Bildet er et illustrasjonsbilde og er tatt i en annen sammenheng.
Bildet er et illustrasjonsbilde og er tatt i en annen sammenheng.

Norsk ruspolitikk, et samfunnseksperiment som har feilet

Vi trenger å snakke om en ny vei framover.

Publisert Sist oppdatert

Norsk og internasjonal narkotikapolitikk har feilet. Skadekonsekvensene har blitt for store. Vi trenger derfor å snakke om en ny vei framover. Det er grunnen til at samtlige av FN's fagutvalg anbefaler avkriminalisering av narkotika til eget bruk, og at høykommissæren for menneskerettigheter omtaler det norske rusreformutvalget sitt forslag som "best practice". Jeg og flere profilerte politikollegaer i LEAP har skrevet en lengre høringssvar til rusreformen, der vi forklarer hvorfor vi er enige med disse faginstansene og støtter reformutvalget.

Norsk politi jobber ellers aktivt for få beholde dagens ruspolitikk, og det store utvalget av straffeprosessuelle hjemler som denne gir oss tilgang til. Problemet er at argumentasjonen for dette spriker, og at man i liten grad er interessert i å lytte til motargumenter. Vi trenger en åpen og faglig forankret debatt som er fri for moralisme, der vi lytter til og svarer opp meningsmotstanderes innvendig. Politiet påtar seg et enormt ansvar ved å fremme en politikk som strider mot faglige råd, og fremstår som helt kunnskapsresistente på dette området. Det bør vi gjøre noe med.

LES OGSÅ: Et samfunnseksperiment vi ikke har råd til å prøve

Fellestrekk

Politidirektør Birgitte Bjørnland demonstrerte tydelig hvor viktig hun synes det er å lytte til andre, da hun gikk ut og kritiserte NOU'en på 416 sider, tre dager før den ble lagt frem. Hun uttalte da i dagsnytt 18 at, avkriminalisering vil være "et eksperiment vi ikke tåler". Det var lenge før hun hadde mulighet til å lese NOU'en som i stor grad handlet om nettopp hva som er sannsynlige og mulige konsekvenser av en avkriminalisering.

I ettertid har politiledere på alle nivå gått ut og advart mot reformen. Argumentene har noen fellestrekk. Man forteller hvor vanskelig dagens situasjon er, og følger opp med å si man tror det kan bli enda verre om man ikke fortsetter som før. Logikken er vanskelig å se, fordi argumentene er selvmotsigende. Man gir heller ikke noen faglig holdbare begrunnelser for hva det er som gjør at man tenker utvalget har tatt så feil, men forsøker å finne svarene i egne erfaringer. Dette er erfaringer som ikke har noe som helst med avkriminalisering å gjøre, snarere tvert imot.

Jeg tror jeg har lest de fleste tilgjengelige høringsuttalelsene fra politiet og påtalemyndigheten. Når det gjelder de som er negative til endringer, så er de i hovedsak fri for henvisning til forskning eller publisert litteratur som eventuelt kan bygge oppunder verdien av personlige erfaringer og meninger. Kontrasten er stor til høringssvarene til Riksadvokaten, LEAP og Politihøgskolens akademiske utvalg, som er positive til reformen.

Noen har forsøkt seg på en faglig tilnærming, slik som Det nasjonale Statsadvokatembetet. De beskriver narkotikakriminaliteten i Norge som beskjeden, men kritiserer i neste avsnitt reformutvalget for ikke å drøfte kloakkundersøkelsene av rusforbruk godt nok. Da de viser at det overhode ikke står bedre til i Norge enn i resten av Europa. Høringssvaret er på mange måter interessant på tross av selvmotsigelsene, men mister helt troverdighet når statsadvokaten uttaler at en terskelverdi på 5 gram heroin utgjør 150 til 200 brukerdoser. Enhver som vet noe som helst om dette, forstår hvor useriøst et slikt anslag er. En brukerdose for de med rusproblemer er gjerne på 0,25 gram. Ikke på 0,025 gram.

Dagsdosene kan være på opp imot 2 gram. Det er noe helt annet enn hva statsadvokatene skriver, men 200 brukerdoser er skremmende tall og det var vel også meningen.

Denne argumentasjonsformen som i utgangspunktet ikke er egnet til annet enn å appellere til moral og frykt, er problematisk fordi politiet og påtalemyndigheten konsekvent ignorerer alle tilsvar, nekter å møte i debatter med likeverdige parter og blokkerer meningsmotstandere på sosiale medier.

Justerte instruksen

De fleste forkjemperne for straff oppfører seg som om de sitter på sannheten, og derfor ikke trenger å lytte til hva andre mener. Da Riksadvokaten i forbindelse med Koronakirsen ba om at mindre narkotikasaker ble nedprioritert og avgjort med påtaleunnlatelse, fremgikk det av politiets twittermeldinger at man fortsatte som før.

Sannsynligvis mener mange at man har en moralsk rett og plikt til å opptre på denne måten, men i enhver annen sammenheng ville det fungert dårlig. Resultatet denne gangen ble at Riksadvokaten justerte instruksen slik at den passer bedre med politiets praksis. Vi kan gjøre som vi vil.

På samme måte, kan det hende at Stortinget velger å lytte til velmente råd fra norsk politi, og lar oss fortsette som vi vil. Det skjer i så fall etter en massiv påvirkning. Noe som betyr at vi har påtatt oss et ansvar for politikken som vi aldri har hatt tidligere. Før har vi i hovedsak vært håndhevere. Nå er vi aktivt inne og utformer lovgivningen.

Ingen kan si noe hundre prosent sikkert om morgendagen, men er vi villige til å ta det hele og fulle ansvaret for et samfunnseksperiment som har feilet så kraftig?

Jeg synes ikke det, men setter pris på gode motargumenter. Om man virkelig ønsker en kunnskapsbasert debatt, slik Politidirektøren sa i sin kronikk tre dager før rusreformen ble lagt frem, så må man stille opp når det inviteres til debatt. Kun da kan demokratiet fungere, og demokratiet bør vi som politi verne om.