la familien merke at jeg er helt på felgen, men mislykkes som oftest. Kvelden kommer, og jeg kryper i seng og håper å få et par timer til før jeg går på jobb igjen. Der må jeg prestere. Jeg har ikke noe valg, en masse kollegaer og ikke minst publikum stoler på meg.

Det høres flåsete ut, men det handler faktisk om liv og død. Ikke hver natt, men ofte nok til at jeg ikke kan gamble med dette. Så er det på’n igjen. Ny dag, ny vakt. Helga går med til å prøve å få nok hvile til å prestere når jeg er på jobb.

En gang utpå tirsdag begynner jeg å nærme meg normalen. Jeg har vært på jobb tre vakter, i 26 timer, men det har kostet meg minst 96. Dag- og kveldsvakter er noe bedre, men bare marginalt. Det koster stadig mer å hele tiden snu om på døgnrytmen. De tilleggene som kom så godt med for 20 år siden virker som småpenger i dag. Langt ifra nok til å kompensere for den fysiske og psykiske slitasjen, hverken for meg eller familien.

Dette livet skal jeg nok holde ut i ti år til, men i 15? Eller 20? Neppe!

Men kan du ikke bare ta en dagjobb da? Jo, det kunne jeg kanskje gjort. Men arbeidsgiver har kostet på meg en spesialkompetanse. Denne har det tatt lang tid å bygge opp, både formelt og erfaringsmessig. Jeg regner med at de ønsker valuta for denne investeringen? Det er først nå at jeg begynner å bli virkelig god til det jeg driver på med. Er det i arbeidsgivers, eller for den saks skyld samfunnets interesse at jeg bare gir meg når jeg nå er «på topp»? Og jeg trives jo med det jeg gjør!

Er så jeg bare en av de som ikke egner seg til turnustjeneste? Vel, da er jeg i så fall ikke alene. De aller fleste jeg jobber sammen med nikker anerkjennende til beskrivelsene. Forskning viser at turnusarbeid ikke er sunt for kropp og sjel. Blant annet viser en gjennomgang utført av Statens arbeidsmiljøinstitutt en rekke helseutfordringer, som for eksempel søvnproblemer, livstidsykdommer, økt risiko for kreft og psykiske plager («Arbeidstid og helse. Oppdatering av en systematisk litteraturstudie», STAMI 2014).

Politikere snakker om alle de spreke 60 år gamle politifolkene de har møtt og som jobber på som bare det, gjerne i andre yrker. Ja vel, men hvor mange er de egentlig? Og hva har disse superfolkene drevet med de siste årene i etaten? Jeg kjenner vesentlig flere som puster lettet ut når de går ut av døra. Vemodig, ja åpenbart! Men de fleste trapper ned når de forlater etaten. Nyter tiden sammen med familien. Reiser. Sitter hjemme på lørdagskvelden og tenker ikke på at telefonen snart kan ringe. Tar igjen det tapte. Og er det egentlig så galt? Er det bare meg som synes at det faktisk er fortjent?

Jeg er 48 år, og aner ikke når jeg kan pensjonere meg. Jeg aner heller ikke hvor lenge jeg orker å jobbe der jeg gjør nå. Kanskje PF kan fortelle meg det?